Derfor valgte jeg å reise til et kjent friluftsområde i nærheten for å ta det helt med ro og nyte den vakre augustdagen. Når man har Parkinsons så har man en karakteristisk gange. Jeg går sakte, med korte skritt og er litt ustø og jeg holder den høyre armen litt opp. Det er ikke noe jeg vil. Det er bare slik. Jeg klarer heller ikke å ta meg sammen og forsøke å gå litt fortere og litt mer ledig. Noen dager går jeg litt bedre, men er jeg sliten så setter sykdommen sitt preg på meg.
Det er i det jeg går ned til en offentlig plass at jeg hører det: "Se hvor rart den mannen går, og se hvor rar han er."
Det er er noen unge voksne som er der sammen med barna sine som har det moro på min bekostning. Nei, de var ikke utlendinger. De var norske. De ble sittende rundt bordet de satt rundt og le og se i min retning. Barna de hadde var for små til å forstå hva disse ungdommene sa.
Det var veldig ubehagelig. Og det gjorde inntrykk på meg. Jeg er ikke selvhøytidelig, jeg ler gjerne godt av meg selv - det vet de som kjenner meg - men det var spesielt å oppleve at noen hadde det moro av meg på grunn av min sykdom.
Hva er det som får mennesker til å le av andres sykdom? Det er første gang jeg opplever noe slik, men jeg vet at andre med kroniske sykdommer er blitt utsatt for det samme.
Så vil noen kanskje si at dette var da noe du bare burde heve deg over og ikke bry deg om. Sikkert riktig. Men når du har Parkinsons så blir du sårbar. Jeg unner ingen å bli gjort til latter fordi man er syk.
Billedtekst: Fra en helt annen tur. Til mitt elskede Rondane. Dette er for noen år siden. I dag vil en slik tur bli altfor slitsom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar