Det er et ord fra Salmenes bok og et ord av Augustin, som jeg gjerne vil dvele ved i dette fastebrevet.
I Salme 102,1-3 leser vi:
"Herre, hør min bønn, og la mitt rop komme for Deg! Skjul ikke Ditt ansikt for meg på min trengsels dag! Bøy Ditt øre til meg. Skynd Deg å svare meg den dagen jeg roper."
Sitatet fra Augustin er dette:
"Ønsker du at dine bønner skal stige opp til Gud? Sørg for at de har to vinger: almisser og faste!"
Skal vi så imponere Gud? Det klarer vi neppe! Han er Gud. Men dette handler om noe annet. Det handler om beslutsomhet. Det finnes et underlig ord av Jesus i Evangeliet etter Matteus: "Fra døperen Johannes' dager og til nå trenger de seg inn i Himmelens rike med makr, og de som trenger seg inn, river det til seg." (Matt 11,12) Det er ikke noe passivt ved dette verset.
Når nøden trenger på som lærer vi oss en side ved bønnen som Jesus underviste oss om: "Bank på, så skal det lukkes opp for dere!" Dette er også en side ved bønnen, den pågående, den djerve. Den som minner Gud om Hans løfter.
Vi merker noe av denne desperasjonen hos salmisten. Forfatteren er ukjent for oss. Ved innledningen til salmen heter det: "En bønn av den anfektede, når han er avmektig og utøser sin nød for Herrens ansikt."
Slik kjenner jeg meg nå. Som avmektig. Sykdom tapper meg for alle mine krefter for tiden. Jeg er i en tilstand av å rope. Slik oppleves også livet med Gud.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar