Salige er de som skaper fred, del 3

Vi fortsetter vårt studium av ordene fra Jesu Bergpreken: "Salige er de som skaper fred", eller "stifter fred". I denne artikkelen skal vi se på fredsvisjonen i Det gamle testamente.

Går vi tilbake til begynnelsen - til Guds opprinnelige skapelse - ser vi inn i en verden av fred. Vår jord - som nettopp har fremkommet av Skaperens hånd - ånder fred. Det er noe helt spesielt med dette vi leser om i 1.Mos 2,8: "Herren Gud plantet en hage mot øst i Eden." Tenk det! Den Allmektige Gud er en gartner! Han planter en hage. Og selve hensikten med at Gud kalte frem og skapte alt dette myldrende liv på jorden er nettopp og kroppsliggjøre dette vidunderlig vakre ordet: shalom. For Gud er shalom hele tilværelsens grunnmønster og livets innerste mening!

Et av Guds navn er fred. Og denne Fredens Gud sender sin Sønn til jorden for å stifte fred. Om dette skriver apostelen Paulus i brevet han sender til den kristne forsamlingen i Efesos:

"For Han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dere som var nær ved." (Ef 2,17)

Ordet "shalom" er et positivt ladet ord, som betyr velbefinnende, fred, helse og helhet. Shalom råder når livet får flyte uforstyrret mellom Kilden, Gud selv, og alle mennesker, dyr og vekster i naturen. Derfor må fred i bibelsk mening, aldri begrenses til fravr av fiendskap, vold og krig. Shalom er først og fremst nærværet av noe positivt, nemlig fellesskapet og samspillet mellom Skaperen, menneskene og skaperverket. Shalom berører hele livet.

Veldig forenklet er Det gamle testamente historien om troens funksjon i det daglige liv. Det er historien om krig og rykter om krig, om mennesker i ulike samfunn som forsøker å leve sammen, foreldre og barn, venner og naboer og fiender, glede og sorg, frykt og mot, kjærlighet og hat.

Forfatterne av Det gamle testamente forstår de erfaringene de gjør ut fra troen. Lik dem strever også vi med å forstå våre liv i lys av vår tro. Vi deler sammen med disse forfatterne den samme jord, og tar del i den samme historien, derfor har vi mye å lære av deres erfaringer.

På mange måter er historien som utfolder seg i Det gamle testamente en trist historie. Det er historien om vekst og fall for den eldgamle israelske staten, oppbyggingen av et lite imperium og dets ødeleggelse, konstruksjonen av det store tempelet, og historien om dets totale ødeleggelse. Den aktuelle politiske historien som vi leser om er en historie om fiaskoer og skuffelser, brutte drømmer, smerte og fortvilelse.

Men midt i denne sønderknuselsen finnes det ord av håp, ord av forsikringer, en bevissthet om Guds nåde og kjærlighet. Gud var ikke låst inne i en tempelbygning, men Han identifiserte seg med folket og landet. Når templet bare var en grushaug, og kongedømmet var falt, forble Gud den samme. Og Gud forble nådig og full av kjærlighet og gav lovnader om en fremtid.

Den djupeste underliggende historien gjennom hele Det gamle testamente er historien om Guds nåde og kjærlighet. Hele Guds skaperverk er en eneste kjærlighetshandling. Guds kall til Abraham til å bli far til et folk som skulle være et lys for nasjonene, var en kjærlighetshandling. Når Gud setter et helt folk fri og fører det ut av slaveriet i Egypt, så viser det Hans kjærlighet til alle som lider. Når Gud gir Loven og strukturerer livet til et helt folk, så er det også en kjærlighetshandling. Det samme når Han sender profetene og taler til dem - også når Han må tilrettevise dem.

(fortsettes)