Trygghet og kvile

Å kjenne på utrygghet er ingen god følelse. Det kan være skremmende. Det vet jeg noe om. Når livet møter deg med vrangsiden og sykdom slår beina unna deg, så kan man bli redd. Det vet jeg noe om.

Da betyr familie mye, og gode venner. Man lærer seg til å verdsette de enkle og nære tingene.

Et ord fra 5.Mosebok har fått så stor betydning for meg i det siste. Mange av dere kjenner det sikkert godt, men jeg hviler i det for tiden. Det lyder slik:

"Herrens kjære venn bor trygt og sikkert. Herren verner ham hele dagen, mellom skuldrene hans får han bo ...En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer." (5.Mos 33,12 og v.27)

Jeg har gjort Gud til min trygge bolig. Jeg har flyttet inn hos Ham, og har gjort det som står skrevet i Salme 91,1:

"... og finner nattely i skyggen av Den veldige." 

I samme salme skriver den for oss ukjente salmisten:

"han sier til Herren: Min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til." (v.3)

Når man blir liten og redd finnes det et sikkert og trygt sted: I Guds gode favn. Da kan man kvile. Jeg tenker på ordene: her nede.

Altså ikke der oppe, i betydningen himmelen. Men Guds gode nærvær - som forvandler alt - kan oppleves HER NEDE. Her er Hans evige armer.