Det er vårlige vinder som blåser utenfor huset vårt i dag. Jeg fryder meg over snøen som blir borte og at det innevarsler en ny tid. Det som skjer minner meg om ordene fra Høysangen:"For se, nå er vinteren omme. Regnet er dratt forbi og er borte. Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land." (Høy 2,11-12)
Fra år tilbake husker jeg den norske naturfotografen Sverre M Fjellstad snakket ivrig om Afrika. Om alt det fantastiske som var å se av vakker natur og spennende dyr. Men jeg husker han sa: "Men jeg vil likvel bo i Norge på grunn av skiftningene som årstidene gir." Ja, hva er vel vakrere enn den nordiske våren som vi nå står overfor? Og som vi aner er i emning?
Fastetiden er også en slags åndelig vårforberedelse. Selve våren er påskedagen da Kristus overvant livets fiende, døden.
Når vinden blåser tenker jeg på det hebraiske ordet for vind, - Ruah. Det er det samme ord som Ånd. Og du husker sikkert hvordan Jesus beskrev Den Hellige Ånd?
"Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver som som er født av Ånden." (Joh 3,8)
Kelterne snakket om Den Hellige Ånd som "the wild sprit". Det er i grunnen en ganske god beskrivelse. Ånden er vill - i betydningen at den ikke er mulig å kontrollere. Den har sin frihet. Den har sin autoritet.
Jeg ber om å få være vill!
Denne uken er spesiell for mitt vedkommende. Fredag legges jeg inn på hjerteklinikken på Feiring - enda en gang. Selv om jeg vet en del om hva jeg går til, så gruer jeg meg litt. Jeg har vært der fire, om det ikke er fem ganger, før. Den følelsesmessige påkjenningen er kanskje den mest utfordrende, og den er spesielt utfordrende for tiden fordi stoffskiftet mitt er lavt. Da blir man sliten - ikke bare kroppslig, men også følelsesmessig. Derfor gjør det så godt å kjenne vårens ankomst. Den varsler om en ny tid. Også for meg - forhåpentligvis.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar