En gjennomgang av Åndens ni gaver, del 16

Vi skal i denne artikkelen se nærmere på den nådegave som omtales som "evne til å prøve ånder". (1.Kor 12,10)

I en tid hvor det meste godtas under rubrikken "kristent", er det mer nødvendig noensinne å forstå ordene til apostelen Paulus i 1.Tess 5,20-21:

"Forakt ikke profetier! Prøv alle ting! Hold fast på det som er godt!"

Alt er ikke av Gud. Det burde være innlysende, men er ikke det i dag. Apostelen Johannes skriver: "Elskede! Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er fra Gud. For mange falske profeter er gått ut i verden." (1.Joh 4,1)

Ordet "prøve" kommer av det greske ordet "diakrisis", som betyr "bedømmelse, skjelning mellom, prøving, og kommer av ordet "diakrino" som betyr dømme, prøve, gjøre forskjell på.

Prøving av ånder handler ikke bare om 'onde ånder', men også om falsk lære og kjødelighet. For Bibelen lærer oss at det finnes flere slags ånder. På gresk har vi to ord "pnevma" og "daimon" som brukes om "ånd" og "ånder". Det greske ordet "pnevma" blir brukt om "ånd" i sin alminnelighet, både Guds Ånd, menneskets ånd og onde ånder. Ordet "daimon" blir bare brukt om onde ånder.

Det er flere slags åndskrefter som påvirker oss. Om den siste tid heter det: "Ånden sier uttrykkelig at i de siste tider skal noen forlate troen og vende sin oppmerksomhet mot forførende ånder og demoners læresetninger." (1.Tim 4,1)

Generelt kan vi si at det er tre påvirkningskilder:

1. Den Hellige Ånd
2. Menneskets ånd
3. Onde ånder

De grunnleggende reglene når det gjelder åndsbedømmelse er:

1. Guds Ånd taler, virker og leder ALLTID i overensstemmelse med Guds ord-

2. Menneskets ånd leder og virker både med og mot Ordet, ettersom man er påvirket av egen interesse, mennesker og miljø.

3. Onde ånder taler og virker alltid i strid med Ordet, og er løgnens redskap mot sannheten."Dette skjer ved løgnens hykleri ..." (1.Tim 4,2a) Djevelen vil alltid søke å etterligne det guddommelige og ekte. Han skaper aldri noe nytt. Det han gjør er alltid å etterligne.

Derfor er det så utrolig viktig at denne nådegaven - evnen til å prøve ånder - fungerer i forsamlingen i dag. Ikke alle har den, og ikke alle skal ha den heller. Dette er en gave som gis først og fremst til modne kristne, og jeg skal forklare hvorfor senere i denne artikkelserien. Hvis ikke kan man bli ført vill, og de som tror at de ikke kan det, er kanskje de aller første ofrene for villfarelsen. For forførende ånders eksistens er rettet mot de troende først og fremst. Når Guds ord forteller oss om makter, myndigheter, verdens herrer i dette mørke og om ondskapens åndehær i himmelrommet (Ef 6,12), forstår vi at dette er på alvor og det trengs også stor erfaring med hensyn til åndsbedømmelse.

(fortsettes)