Behovet for trygghet

I det siste har jeg tenkt mye rundt dette som har med trygghet å gjøre. Det har selvsagt sammenheng med den utryggheten sykdom kan skape. Parkinsons gjør meg sårbar. Jeg kan bli lei meg. Jeg kan reagere på høye og sinte stemmer. Tårene kommer oftere enn før. Det er nok ikke så lett for andre å forstå helt ut, hva dette betyr, om man ikke har opplevd det på kroppen. Med Parkinsons følger også ofte skremmende drømmer.

Derfor er jeg opptatt av å skape trygge rammer for livet mitt. Hver av oss må gjøre det på egen måte. For vi er forskjellige. Fastlegen min lærte meg et nytt ord: selvivaretagelse. Det er det jeg holder på med om dagene. Det innebærer blant annet å lære seg til å sette grenser. Hit, men ikke lenger. Selvivaretagelse innebærer også å si nei, også nei til det gode. Og det innebærer begrensningens kunst.

Et bibelord i denne sammenhengen betyr mye for meg:

'Den som sitter i skjul                                                                                                                           hos Den høyeste 
og finner nattely i skyggen
av Den veldige,
han sier til HERREN:
Min tilflukt og min borg,
min Gud
som  jeg setter min lit til.'
(Salme 91,1-2)

Gud er min trygghet.

Jeg elsker dette uttrykket: 'nattely i skyggen av Den veldige.'

Som forkynner har jeg sluttet å skremme folk. Jeg vil heller hjelpe mennesker til å finne fred med Gud. Jeg vet av egen erfaring at jeg trenger å være trygg. Det er nok av ting som skremmer og skaper uro.