"Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen ..." (Matt 5,43-45)
De versene siteres ikke så ofte i dagens flyktninge- og asyldebatt. Jesu ord i Bergprekenen tilhører ikke et fremtidig 1000-års rike slik enkelte tror. Det trengs jo ingen til å skape fred i fredsriket! Da er jo freden kommet til jorden.
En som forsto dette godt var Leo Tolstoj (bildet). Hans bok, utgitt på dansk i 1889: "Hvori består min tro", gjorde det djupt og varig inntrykk på meg når jeg leste den for mange, mange år siden. Tolstoj tar i denne boken et helt nødvendig oppgjør med den institusjonaliserte kirken. Det skjer nemlig en stor endring av kirken under keiser Konstantin og senere keiser Justinian. Stat og kirke blandes sammen, og plutselig får man kristne som bevæpner seg og skal kjempe for et "kristent" rike. Før det var det helt utenkelig at kristne iførte seg våpen og kjempet for noe verdslig rike. For de første kristne var opptatt av bare en ting: Guds rike. Annerledesriket.
Men med keiser Konstantin og keiser Justinian endres så mye. Det fremstår en kirke som ligner svært lite på den opprinnelige. Og det fikk store følger. Gjennom historien skulle kristne kjempe mot andre kristne, og kristne skulle drepe en annen kristen, for et stykke land. Det fremsto "kristne" land! Som om et stykke jord kan bli kristent. Det er bare mennesker som kan fødes på ny, men plutselig fikk vi en forestilling om at et stykke jord kan bli kristent, og dette stykke jord må forsvares med blod. Etter hvert ble det slik at det ble en kristen dyd å kjempe for et land og dø om så det gjelder. Og man opplevde stor ære og heder ved å dø for denne saken.
De første kristne bøyde ikke sine knær for keiseren. Nå bøyde tusenvis av kristne sine knær for andre konger og keisere, blankpusset sine våpen og kjempet for Gud og fedrelandet.
Jeg tror at mange av våre problemer ligger her. Derfor blir Jesu ord i Bergprekenen, som er selve programerklæringen for Guds rike, så radikale og vanskelige å forstå og ikke minst utfordrende for oss. En kristen er borger av DETTE riket, og er en fremmed i denne verden.
De foraktelige "gjendøperne" forstod dette. De ble forfulgt, ikke først og fremst fordi de nektet å døpe barn, men fordi de nektet å bøye kne for statsmakten og med den statskirken. De nektet å iføre seg våpen for å forsvare et "kristent" land, og ble drept i tusentalls av andre kristne som støttet opp om forestillingen om et "kristent" land. Den dag i dag er det slik blant det folket som kaller seg "anabaptister". De bærer ikke våpen, de stemmer ikke ved politiske valg, og forsøker så godt de kan å være fredsstiftere og elske alle mennesker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar