Fredsskapere

I en periode nå så har ordene fra Jesus i Matteus 10 talt til meg. Jeg klarer ikke å gi slipp på dem:

'Når dere kommer til en by eller landsby, så finn ut hvem som er verdig til å ta imot dere, og bli der til dere skal dra videre. Når dere kommer inn i huset, skal dere hilse det med fred. Og er huset det verdig, skal freden komme over det, men dersom huset ikke er det verdig, skal freden vende tilbake til dere.' (v.11-13)

Guds rike, som vi representerer og er kalt til å forkynne, er fredens rike. I Rom 14,17: 'For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd,'

'Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn,' sier Jesus i en av saligprisningene.

Så fred er altså et kjennetegn på den som er et Guds barn.

Er man et Guds barn medvirker man derfor ikke i konflikter. Man skaper dem heller ikke. Da skaper man heller fred. Legger ned sine egne ambisjoner. Binder mennesker sammen. Medvirker til forsoning. Bringer lys der det er mørke.

En kristen bærer fred med seg - sier Jesus. Fordi 'Han er vår fred', jfr Ef 2,14.

Jo mer vi er sammen med Ham som er vår fred, preges vi av fred.

Jesus er en fredsstifter

"Jesus, Fars velsignede Sønn, er fredsstifter. Hans fred innebærer ikke bare fravær av krig. Det er ikke spørsmål om harmoni eller likhet. Hans fred er et djupt velbefinnende som vi får fritt og for intet fra Gud. Jesus sier:

'Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir...' (Joh 14,27)

Fred er shalom - ro i hjerte, sinn og kropp, for individet og fellesskapet.

Den kan finnes der midt i en krigsskadet verden, til og med midt blant uløste problem og voksende menneskelige konflikter.

Jesus har stiftet den freden ved å gi sitt liv for sine brødre og søstre. Det er ingen lettkjøpt fred, men den varer for evig og den kommer fra Gud. Er vi beredt å gi våre liv i tjeneste for den freden?"

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Jesus, Guds rike og Jesu fredsbevegelse, del 8

Jesus kom for å forkynne 'Evangeliet om Guds rike', men hva er så dette riket?

I trosdokumentet til Elmendorf Christian Community, en anabaptistisk kommunitet i Minnesota, har jeg funnet en god definisjon, som jeg har oversatt:

"Gjennom omvendelse og ved å forsake våre synder, gjennom tro, gjennom Guds Ånd som faller på oss og gir oss nytt liv med Jesus som oppsto fra de døde, kan vi gå gjennom den trange porten som fører inn i Hans rike. Vi kan bli arvinger av det evige liv gjennom Ham, og motta løftet om å regjere med Ham - etter alle tings gjenopprettelse - i nye himler og en ny jord hvor rettferdighet bor.

Vi gjenkjenner Guds rike (det himmelske riket) i de første stadier av fred, rettferdighet og nåde som allerede er etablert på jorda. Hvor som helst menn og kvinner, som tror på Jesus og følger Ham, gamle, unge og barn, lever i fred og likhet - når de gir seg selv for andre slik Jesus gav seg selv for dem - kommer Hans rike. 

Men vi tror at det vil komme i en større kraft og herlighet enn vi er i stand til å beskrive når Jesus kommer tilbake. Vi gir oss selv og alt hva vi har til proklamasjonen av de gode nyhetene om dette Riket, og forventer å leve, arbeide og tilbe med Jesus i dets himmelske kjærlighet og lys for evig.

Vi elsker Jesus, vår helt, som overvant Satan og gav oss evig liv. Vi ønsker å kjempe sammen med Ham, følge Ham i en hver bevegelse Han gjør, og lar Ham fylle av Hans Ånd slik at vi blir overvinnere. Vi står sammen med alle som tar stilling og kjemper for Jesus og Hans rike på jord (men vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, med ved Ånden".

(fortsettes)

Jesus, Guds rike og Jesu fredsbevegelse, del 7

Jesu etterfølgere er ikke kalt til å leve et passivt liv i påvente av Jesu gjenkomst. På samme måte som Gud er Den store Opprettholderen av jorden, så er Hans disipler kalt til å være 'salt' og 'lys'.

I evangeliet etter Markus leser vi:

'Salt er en god ting. Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli salt igjen? Ha salt i dere selv og hold fred med hverandre'. (Mark 9,50)

Saltet mister sin kraft når kirke og stat blir blandet sammen. Saltet mister sin kraft når kirken går kompromissets vei. Det var dette som skjedde når den kirken gikk fra å være forfulgt til selv å bli en som forfulgte andre. fra å være underlagt Herren Jesus, til å få keiseren som sitt overhode.

Jesus sa om sin forsamling på jord at den skulle være 'verdens lys', åpen og synlig som en by oppe på et fjell:

'Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den i en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen'. Matt 5,14-16)

At Jesus beskriver sitt folk i profetiske kategorier ser vi også den avsluttende delen av Bergprekenen. Forsamlingens oppgave er også å avsløre de falske profetene. De som sier 'Herre, Herre', men som likevel blir avvist på Dommens dag. Disse som misbrukte Hans navn og gav seg ut for å være sanne etterfølgere av Herren Jesus, tilhørte ikke Jesu fattige, sørgende og ydmyke folk på jord, dette folk som kjennetegnes blant annet av dette: en sterk hunger etter rettferdighet. De falske profetene kjenner ikke igjen Jesus når Han møtte dem i jordens hungrende, tørstende, hjemløse og syke.

Deres 'kirke' var annerledes: En kirke hvor dens hyrder hersket over hjorden, som gjorde seg rik på andres bekostning, spiste sammen med denne verdens herskere og menget seg med dem, og dermed fornektet og forrådte Evangeliet om Riket.  Dette var en kirke for de rike og herskende klassene, som drev inn penger for å bygge sine katedraler ved å legge tiende og skatter på folket, som drev mange fra gard og grunn. Dette var en kirke som nektet sine medlemmer å få lese Guds ord, det kunne bare utlegges av deres prester som lovet troskap mot keiseren. Det betydde blant annet at denne kirken fjernet seg fra Jesu ikke-volds lære, og med våpen i hånd startet den med å forfølge og drepe de som fortsatt sto for denne læren. Med velsignelse av både keiser og biskoper.


(fortsettes)

Jesus, Guds rike og Jesu fredsbevegelse, del 6

Oppe på høydedragert overfor Genesaretsjøen sitter Jesus med sine 12 disipler rundt seg. Han ser på dem med ømhet, og sier:

'Salige er de som stifter fred, for de skal kalles Guds barn'. (Matt 5,9)


Det er altså på grunn av innsatsen som fredsarbeidere at disiplene kalles Guds barn! Legg merke til at Jesus bruker ordet 'skape'. Da snakker vi om en prosess. Teksten ordvalg på grunnspråket, hele sammenhengen og fremfor alt Jesu eget eksempel viser oss at det er et spørsmål om en aktiv, skapende innsats for fred og forsoning. Vi er kalt til å være salt og lys, og leve forsonet med andre. Der hvor det er strid er vi kalt til å skape fred. Derfor blir det en stor selvmotsigelse når kristne deltar i væpnede kamper, eller er med på å opprettholde konflikter, eller til og med skaper dem!

Ingen ting speiler nemlig Guds egen holdning til menneskene som det å skape fred. Jesus kalles i Jes 9,6 for 'Fredsfyrste'. Og i Ef 2,24 leser vi: 'Han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet'.

Disse murer av fiendskap må brytes ned hele tiden, for djevelen er en mester i å bygge dem opp rundt mennesker, og skape konflikter hvor hatet råder. Det er ingen passivitet Jesus kaller oss til, men et aktivt fredsskapende arbeid:

'Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, be for dem som mishandler dere og forfølger dere. SLIK kan dere være barn av deres Far i himmelen ...' (Matt 5,44-45) 

Jeg har valgt å skrive 'SLIK' med store bokstaver for virkelig å understreke det Jesus sier: På denne måten, når dere gjør dette, da er dere Guds barn!

Med andre ord: Livet med Jesus er veldig praktisk! Dessverre så åndeliggjør vi kristenlivet alt for mye.

Jesus tegner i saligprisningene et bilde av et profetisk folk. Den profetiske forsamlingen kan derimot miste sin identitet og i alt for høy grad assimileres med omgivelsene. Kristus skapte ikke en folkekirke, hvor alle hører med! Han skapte en profetisk forsamling som særpreges av at dens medlemmer er salt og lys i en mørk verden. En folkekirke blir smakløs. Den har ingen skarphet, ingen dybde og har dermed ingen forvandlingskraft. Den tilpasser seg hele tiden etter tidsånden, og blir en makelig kirke som har liten eller ingen innflytelse.

(fortsettes)

Jesus, Guds rike og Jesu fredsbevegelse, del 5

Bergprekenen handler om at Guds rike er en virkelighet her og nå. Guds rike er et gledens budskap for de fattige, de ydmyke, de sørgende. Guds rike handler om at fremtiden er her allerede nå!

Fordi ordene er så radikale gjør vi forsøk på å åndeliggjøre dem. Vi snakker om at 'de fattige' handler om 'åndelig fattigdom', og det er riktig, men Lukas gjengir Bergprekenen på en litt annen måte, og der er det ingen tvil som at 'fattig' er nettopp 'fattig', og det understrekes også av den sammenhengene ordene blir satt i:

'Salige er dere fattige, Guds rike er deres ... Men ve dere rike, dere har alt fått deres trøst. Ve dere som nå er mette, dere skal sulte...' Luk 6,20 og v.24-25)

Det er ikke så underlig at vi kristne i den rike del av verden har vanskeligheter med å tro at Bergprekenens ord skulle ha et slik konkret, jordnært og og revolusjonerende innhold. Men det har den. Jesu etterfølgere er et folk som 'hungrer og tørster etter rettferdigheten' (Matt 5,6), og da tenker Jesus på alle de som lider urett, blir undertrykket og lider nød.

For evangeliet om Guds rike handler ikke bare om det himmelvendte, men også om det jordnære. Salige er de, sier Jesus, som skaper fred. Fred trenger vi ikke å skape i himmelen, for der råder freden. Å skape fred handler om noe her og nå - på den jorda vi lever. Forkynner vi at Guds rike er kommet nær, så betyr det at vi også involverer oss aktivt i å bedre levekårene for de som lider, for de som sulter, for de marginaliserte. Jesus kom for å forkynne et Nådens år for dem.

Skal vi vende tilbake til originalkristendommen, må vi begynne med proklameringen av Guds rike, og da må vi lære å kjenne hvilke lover og prinsipper som gjelder for dette riket. Disse finnes i Bergprekenen. Den skal ikke en gang leves ut i et kommende 1000 års rike, men her og nå!

(fortsettes)

Jesus, Guds rike og Jesu fredsbevegelse, del 4

Som bibellesere er vi alle godt kjent med Matteus 5-7, den såkalte Bergprekenen. De fleste av oss har hørt deler av den utlagt i prekener og bibeltimer. Men det oppstår et problem når vi deler denne prekenen opp i flere deler, og omtaler den hver for seg.  

Vi kjenner også godt den lignelsen Jesus forteller mot slutten av Bergprekenen: Om mannen som bygde huset sitt på henholdsvis fjell- eller sandgrunn. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt forkynnere bruke denne lignelsen for å understreke viktigheten av å 'bygge ditt liv på Jesus Kristus', i motsetning til de som ikke gjør det, de som bygger på sand, som er 'dåren' eller 'den dumme' i teksten.

Men Bergprekenen er ikke en serie med prekener Jesus holder. Det er èn preken. Lignelsen Jesus forteller, om den vise som bygger på fjellgrunn, eller dåren som bygger på sand, gjelder HELE prekenen! Den som er en dåre i denne sammenhengen er den som ikke bygger på hele den undervisningen Jesus gir, mens den som bygger på fjellgrunn er den som hører og lever etter innholdet i HELE Bergprekenen!

Bergprekenen er ment å være èn preken, som skal forstås i sammenheng, og utlevd som et hele. Leser du Bergprekenen slik, vil den få en enda større radikalitet og aktualitet, enn om du stykker den opp.  Bergprekenen er nemlig lovene og prinsippene som gjelder for det riket Jesus kom for å forkynne om.

Tolstoj, Gandhi, Bonhoeffer og Martin Luther King jr
Leo Tolstoj, kanskje verdens aller største romanforfatter noensinne, sentrerte hele sin tro og overbevisning på Bergprekenen. Han så på Jesu befaling om 'å vende det andre kinnet til' (Matt 5,38-42) som hjørnesteinen i sin pasifistiske og ikke-voldelige overbevisning.

Forfatterskapet til Tolstoj influerte en annen kjent skikkelse på en sterk måte, nemlig Gandhi. Det sies at Gandhi leste Bergprekenen to ganger om dagen de siste 40 årene av sitt liv!

Dietrich Bonhoeffer, den tysk-lutherske teologen, som ble martyr, praktiserte Bergprekenen på en slik måte at han til slutt ble en fiende av det nazistiske terror-regimet. Hans kraftfulle utleggelse av den finnes i en bok, som nylig ble utgitt på norsk i en ny utgave: Dietrich Bonhoeffer: Etterfølgelse. Luther forlag 2010. Den burde leses av alle kristne som vil ta sin tro på ramme alvor!

Og for Martin Luther King, baptistpastoren, aktivisten og ikke-voldsforkjemperen som ble martyr, ble Bergprekenen selve berggrunnen i hans teologi og filosofi i arbeidet med bringe en ikke-voldelig revolusjon av forandring i den verden han var en del av.

Det nye shalomfolket
Hvem var det Jesus talte til når Han talte oppe på dette fjellet, med Galileasjøen liggende som et smykke litt lenger nede i dalen? Det forteller Matteus oss:

'Og store folkemengder fulgte ham, fra Galilea, Dekapolis, Jerusalem, Judea og bygdene på andre siden av Jordan. Da han så folket, gikk han opp i fjellet. Der satte han seg, og disiplene hans kom til ham. Han tok til orde, lærte dem og sa ...' (Matt 4,25 og 5,1-2)

Vi bør merke oss at Bergprekenen er ikke primært holdt for den store folkemengden som trenger seg om Jesus på alle kanter, men for den lille disippelflokken. Den store folkemengden er helt sikkert tilhørere til det Jesus underviser om, men undervisningen er rettet til disippelkretsen. Hvorfor? Fordi dette er undervisningen om Guds rike, og for å komme inn i dette riket, må man bli født på ny.

Bergprekenen er ment for det nye shalomfolket - fredsfolket. Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel.

(fortsettes)

Jesus, Guds rike og Jesu fredsbevegelse, del 3

Når Matteus skriver om begynnelsen til Jesu jordiske tjeneste, knytter han denne til de profetiske forutsigelsene hos Jesaja. I Jes 9,1-7 heter det:                          

'Sannelig, det skal ikke finnes mørke for henne som er i trengsel. Før i tiden førte han skam over Sebulons og Naftalis land. Men i fremtiden skal han la dem komme til ære: veien til havet: landet bortenfor Jordan, folkeslagenes Galilea. Det folket som vandrer i mørket, ser et stort lys. Over dem som bor i dødsskyggens land, stråler lyset fram. Du lot dem juble høyt og gjorde gleden stor. De gledet seg for ditt ansikt, som en gleder seg over kornhøsten, som en jubler når krigsbytte deles. For åket som tynget, stokken over skuldrene og staven til slavedriveren har du brutt i stykker som på Midjans dag. Ja, hver støvel som trampet, og hver kappe tilsølt med blod skal brennes og bli til føde for ilden. For oss barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herreveldet er lagt på hans skulder. Han har fått navnet Underfull rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herreveldet være stort, og freden uten ende over Davids trone og hans kongerike. Han skal gjøre det fast og holde det oppe ved rett og rettferdighet fra nå av og for alltid. Herren over hærskarene skal gjøre dette i sin brennende iver'.

Det faktum at Jesus flytter fra Nasaret til Kapernaum, som jo ligger i 'Sebulons og Naftalis land', ser Matteus som en oppfyllelse av denne profetien om Fredsfyrstens komme. Det er ikke uten grunn at Jesus fremstår med sin forkynnelse av Guds rike i dette området av Israel. Dette var et mørkt område, her bodde de marginaliserte, de fattige, de som ikke var ansett for å være noe. Dette var 'dødsskyggens dal', hedningenes område. Så var det her at lyset - Jesus - skulle stråle! De som bodde her var de som fikk del i Evangeliet - eller De gode nyhetene (som ordet evangelium betyr) - om Guds rike.

Jesus er den lovede Fredsfyrsten som utbrer retten og rettferdigheten og som skaper livsrom til verdens fattige og undertrykte. Igjen: la oss ikke bare åndeliggjøre disse tekstene, men ta dem bokstavelig! Begrepet 'Guds rike' fyller både Matteus og Lukas med et profetisk innhold, som er veldig konkret. De fattige er ikke bare de 'åndelig fattige', slik vi ofte tolker disse tekstene. De fattige er de fattige! De undertrykte er de undertrykte. Slavene er slavene. Når dette går opp for oss, blir bibelteksten veldig konkret.

Etter denne introduksjonen til Jesu tjeneste, presenterer så Matteus Bergprekenen, hvor Jesus selv beskriver de lover og prinsipper som gjelder for dette Riket som Han forkynner. De lovene og de prinsippene er svært konkrete, og gjelder ikke for et fremtidig Tusenårsrike, men de gjelder her og nå!

Vi skal se nærmere på dette i neste artikkel.

(fortsettes)

Jesus, Guds rike og Jesu fredsbevegelse, del 2

Markus-evangeliet er vårt eldste evangelium. Evangelisten Markus skrev det omkring tre tiår etter Jesu død og oppstandelse. For Matteus og Lukas ble Evangeliet etter Markus den viktigste kilden til Jesu liv og tjeneste. De kompletterer det han har skrevet, for eksempel med Bergprekenen og lignelser som Markus ikke har med. Vi trenger å lese disse i sammenheng å få fatt på både det som var Jesu budskap og forstå Hans liv. Hver for seg har de sine spesielle bidrag, men det er når vi setter dem sammen at vi får helheten.

I følge det eldste evangeliet begynner Jesus sin offentlige fremtreden med å rope ut: 'Tiden er inne, Guds rike er kommet nær. Vend om å tro på evangeliet'. (Mark 1,15)

For Jesus og Hans opprinnelige tilhørere er begrepet 'Guds rike' fylt med et rikt innhold fra Det gamle testamentes skrifter. Men for leserne av Evangeliet etter Markus som i all hovedsak var hedninger, var de skriftene som utgjør Det gamle testamente ikke velkjente. Derfor gir ikke Markus sine lesere noen avgjørende ledetråder til hvilke tekster i Det gamle testamente han knytter enkelte av sine tekster til. Men her kommer både Matteus og Lukas oss til hjelp.

Fremtiden har allerede begynt
Historikeren Lukas innleder skildringen av Jesu offentlige tjeneste i hjembyens synagoge i Nasaret, jfr Luk 4,16 flg.

Jesus leser fra profeten Jesaja 61 og det er sterke ord som lyder i synagogen denne dagen:

'Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren'. (Luk 4,18-19)

Ingen som var til stede kunne bli uberørt av det Han siterer. Vi må huske at de uttales i Galilea, et område av Israel som vibrerer av en djup lengsel etter Messias, en som kan befri dem fra fattigdommen, hungeren, arbeidsløsheten og ydmykelsen under en fremmed okkupasjonsmakt.

Og det kan ikke bli bedre når Jesus, etter å ha lest disse ordene, ruller bokrullen sammen og sier:

'I dag er dette skriftordet blitt oppfylt mens dere hørte på!' 

Med andre ord: Fremtiden har begynt! Det er håp for de fattige, de undertrykte og de syke. Guds rike er kommet nær!

Denne profetiske Gudsrike visjonen går som en rød tråd gjennom Evangeliet etter Lukas. Vi møter den i Marias lovsang:

'Han støtte herskere ned fra tronen og opphøyet de lave. Han mettet de sultne med gode gaver, men sendte de rike tomhendte fra seg'. (Luk 1,52-53)

Vi må huske: De som lyttet til disse ordene forstod dem konkret, de åndeliggjorde dem ikke. Herskerne var ikke åndsfyrster, de var mennesker. De lave var de fattige og undertrykte, de sultne var de som ikke hadde mat, og de rike var de rike.

Leser vi Evangeliet etter Lukas, så ser vi at Guds rike medfører akkurat det som profetene i Den gamle pakt har forutsagt: en radikal forandring i det urettferdige forholdet mellom rike og fattige hvor som helst Gud innfører sitt herrevelde over menneskenes liv.

Se: Luk 6,20-26;12,16-21;16,19-31 og 19,1-10

Fortsettes

 

Jesus, Guds rike og Jesu fredsbevegelse, del 1

I denne artikkelserien ønsker jeg å bringe leseren tilbake til originalen, til den djerve Jesusbevegelsen, før den ble endret av keiser Konstantin og hans etterkommere, før kirke og stat ble blandet sammen i en vanhellig allianse.

Det er underlig å tenke på: Jesus vokste opp blant enkle mennesker i en liten avkrok av verden. Han talte ikke et verdensspråk og levde hele sitt liv i et lite, okkupert land. Tenk: størstedelen av sitt liv arbeidet Han som håndverker i Galilea, et område som var foraktet, og særlig hjembyen Hans, blant overklassen i Jerusalem. Her bodde og levde de fattige. Tiden Han oppholder seg i offentlighetens lys er knappe tre år. Likevel! Ingen har påvirket menneskeheten som Jesus. Mennesker ble grepet av Hans liv og budskap og førte det videre som en løpeild langs de romerske hærveiene til Europa, Asia og til Afrika. Nye generasjoner har på samme måte blitt grepet av Jesus og stadig ført evangeliet om Guds rike videre. Over hav og kontinenter, ikke sjelden med livet som innsats.

Når Jesus etterlot seg en håndfull bortkomne og fryktsomme disipler, var det ingen ting som skulle tilsi at Han hadde lykkes med sitt oppdrag. Men disse 12 - etter å ha opplevd Jesu oppstandelse, himmelfart og pinsens kraft, gav seg i vei på Hans ord og iløpet av noen generasjoner hadde de lagt det mektige romerske imperiet for Jesu føtter. Ingen keiser hadde klart å slukke ilden, heller ikke når de satte alt inn på å utrydde de som tilhørte Veien gjennom grusomme forfølgelser.

Apostlene og deres etterkommere leflet ikke med staten. De ville ikke ha noen innblanding. De fulgte sin Herres ord: 'Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er'. (Matt 22,21)

Det Riket de forkynte hadde da heller intet å gjøre med denne verdens riker. Guds rike var annerledesriket.  Så inntreffer tragedien. Den keiserlige makten inviterer kirken med på lag. Det gode ved det var at forfølgelsene opphørte, men hva var prisen? Den radikale forkynnelsen av Guds rike forsvant, og ble blandet sammen med en ny forståelse: Man skulle forsvare et jordisk rike med en keiser på toppen, med våpen i hånd. Så begynte kristne å drepe kristne.

Det opprinnelige rene vannet
Når vi tar fatt på å lese evangeliene og vi stifter bekjentskap med  Jesusbevegelsens begynnelse og dens forkynnelse av Guds rike, så er det en ganske rystende opplevelse. For vi stifter da bekjentskap med kilden, originalen, og om vi sammenligner dette med dagens kristendom, slås man av den kolossale forskjellen.

I denne artikkelserien skal vi gjøre nettopp det. Vi skal se nærmere på forkynnelsen av Guds rike, og hva denne forkynnelsen innebar. Vi skal stifte bekjentskap med Bibelens shalom-begrep og Jesu fredsbevegelse. Våger du å bli med videre for å bli kjent med originalkristendommen?

(fortsettes)

Walter Wink - en fredens mann som formidlet Jesus

Walter Wink (bildet), som døde fredfylt i sitt hjem i Sandisfield i Berkshire Mountains i Massachusett, USA, 10.mai, 76 år gammel, har vært en av de teologene som har hjulpet meg mye de siste årene til å fordjupe mitt pasifistiske ståsted.

Walter Wink var en av de mest kreative, innflytelsesrike og kunnskapsrike teologene i vår tid. Han var født i Dallas, Texas, og ble utdannet ved Southern Methodist University, hvor han tok sin sin mastergrad, og ved Union Theological Seminary, New York, hvor han tok sin doktorgrad i teologi. Etter å ha vært metodistpastor noen år, ble han så professor i Det nye testamente og bibeltolkning ved Union Theological Seminary.

Wink har arbeidet mye med Det nye testamentes undervisning om Guds rike, og om Jesu fredsteologi. Han var en ivrig motstander av Vietnamkrigen, og engasjerte seg sterkt i kristent freds- og forsoningsarbeid, ikke minst i Sør-Afrika. Etter sitt første besøk i Sør-Afrika, skrev han: "Jesus’ Third Way: Violence and Nonviolence in South Africa." Boken ble forbudt av Apartheid-regimet. Wink fikk sørget for å få laget en spesialutgave av boken i brunt omslag, og fikk satt i gang arbeidet med å sende 3.200 eksemplarer til hver eneste en av de engelsk-språklige prestene og pastorene i landet. Egne komiteer satt og håndskrev adresse-etiketter så regimet ikke skulle fatte mistanke om hva som var inne i pakkene. Boken handlet om Jesu ikke-volds undervisning.

Da Wink reiste tilbake til Sør-Afrika i 1988 ble han utvist av landet fordi han ikke hadde et gyldig visum, men det var først etter at han hadde klart å holde et seminar om ikke-voldelig motstand i Lesotho.

Walter Wink skrev en lang rekke bøker, ikke minst om 'makter og myndigheter' og vårt forhold til dem. Han fant sine mange ivrige tilhørere i menigheter, fredsgrupper og retreatsentre i daværende Øst-Tyskland, Nord-Irland, Sør-Korea, De palestinske områdene, Mexico og Chile, bare for å nevne noen.

