Frykt ikke - fredsfyrsten er nær

Guds folk, løft hodet! For fredsfyrsten kaller deg ved navn. Han prøver å få oppmerksomheten din og ønsker å gi deg en overnaturlig flom av fred som overfører all forståelse til livet ditt, uansett hvilket problem du står overfor eller hvor desperat behovet ditt er.

Jesus kommer med fred som en mektig elv for å fjerne alle ruinene av frykt, tvil og panikk. Hvis du bare spør og tror det i ditt hjerte, er Jesus umiddelbart på scenen! Frykt ikke! Løft hodet. Han er med deg selv nå! Se, en flom av fred beveger seg nedover Herrens fjell på vei! Pris Gud!

For dette er hva Herren sier: "Jeg vil gi henne fred som en elv, og nasjonenes rikdom som en flommende bekk; du skal amme og bæres på hennes arm og dandle på hennes knær" (Jes 66:12) ).

La fjellene bringe fred for folket, og fjellene i rettferdighet (Sal 72:3).

- Steve Porter/oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

De vandrer i lyset fra Ditt ansikt

Under Laudes i morgentimene i dag ba jeg Salme 89, og merket meg disse ordene: "Salig er det folket som kan rope med jubel. De vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre."

Det har vært noen utfordrende dager med mye smerter i forbindelse med et utbrudd av herpes zoster (Helvetesild), som også har satt seg på magen og med utfordringene etter sprøytestikket i venstre øye. Smertene i øyet har avtatt, men jeg er ganske utslått av 'ilden'. Dette har likevel vært en forunderlig tid hvor Herren har kjentes nær, og jeg har kjent en glede over å få leve. Det er ikke noe i meg selv eller i min skrøpelige livssituasjon som skaper denne gleden eller jubelen, men dette: jeg vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre.

Den forunderlige gleden har sin bakgrunn i at Herrens ansikt lyser over livet mitt og gir meg fred. Ikke slik at jeg ikke kjenner på uro innimellom. Nei, Mr. Parkinson har med seg mye uro, ikke minst kroppslig uro, men midt i uroen kan jeg oppleve fred. Guds fred. 

Guds lys er forunderlig. Det skinner i mørket. Lyset fra den tomme graven, påskelyset, er det mest forunderlige av alt.

Rastløshet - og Guds fred

De siste dagene har jeg tenkt en del på hvilket grep rastløsheten har på oss. Jeg tror faktisk dette er et større problem, enn det mange vil innrømme at det er. Det må skje noe hele tiden.

Som en stille protest mot den moderne rastløsheten taler de første ordene i prologen til Benedikts klosterregel. Der heter det: "Lytt, min sønn, til mesterens ord, bøy ditt hjertes øre hen, ta imot din kjærlige fars formaning, og omsett den i handling."

"Lytt - med ditt hjertes øre..." Ikke bare med hjerne og intellekt, men med hele meg, mine følelser og forestillinger. Lærer jeg å lytte, blir jeg trukket inn i et "gi og motta". Hos den hellige Benedikt heter det videre: "Og med øynene åpne mot Guds lys, la oss lytte med vaktsomt øre til det daglige kall fra Guds stemme: 'I dag', heter det, 'i dag om dere hører hans stemme, forherd ikke deres hjerter.' Og videre: 'Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene.' Og hva sier Ånden: 'Kom, mine barn, og lytt til meg; jeg skal lære dere Herrens frykt. Løp, så lenge dere har livets lys, så ikke dødens mørke får dere i sin vold."

Skal vi komme dit hen at vi kan lytte, slik den hellige Benedikt anbefaler oss, ja da må Gud gjøre noe med rastløsheten vår. En av Åndens frukter er "fred". I Rom 14,17 leser vi at "Guds rike består i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd." Det greske ordet som er benyttet i Gal 5,22 hvor den Åndens frukt som heter fred nevnes, er ordet eirenè (uttales irenè). Ordet er brukt i betydningen fred i sinnet, det vil si at sinnet er fritt fra begjær og følelsenes innvirkning. Når jeg leser dette kjenner jeg virkelig på behovet i mitt eget liv for å be om at mitt sinn fylles med Guds fred! Vi har jo fått et eget løfte om dette i Fil 4,7: "Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." Men er det en virkelig erfaring i mitt liv? Her kjenner jeg virkelig at Gud må gjøre sitt verk i mitt liv på et enda dypere plan.

"For han er vår fred..." (Ef 2,14) Jeg leser disse ordene og tenker: Jeg skal feste blikket på Jesus, og tillate at Hans fred som overgår all forstand, får strømme over meg, slik at Han kan gjøre noe med min rastløshet.

Det skal jeg gjøre i dagene som kommer. Jeg skal sette meg på fanget til Gud, bikke hodet mitt inn til Hans bryst, og hvile hos Ham. Akkurat det trenger jeg.

Disse ordene av Esther de Waal, en legkvinne som har levd etter Benedikts-regel i mange år, rinner meg i hu:

Å søke Gud betyr først av alt å la deg selv bli funnet av Ham. Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han er Jesu Kristi Gud. Han er din Gud, ikke fordi Han er din, men fordi du er Hans. Å velge Gud, er å fatte at du er kjent og elsket på en måte som overgår alt du kan forestille deg, lenge før noen hadde tenkt på deg eller sagt ditt navn.

Når du blir redd ondskapen rundt deg

 Jeg husker en gang jeg sa til den hellige Porphyrios (bildet): "Jeg er redd for det som kommer, de stygge tidene." Han så forundret på meg og ga meg et raskt slag på hånden og sa: "Hvem kan skade deg, mitt barn, hvis du har Kristus i hjertet?"

Rett øynene mot Kristus

Du blir ikke en helgen ved å jage bort det onde. Glem det onde. Du bør faktisk rette blikket mot Kristus, og han vil redde deg. I stedet for å stå ved døren og lure fienden bort, forakt ham. Når du ser ondskapen nærme seg fra en retning, legger du litt oppmerksomhet mot noe annet. Så når det onde kommer til å fornærme deg, gi din indre styrke til det gode, til Kristus. Be: "Vår Herre Jesus Kristus forbarm deg over meg." Han vet hvordan du kan gi deg sin barmhjertighet og på den måten som er best for deg. Og etter at du er full av godt, vender du ikke lenger oppmerksomheten mot det onde. Med Guds nåde blir du god. Og da klarer ikke ondskapen å finne et sted å stå og forsvinner!                                                 .- 

Hl. Porphyrios

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg

En bønn av Augustin følger med meg disse dagene. Jeg fikk den fra en kjær venninne av May Sissel og meg: Be den gjerne sammen med meg. Denne vakre bønnen betyr så mye for meg.

"Sent kom jeg til å elske deg, du skjønnhet så gammel, så evig ny. Sent kom jeg til å elske deg. Der ute søkte jeg deg, men du var i meg - selv om jeg var langt borte fra deg. Du rørte ved meg, og jeg lengtet etter din fred. Nå legger jeg mitt håp i din store nåde alene.

Gi hva du krever, og krev så hva du vil. Du har skapt oss for deg, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg."

Behovet for trygghet

I det siste har jeg tenkt mye rundt dette som har med trygghet å gjøre. Det har selvsagt sammenheng med den utryggheten sykdom kan skape. Parkinsons gjør meg sårbar. Jeg kan bli lei meg. Jeg kan reagere på høye og sinte stemmer. Tårene kommer oftere enn før. Det er nok ikke så lett for andre å forstå helt ut, hva dette betyr, om man ikke har opplevd det på kroppen. Med Parkinsons følger også ofte skremmende drømmer.

Derfor er jeg opptatt av å skape trygge rammer for livet mitt. Hver av oss må gjøre det på egen måte. For vi er forskjellige. Fastlegen min lærte meg et nytt ord: selvivaretagelse. Det er det jeg holder på med om dagene. Det innebærer blant annet å lære seg til å sette grenser. Hit, men ikke lenger. Selvivaretagelse innebærer også å si nei, også nei til det gode. Og det innebærer begrensningens kunst.

Et bibelord i denne sammenhengen betyr mye for meg:

'Den som sitter i skjul                                                                                                                           hos Den høyeste 
og finner nattely i skyggen
av Den veldige,
han sier til HERREN:
Min tilflukt og min borg,
min Gud
som  jeg setter min lit til.'
(Salme 91,1-2)

Gud er min trygghet.

Jeg elsker dette uttrykket: 'nattely i skyggen av Den veldige.'

Som forkynner har jeg sluttet å skremme folk. Jeg vil heller hjelpe mennesker til å finne fred med Gud. Jeg vet av egen erfaring at jeg trenger å være trygg. Det er nok av ting som skremmer og skaper uro.

Gud opprettholder alt

"Hvordan kan vi unngå å miste sjelen vår når alt drar i ulike retninger? Hvordan skal vi kunne holde alt sammen når vi stadig slites i stykker?

Jesus sier: "Men ikke et hårstrå på hodet skal dere miste. Hold ut, så skal dere vinne livet!" (Luk 21,18-19)

Vi kan bare overleve i denne verden om vi setter vår lit til at Gud kjenner oss på en djupere måte enn vi kjenner oss selv. Vi kan bare holde alt sammen når vi tror at Gud holder oss oppe. Vi kan bare vinne livet når vi hele tiden er forvisset om at hver liten del, ja, hvert hodehår, hviler trygt i Herrens guddommelige favn.

Med andre ord: Når vi lever i Ånden har vi ingenting å frykte."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Trygghet og kvile

Å kjenne på utrygghet er ingen god følelse. Det kan være skremmende. Det vet jeg noe om. Når livet møter deg med vrangsiden og sykdom slår beina unna deg, så kan man bli redd. Det vet jeg noe om.

Da betyr familie mye, og gode venner. Man lærer seg til å verdsette de enkle og nære tingene.

Et ord fra 5.Mosebok har fått så stor betydning for meg i det siste. Mange av dere kjenner det sikkert godt, men jeg hviler i det for tiden. Det lyder slik:

"Herrens kjære venn bor trygt og sikkert. Herren verner ham hele dagen, mellom skuldrene hans får han bo ...En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer." (5.Mos 33,12 og v.27)

Jeg har gjort Gud til min trygge bolig. Jeg har flyttet inn hos Ham, og har gjort det som står skrevet i Salme 91,1:

"... og finner nattely i skyggen av Den veldige." 

I samme salme skriver den for oss ukjente salmisten:

"han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til." (v.3)

Når man blir liten og redd finnes det et sikkert og trygt sted: I Guds gode favn. Da kan man kvile. Jeg tenker på ordene: her nede.

Altså ikke der oppe, i betydningen himmelen. Men Guds gode nærvær - som forvandler alt - kan oppleves HER NEDE. Her er Hans evige armer.

Guds hvile

"Gud holder alle trådene i sin hånd, det er alltid han som har det siste ordet. Hvis du tør stole på dette, blir du fylt av en dyp glede og fred. Da vet du at Gud står bak alt. Alt som skjer i livet ditt er båret av en allmektig kjærlighet. En kjærlighet som du kanskje ikke forstår, men som du kan overgi deg til."

Disse ordene av Wilfrid Stinissen betyr mye for meg om dagen. Dager med så mye smerte og svimmelhet.

"Å falle i Guds armer", er et uttrykk, som passer godt på mitt Gudsforhold akkurat nå. Jeg kan ikke falle utenfor de armene - og jeg kjenner på en djup takknemlighet for at det er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud som alltid har det siste ordet, ikke den onde.

I Guds armer kan jeg hvile. Ikke jage etter noe - men hvile. Puste ut. Kjenne Hans gode nærvær. Jeg sammenligner det med å ligge i vakker blomstereng - som denne.

Fredens Gud

"Fredens Gud,
Du vil ikke at vi hele skal gå med uro,
men heller ha en ydmyk anger i våre hjerter.
Den er som en bølge av tillit
som gjør det mulig for oss
å legge alle våre feiltrinn på Deg.
Og da, i lyset av tilgivelsen,
oppdager vi litt etter litt, 
en hjertes fred."

"Jesus, vårt hjertes glede.
Helt siden din oppstandelse har du lyst i vårt indre.
Selv når vi er sårbare og har mistet alt, kan vi si til Deg:
Vi elsker Deg uten å ga sett Deg, og vi ønsker å elske Deg av hele vår sjel og av hele vårt hjerte."

- Bror Roger av Taize (bildet) i boken "I alle ting en stille glede."

Gå i fred

Gå i fred,
i mildhet
gjennom volden i vår tid.
Gi gratis.
Vis ømhet
på alle dine veier.

Gjennom mørke,
i vanskelige tider,
la hellighet bli ditt mål.
Søk visdom, 
la trofasthet
brenne lik en ild.

Måtte Gud gi deg raskhet
måtte Gud lede deg,
og holde deg pakket inn rundt sitt hjerte.
Måtte du kjennes ved dette; at du elsker.

Vær rettferdig.
Tal sannhet
i en verden full av grådighet og løgn.
Vis vennlighet.
Se alle gjennom 
himmelens øyne.

Paul Field. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Distraksjoner og Guds fred

Det er mye som kan distrahere oss. Og det er slik at det gode kan bli det aller bestes verste fiende.

Ulike valg vi gjør fører oss enten nærmere Herren, eller lenger bort fra Ham. Det er ikke bare synd som fører oss bort fra Gud, men også de gode tingene som stjeler den oppmerksomheten og det fokus Gud vil vi skal ha.

Hva skjer når vi hengir oss til ting som ligger utenfor det Gud vil at vi skal ha fokus på akkurat nå? Vi mister den fred som Jesus vil gi oss, og gleden i Herren er ikke lenger vår styrke. Vi blir rastløse og kjenner oss utilfredse.

Da er det viktig at vi finner tilbake til det Gud har kalt oss til og til den tid som Jesus vil vi skal leve i. Det vil nødvendigvis gi oss visse begrensninger for hva vi kan og skal gjøre. Men det beste med de begrensningene er at vi beholder vår fred. Den freden er ikke bare nødvendig for vår åndelige trivsel, men også for å bære mye frukt - frukt som varer.

Gode åndelige råd

'Stille og milde tanker, fulle av kjærlighet og tilgivelse, er veien til fred og stillhet.'

'Vi kan ha mange materielle ting, vi kan ha alt vi ønsker, men alt dette er forgjeves, hvis vi ikke har fred. Og denne freden kommer fra selve fredens kilde, fra Herren.'

'Den som bærer Guds rike inni seg vil umerkelig gi det videre til andre. Himmelens atmosfære vil stråle ut fra oss selv når vi er tause eller snakker om ordinære ting.'

Sitater av den serbisk ortodokse munken Tadej (bildet) av Vitovnica (1914-2003). Født i landsbyen Vitovnica. 15 år gammel ble han fortalt leger at han bare hadde fem år igjen å leve. Han ble munk i 1935 i Gornjak klosteret i Milkovo. Her bodde det noen russisk-ortodokse munker, og Tadej ble en disippel av dem. De hadde flyktet fra Russland på grunn av den kommunistiske maktovertagelsen, og var kommet til Serbia. Blant disse russiske munkene var også den kjente fader Ambrosios, som var en disippel av den hellige Ambrosis av Optina klosteret. Det var fader Ambrosios som lærte Tadej Jesusbønnen.            

Fra 1962 til 1972 var han klosterforstander (hegumen) i for klosteret i Vitovnica. Da han trådte tilbake fra denne stillingen forble han i Vitovnica. Han ble kjent som en åndelig veileder, som mange oppsøkte for å få hjelp til sitt åndelige liv. Mange muslimer kom til tro på Jesus gjennom munken Tadej.                          
Han døde 88 år gammel i Banca Palanka i Serbia-Montenegro, og er begravd i klosteret i Vitnovnica.

Tekstene er oversatt av Bjørn Olav Hansen (C).

Søk hjertets fred først av alt

'For å forstå hvor grunnleggende det er for det kristne livets utvikling at vi så langt det er mulig å streve etter å oppnå og bevare hjertets fred, må vi bli overbevist om at alt godt vi kan gjøre kommer fra Gud og fra Gud alene. "For uten meg kan dere ingen ting gjøre" (Joh 15,5). Han sier ikke: "kan dere ikke gjøre særskilt mye", men "kan dere ingen ting gjøre". 

Det er nødvendig for oss å innse dette. Det vil føre til at vi ofte mislykkes og vi vil måtte gjennomgå mange prøvelser og ydmykelser for at denne sannheten skal gå opp for oss, ikke bare som en intellektuell overbevisning men som noe vi gjennom erfaringer forstår av hele vårt vesen. 

Gud skulle ha bespart oss for disse prøvelsene om Han kunne, men de er nødvendige for å få oss til å innse vår totale manglende evne til å gjøre det gode...

Det er av største betydning at vi strever etter å oppnå og bevare det indre freden, hjertets fred.

Et bilde kan forklare hva jeg mener. Tenk på en vannflaten på en sjø hvor solen lyser. Om overflaten er stille kan solen reflekteres aldeles tydelig i sjøen, og bildet blir klarere jo roligere vannet er. Om derimot overflaten er opprørt kan solen ikke avspeiles i den.

Det er på samme måte med vår sjel i forhold til Gud: jo roligere og mer fredfull den er, desto mer kan Gud avspeiles i den. Jo mer Guds bilde preges i oss, desto mer kan nåden virke i oss'.

Fader Jacques Philippe (bildet). Han tilhører kommuniteten Les Beatiitudes (Saligprisningene), et fellesskap som er sprunget ut av den karismatiske bevegelsen. Han er en internasjonalt skattet retreatleder og forfatter. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Vi trenger tid for indre fred

For å vokse mot en djupere følelse av identitet og for å kunne åpne oss selv overfor andre, trenger vi tid for stillhet og refleksjon, en tid preget av indre fred og hvile. 

Hvis vi er så opptatt med planer og nærmest et tvangsmessig behov for å lykkes og bli verdsatt, eller hvis vi er slitne, anspente, og stresset er det vanskelig å slå ned på farten og ønske velkommen lyttingen til realitetene og andre mennesker. Vår indre motor går for fort.

Da er det er umulig å være stille og trå til side fra det som skjer for å se nærmere på våre motiver og vår frykt. 

Hjertets stillhet er blottet ut på grunn av støyen fra denne motoren. 

Vekst krever at vi er tilpasset, godt uthvilt, og avslappet både i kropp og ånd. Det er derfor viktig at vi finner sunn livsrytme, og vi trenger å bli klar over hvor mye hvile vi egentlig trenger og hva slags hvile som gir liv.

Jean Vanier i Our Journey Home, side 153-154. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Hva etterlater jeg meg neste generasjon?

Jeg anser meg ikke selv for å være en gammel mann. 30. september runder jeg 57 år. Men for barn og ungdom er jeg nok urgammel. Det har fått meg til å tenke på hva jeg har å gi videre til neste generasjon. Av levd liv. Av gudsfrykt og ærefrykt for det hellige. Av erfaringer med Gud.

I går grunnet jeg mye på ordene fra profeten Jeremia:

'Så sier Herren: Still dere på veiene og se etter, spør etter de gamle stiene, spør hvor den gode veien er og vandre på den! Da skal dere finne hvile for deres sjeler...' (Jer 6,16)

Vi lever i en svært urolig tid. Opprivende på så mange måter. Alt skjer veldig hurtig. For de fleste strekker ikke tiden til. Kravene er uendelige. Livets runddans kaster oss inn i en malstrøm som gjør oss svimle. Det er få holdepunkter i livet. Relativismen brer om seg. Menneskene lager sin egen tro, satt sammen av det de finner troverdig, fra så mange kilder. For å forsøke å få livet til å henge sammen.

