Ydmykhetens kjennetegn

"Den ydmyke vil ikke bli sett eller gjenkjent av menneskene, men går inn i seg selv, vender ryggen til sin fortid og søker etter å bli helt ukjent, til og med for seg selv. Han registrerer riktignok folkemasser, bråk og støy, forfengelighet og bekymring, lyst og fråtsing. Han er heller ikke fremmed for samtaler, prat og atspredelse. Men hans høyeste ønske er å utslette seg selv og leve alene i stillhet, skilt fra resten av skapningen, på et stille sted.

Han velger seg heller den nederste plassen, fattigdom og savn, enn å eie mye. Han vil alltid disponere sin tid fritt og slippe alle bekymringer, han vil unndra seg de jordiske ting og holde sine tanker samlet. For at mangfold av ting føder et mangfold av bekymringer og vekker en rekke brysomme tanker.

Hos den ydmyke finnes det ingen hast, ingen forvirring, ingen tomme eller heftige tanker. Han forblir alltid i ro. Om ilden fra himmelen herjer jorden, frykter den ydmyke ingenting. Alle rolige mennesker er ikke ydmyke, men alle ydmyke mennesker er rolige. Den som ikke er ydmyk kan ikke trekke seg tilbake, men du finner mange som trekker seg tilbake uten å være ydmyke. Derfor sa den milde og ydmyke Herren: Lær av meg, for jeg er tålsom og ydmyk av hjertet, og dere skal finne hvile for deres sjeler."

- Isak Syreren (600-tallet) i Peter Halldorf: "Kysse spor. Daglige lesning fra den tidlige kristne kirke. Luther forlag 2002, side 108) Isak Syreren er en av de aller viktigste skikkelsene i Østkirkens åndelige liv. Han levde et liv som eremitt i fjellene i det nåværende Kurdistan. Hans etterlatte skrifter leses av kristne fra alle konfesjoner.