Jeg kommer tilbake med noen artikler som tar sitt utgangspunkt i undervisingen til Walter Wink om Guds rike, Bergprekenen og Jesu ikke-volds undervisning, senere her på bloggen. For meg har den vært avgjørende for mitt engasjement i ikke-voldelig freds- og forsoningsarbeid og i min forståelse av urkirkens historie frem til den tragiske endringen i synet på staten, krig og fred som kom med keiser Konstantin.

La Ditt rike komme! Del 3

Den første Shalom-relasjonen Bibelen taler om, skildrer relasjonen mellom Gud som skaper, og mennesket.

Jeg blir alltid så grepet av å lese skapelsesberetningen, når vi kommer til det stadium at mennesket er skapt ferdig i sin ytre form, og så leser vi at Gud blåser "livets ånde inn i hans nesebor. Og mennesket ble en levende sjel". (1.Mos 2,7) Selv om teksten ikke sier dette, så forestiller jeg meg at Gud bøyer seg ned og blåser livets ånde inn i det. Og jeg ser for meg mennesket som trekker pusten, og reiser seg, strekker armene ut i det flommende solskinnet.

Den andre shalom-relasjonen er også relatert til skapelsen:

"Så sa Gud: La Oss gjøre mennesker i Vårt bilde ... Så skapte Gud mennesket i sitt bilde. I Guds bilde skapte Han det. Til mann og kvinne skapte Han dem." (1.Mos 1,26-27)

Dette betyr at mennesket har fått en slik likhet med Skaperen at de to kan kommunisere med hverandre. Mennesket har en slik høy verdi for Gud at Skaperen vil ha et forhold til mennesket. Samtidig innebærer dette at vi skal være et bilde på Gud, vi skal være Guds avbilde. Og Han setter mennesket til å råde over skaperverket, med samme ansvar og kjærlighet som Han selv har til sitt skaperverk.

Adam er skapt av jordens mold.

(fortsettes)

La riket Ditt komme! Del 2

Shalom er et av de vanligste ordene i Det gamle testamente. Det er brukt omlag 350 ganger og danner grunnlaget for det fredsbegrepet vi finner i Det nye testamente.

Grunnbetydningen er "å være hel, frisk, trygg". Det grunnleggende begrepet er "helhet". Gud selv er kilden og grunnvollen for shalom. Alt som bidrar til denne helheten arbeider i grunnen for shalom.

Harry Månsus skriver i sin bok "Shalom Jord!", fra 1983, utgitt av Den kristna fredsrörelsen og bokforlaget Libris:

"När bibeln läter ridån gå upp för Guds ursrungliga skapelse, då blickar vi rakt in i en värld i fred och frid. Vår jord, som just sprungit fram ur Skaparens hand och som fortfarande doftar efter de heta kosmiska bakugnarna, andas frid og fred överalt. Och i ljuset av vad bibeln i sin helhet har att säga kan vi genast slå fast: Själva avsikten med att Gud kallat fram och regisserat alt detta myllrande liv på den jordiska scenen är just att gestalta shalom. Shalom är hela tilvarons grundmönster och livets innarsta mening!"

Harry Månsus er av den oppfatning at "även kyrkan har i hög grad förlorat shalomvisionen", og mener at den "måste ätererörvas".

Bibelens shalombegrep berører hele livet. Det begrenses altså ikke bare til vårt Gudsforhold, til fred med Gud. Dessverre har dette vært det mest fremtredende i den kristne forkynnelsen. Men denne begrensningen er egentlig djupt ubibelsk!

Shalombegrepet handler om harmoni, helhet og velbefinnende i fysisk forstand eller i mellommenneskelige relasjoner. Shalom er også en gudgitt økologisk ordning, et kontinuerlig samspill mellom Gud, mennesket og hele skaperverket.

I neste del av denne artikkelserien skal vi se på de tre Shalomrelasjonene slik de fremstilles i Bibelen.

(fortsettes)

La riket ditt komme! Del 1

Jeg er enig med teologen og professoren, Howard A. Snyder (bildet), som sier: "Mange mennesker som til det ytre er blitt omvendt til Kristus har aldri blitt omvendt til det rike som Han forkynte." (A Kingdom Manifesto. Inter-Varsity Press, 1986)

For det er underlig dette: Til tross for at forkynnelsen av Guds rike er det sentrale i både undervisningen til Jesus, og hos apostlene, så er denne undervisningen nesten fraværende i dagens menigheter.

Richard Halverson, som i mange år var kapellan i det amerikanske senatet, sa ved en anledning:

"Jeg frykter at den evangeliske kristenhet er blitt smittet av den mest rafinerte sorten av verdslighet - den verdslighet som vi finner i Hollywood og på Madison Avenue ... Vi handler om om det eneste rette vi kan gjøre i denne verden er slikt som kan regnes i antall eller i kroner og ører. Vi er ikke Guds rikes barn."

Jeg har skrevet om Guds rike mange ganger på bloggen. I denne serien som starter i dag skal vi se nærmere på hvordan Guds rike presenteres i Bibelen, nemlig som Shalom, som fredsriket.

Her ved innledningen av denne artikkelserien skal jeg bare minne om dette:

"For Guds rike består ikke i mat og drikke, men i rettferdighet, fred og glede i Den hellige ånd." (Rom 14,17)

For enkelte synes Guds rike å handle om noe som hører sammen med en åndelig verden, skilt fra vår hverdag. Det er en villfarelse! Familieliv og naborelasjoner like mye som utenrikspolitikk, økonomi og militær opprustning hører sammen med hvordan vi som kristne tar imot Guds rike og hvilke konsekvenser det får for våre liv.

(fortsettes)

Tiden er overmoden for en fredsskatt

I en serie med artikler her på bloggen har jeg skrevet om kristen tro og militarisme, om ikke-vold og Jesu bergpreken. De som har lest artiklene har nok sikkert fått med seg at jeg finner det uforenelig med kristen tro, slik vi finner den beskrevet i Det nye testamente og levd blant de første kristne, med deltagelse i militæret. Jeg er med andre ord en kristen pasifist.

Dette er da også hovedgrunnen til at jeg i sin tid ble sivilarbeider. Men fortsatt er jo jeg i den situasjon, som alle andre nordmenn, at jeg betaler skatt og at en del av den skatten jeg betaler går til å dekke forsvarsutgiftene. Derfor støtter jeg forslaget om en egen fredsskatt. Ved en fredsskattordning vil fredsvenner få rett til å overføre "militærskatten" til et fredsfond for fredsskapende tiltak og konflikthåndtering. Retten til fritak fra militærtjeneste er anerkjent i alle vestlige land, men i dag er ikke lenger soldatene det viktigste instrumentet i krigføring. Det er pengene som trengs til kostbare høyteknologiske våpen og vervede mannskaper. Tiden er derfor overmoden for en utvidelse av militærnekterloven som gir rett til å betale fredsskatt istedenfor militærskatt. Vi kunne kalle dette for økonomisk militærnekting!

I 2007 gikk seks organisasjoner sammen og dannet Fredsskattalliansen. Denne alliansen arbeider for en lov som gir rett til å få den prosentvise andelen av skatten som forvaltes av Forsvarsdepartementet overført til et fond for fredsskapende tiltak.

Tilsvarende kampanjer er i gang i mange andre land, men det har ennå ikke vært gjennomslag for en lovendring noe sted. Det viser bare hvor sterkt militarismen preger oss. Den internasjonale organisasjonen Conscience and Peace Tax International (CPTI) har arrangert internasjonale fredsskattkonferanser annethvert år siden 1986 (se også deres hjemmeside). CPTI er partipolitisk og religiøst uavhengig, har rådgivende status i FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) og fast representasjon i FNs menneskettighetskommisjon i New York og Genève.

Jeg kommer tilbake med flere artikler om dette på bloggen i tiden fremover.

Salige er de som skaper fred, del 3

Vi fortsetter vårt studium av ordene fra Jesu Bergpreken: "Salige er de som skaper fred", eller "stifter fred". I denne artikkelen skal vi se på fredsvisjonen i Det gamle testamente.

Går vi tilbake til begynnelsen - til Guds opprinnelige skapelse - ser vi inn i en verden av fred. Vår jord - som nettopp har fremkommet av Skaperens hånd - ånder fred. Det er noe helt spesielt med dette vi leser om i 1.Mos 2,8: "Herren Gud plantet en hage mot øst i Eden." Tenk det! Den Allmektige Gud er en gartner! Han planter en hage. Og selve hensikten med at Gud kalte frem og skapte alt dette myldrende liv på jorden er nettopp og kroppsliggjøre dette vidunderlig vakre ordet: shalom. For Gud er shalom hele tilværelsens grunnmønster og livets innerste mening!

Et av Guds navn er fred. Og denne Fredens Gud sender sin Sønn til jorden for å stifte fred. Om dette skriver apostelen Paulus i brevet han sender til den kristne forsamlingen i Efesos:

"For Han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dere som var nær ved." (Ef 2,17)

Ordet "shalom" er et positivt ladet ord, som betyr velbefinnende, fred, helse og helhet. Shalom råder når livet får flyte uforstyrret mellom Kilden, Gud selv, og alle mennesker, dyr og vekster i naturen. Derfor må fred i bibelsk mening, aldri begrenses til fravr av fiendskap, vold og krig. Shalom er først og fremst nærværet av noe positivt, nemlig fellesskapet og samspillet mellom Skaperen, menneskene og skaperverket. Shalom berører hele livet.

Veldig forenklet er Det gamle testamente historien om troens funksjon i det daglige liv. Det er historien om krig og rykter om krig, om mennesker i ulike samfunn som forsøker å leve sammen, foreldre og barn, venner og naboer og fiender, glede og sorg, frykt og mot, kjærlighet og hat.

Forfatterne av Det gamle testamente forstår de erfaringene de gjør ut fra troen. Lik dem strever også vi med å forstå våre liv i lys av vår tro. Vi deler sammen med disse forfatterne den samme jord, og tar del i den samme historien, derfor har vi mye å lære av deres erfaringer.

På mange måter er historien som utfolder seg i Det gamle testamente en trist historie. Det er historien om vekst og fall for den eldgamle israelske staten, oppbyggingen av et lite imperium og dets ødeleggelse, konstruksjonen av det store tempelet, og historien om dets totale ødeleggelse. Den aktuelle politiske historien som vi leser om er en historie om fiaskoer og skuffelser, brutte drømmer, smerte og fortvilelse.

Men midt i denne sønderknuselsen finnes det ord av håp, ord av forsikringer, en bevissthet om Guds nåde og kjærlighet. Gud var ikke låst inne i en tempelbygning, men Han identifiserte seg med folket og landet. Når templet bare var en grushaug, og kongedømmet var falt, forble Gud den samme. Og Gud forble nådig og full av kjærlighet og gav lovnader om en fremtid.

Den djupeste underliggende historien gjennom hele Det gamle testamente er historien om Guds nåde og kjærlighet. Hele Guds skaperverk er en eneste kjærlighetshandling. Guds kall til Abraham til å bli far til et folk som skulle være et lys for nasjonene, var en kjærlighetshandling. Når Gud setter et helt folk fri og fører det ut av slaveriet i Egypt, så viser det Hans kjærlighet til alle som lider. Når Gud gir Loven og strukturerer livet til et helt folk, så er det også en kjærlighetshandling. Det samme når Han sender profetene og taler til dem - også når Han må tilrettevise dem.

(fortsettes)

Vi må gjenerobre Bibelens shalomvisjon, del 2

"Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9) Den fred Jesus taler om er Guds shalom. Det er den fred som kommer med Guds rike, og som det er vårt kall å bringe inn i denne verden. Vi er kalt til å bringe fred der hatet råder.

Denne fred som vi er kalt til å leve i, og gi andre del i, har sin bakgrunn i det apostelen Paulus skriver om i Ef 2,14: "Men han er vår fred..." Skal vi bringe fred og forsoning, må vi selv ha en erfaring av å ha opplevd fred med Gud.

Det er forunderlig å se hva kraften som finnes i Kristi forsoning kan utføre. Vi har sett det igjen og igjen. Mennesker som hater hverandre, og som finner Kristus, blir frelst og opplever det nye livets forvandling, faller sin fiende om halsen og ber om tilgivelse og hater smelter i en kjærlighetens omfavnelse. Vi har sett det i Nord Irland, hvor katolikker og protestanter har vært i stand til å leve sammen på grunn av forsoningens forvandlende makt, og vi har sett det i Israel hvor jøder som har funnet at Jesus er Messias og palestina-arabere som har hatt samme erfaringen, begynner å elske hverandre.

Om Kristi forsamling kunne begynne å leve ut shalom-budskapet i hverdagen, ville vi begynne å se mer av Guds rikes kvaliteter og realiteter bryte inn i de områdene hvor vi bor, og mennesker ville bli forvandlet. Det er dette som er den dypeste forklaringen på den sterke menighetsveksten som anabaptistene opplevde på 1500 tallet. De bar ingen våpen, de var overmannet av Kristi kjærlighet og dens forvandlende makt og de begynte å leve ut Bergprekenen.

Det finnes de som mener at innholdet i Bergprekenen hører 1000 års riket til. Men det finnes ikke noe bibelsk grunnlag for å hevde noe slikt. Bergprekenen er Guds rikets grunnlov, og skal leves ut her og nå- ikke en gang i fremtiden.

Kristi forsamling trenger å få åpnet sine øyne til å se dette - det vil revitalisere den, og bringe mange til tro på Kristus.

Vi må gjenerobre Bibelens shalomvisjon, del 1

Vi trenger å gjenerobre Bibelens visjon om shalom. Amerikanske menonniter har gjort et godt stykke teologisk arbeid rundt dette hebraiske ordet for fred, og kommer med viktige bidrag til en dyp og radikal forståelse av det. Gud har en fredsvisjon for jorden, og ordet shalom inneholder uendelig mer enn fravær av krig og vold. Shalom er et positivt ladet ord, som betyr velbefinnende, fred, helse og helhet. Guds shalom berører hele livet, og begrenses ikke bare til vårt gudsforhold, til det å ha fred med Gud. Dessverre er det mange som mener det og forkynner at slik er det, men denne begrensningen er dypt ubibelsk. Ofte betegner shalom harmoni, helhet og velbefinnende i fysisk henseende eller i mellommenneskelige relasjoner. Shalom er også en gudgitt økologisk ordning, et kontinuerlig samspill mellom Gud, menneskene og hele skapelsen.


Fred i bibelsk mening kan ikke begrenses til bare å gjelde fravær av fiendskap, vold og krig - men er det også. Shalom er først og fremst nærværet av noe positivt, det dreier seg om fellesskap og samspill mellom Skaperen, menneskene og hele skaperverket.


Kirken som helhet har mer eller mindre mistet forståelsen av shalom begrepet. Dette til tross for at Jesus i saligprisningene sier: "Salige er de som skaper fred, for de skal kalles Guds barn." (Matt 5,9) Derfor argumenterer våre mennonitiske venner for at vi på nytt må studere og grunne og deretter handle på det vi lærer ved å trenge inn i dybdene bak dette begrepet.


I brevet til forsamlingen i Efesos, beskriver apostelen Paulus det som skjedde på korset, når muren som skiller jøder og hedninger fra hverandre, ble revet ned.


"For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet. Ved sin kropp har han opphevet loven med dens bud og forskrifter. Slik stiftet han fred da han av de to skapte ett nytt menneske i seg. I èn kropp forsonte han dem begge med Gud da han døde på korset og slik drepte fiendskapet. Han kom og forkynte fred både for dere som var langt borte, og for dem som var nær. Gjennom ham har både vi og dere adgang til Far i èn Ånd." (Ef 2,14-19)


Her tales det om Guds shalom og hvordan shalom virker. Til dette er vi som kristne kalt at vi skal bringe ordet om denne forsoningen ut til alle mennesker, og være med på å forsone andre mennesker med Far.


I kommende artikler skal vi se nærmere på forståelsen av begrepet shalom i Bibelen.


(fortsettes)