Men i hver generasjon har det vært noen som har vært en stabiliserende faktor. Som har båret med seg en fred, en ro over tilværelsen, som har satt djupe spor i dem. De har vært smittebærere. Når de kom inn i rommet, fylte de det. Og etterlot seg fred.

Også i urolige tider.

Det er lett å bli tilbakeskuende og nostalgisk, og tenke at alt var så mye bedre før. Noe var kanskje det, men Den Hellige Skift sier oss: 'Si ikke: Hva kommer det av at de gamle dager var så mye bedre enn de som nå er? For det er ikke av visdom du spør om det'. (Forkynneren 3,10).

Det er ikke her visdommen ligger.

Men derimot finner vi den beskrevet i Ord 9,10:

'Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne Den Hellige er forstand'.

Det var det de gamle hadde forstått, og det var det som gjorde at de la noe igjen etter seg: i sin samtid fred, og denne freden fulgte også med deres ettermæle. Fremdeles hviler velsignelsen over deres minne. De hadde funnet det profeten Jeremia talte om: 'den gode veien'. Dermed fant de også 'hvile for deres sjeler'.

Bærer vi dette med oss? Preger denne freden oss? Det var jo den Kristus etterlot seg! Han sier det selv, slik:

'Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!' (Joh 14,27)

Jesus la altså noe igjen etter seg når Han dro hjem. Sin fred. Vi har fått den i gave. Har vi tatt i mot den? Apostelen Paulus skriver i sitt brev til den kristne forsamlingen i Efesos, at 'Kristus er vår fred' (Ef 2,14).

Det viktigste spørsmålet jeg dermed må stille meg er dette? Hva stjeler min fred?

Hvis jeg skal etterlate meg noe varig må det være dette: Et LEVD liv. Prøvet gjennom det livet har å by på, stående, i all min svakhet, for Guds ansikt, med Hans velsignelse hvilende over meg, preget av Hans fred.

Eller har jeg det så travelt at jeg ikke etterlater meg spor?

'Be for meg at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred'

En god venns besøk gav oss på nytt anledning til å se filmen "Om guder og mennesker' enda en gang. Jeg har mistet oversikten over hvor mange ganger jeg har sett den. Hver gang blir jeg like grepet av den sanne beretningen om de åtte cisterciensermunkene som lever i et kloster i Atlasfjellene i Algerie. Seks av dem lider martyrdøden etter at islamister kidnappet dem. Jeg har skrevet om filmen før her på bloggen, blant annet 21.januar i fjor da jeg så den første gangen. Du kan lese hva jeg skrev den gangen her: http://bjornolav.blogspot.no/2011/01/ga-og-se-filmen-blant-guder-og.html

I går bet jeg meg merke i noe som legen Luc skriver i et brev til en venn etter at munkene er blitt truet på livet: 'Be for meg at min bortgang kan skje i Jesu glede og fred'.

Å dø salig bort fra denne verden:
Det er litt av en bønn! Dette er jo ikke vanligvis noe vi snakker så mye om, for døden er tabu i Norge. Men jeg fant igjen Landstads reviderte salmebok her om dagen, som jeg fikk til min konfirmasjon den 6.mai 1973, og den inneholder en liten bønnebok hvor den gamle kirkebønnen finnes. I den ba vi foruten om å be om 'godt og tjenelig vær', også for vår dødsstund:

'Miskunn Deg, o Gud, over alle mennesker efter Din store kjærlighet i Jesus Kristus, vår Herre. Og når vår time kommer, gi oss da å dø salig bort fra denne verden, og på den ytterste dag og stå op til Din herlighet'.

Jeg vet ikke om man ber slik i Den norske kirke lenger, men hele vårt liv bør jo leves slik at det kan ære Gud. Også vår død. Om vi ikke tenker mye på det, bør også vår siste time høre med i det vi ber for - av og til, og ved ulike faser av vårt liv aktualiseres slike tanker. Det er ikke mange som har jobbet så mye med denne tematikken, men en som har gjort det - og gjør det med glans, er Henri Nouwen. Om du leser engelsk anbefaler jeg på det varmeste boken: "Our Greatest Gift. A meditation on Dying and Caring', som ble utgitt av Hodder & Stougton Publishers i 1994.

På bildet ser vi Luc til høyre. Det er hentet fra filmen.

Walter Wink - en fredens mann som formidlet Jesus

Walter Wink (bildet), som døde fredfylt i sitt hjem i Sandisfield i Berkshire Mountains i Massachusett, USA, 10.mai, 76 år gammel, har vært en av de teologene som har hjulpet meg mye de siste årene til å fordjupe mitt pasifistiske ståsted.

Walter Wink var en av de mest kreative, innflytelsesrike og kunnskapsrike teologene i vår tid. Han var født i Dallas, Texas, og ble utdannet ved Southern Methodist University, hvor han tok sin sin mastergrad, og ved Union Theological Seminary, New York, hvor han tok sin doktorgrad i teologi. Etter å ha vært metodistpastor noen år, ble han så professor i Det nye testamente og bibeltolkning ved Union Theological Seminary.

Wink har arbeidet mye med Det nye testamentes undervisning om Guds rike, og om Jesu fredsteologi. Han var en ivrig motstander av Vietnamkrigen, og engasjerte seg sterkt i kristent freds- og forsoningsarbeid, ikke minst i Sør-Afrika. Etter sitt første besøk i Sør-Afrika, skrev han: "Jesus’ Third Way: Violence and Nonviolence in South Africa." Boken ble forbudt av Apartheid-regimet. Wink fikk sørget for å få laget en spesialutgave av boken i brunt omslag, og fikk satt i gang arbeidet med å sende 3.200 eksemplarer til hver eneste en av de engelsk-språklige prestene og pastorene i landet. Egne komiteer satt og håndskrev adresse-etiketter så regimet ikke skulle fatte mistanke om hva som var inne i pakkene. Boken handlet om Jesu ikke-volds undervisning.

Da Wink reiste tilbake til Sør-Afrika i 1988 ble han utvist av landet fordi han ikke hadde et gyldig visum, men det var først etter at han hadde klart å holde et seminar om ikke-voldelig motstand i Lesotho.

Walter Wink skrev en lang rekke bøker, ikke minst om 'makter og myndigheter' og vårt forhold til dem. Han fant sine mange ivrige tilhørere i menigheter, fredsgrupper og retreatsentre i daværende Øst-Tyskland, Nord-Irland, Sør-Korea, De palestinske områdene, Mexico og Chile, bare for å nevne noen.

Jeg kommer tilbake med noen artikler som tar sitt utgangspunkt i undervisingen til Walter Wink om Guds rike, Bergprekenen og Jesu ikke-volds undervisning, senere her på bloggen. For meg har den vært avgjørende for mitt engasjement i ikke-voldelig freds- og forsoningsarbeid og i min forståelse av urkirkens historie frem til den tragiske endringen i synet på staten, krig og fred som kom med keiser Konstantin.

I alle ting en stille glede

I alle ting - hjertets fred, en stille glede.

Allerede lenge før Kristus ba en troende slik:

'Bare i Gud hviler min sjel, mitt håp kommer fra ham. Bare ham er mitt fjell'. (Salme 62,2-3)

En urokkelig støtte. Og i evangeliet forsikrer Kristus oss:

'Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet'. (Joh 14,27)

(Bror Roger av Taize)

En bønn

Fredens Gud,
Du vil ikke at vi hele tiden skal gå med uro, men heller ha en ydmyk anger i våre hjerter.

Den er som en bølge av tillit som gjør det mulig for oss å legge av alle feiltrinn på Deg.

Og da, i lyset av tilgivelsen oppdager vi litt etter litt en hjertets fred.

(Bror Roger av Taize)