Fastebrev nr 8

I denne fastetiden er jeg igjen blitt oppmerksom på hvor lett det er å gi seg i kast med ulike ting som engasjerer meg. Noe som gjør livet fragmentert, og lite konsentrert. For meg er det en fristelse. Og på nytt er det blitt meningsfullt å be: "Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde." (Matt 6,13) De siste dagene har jeg kjent at jeg er blitt stilt på valg, og valget innebærer å fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge Jesus. Det betyr konkret at jeg ikke kan engasjere meg i alt som opptar mitt sinn.

Jeg leser for tiden noe av det Richard Rohr, en fransiskanermunk som er leder for kommuniteten New Jerusalem, har skrevet. Han skriver følgende om kontemplasjonen:

"Kontemplasjon er den vei på hvilken vi lærer oss til å lytte med ånden og ikke med hodet. Den fører oss til en plass, tilstrekkelig romslig for at hodet skal få plass, tilstrekkelig romslig for hjertet, følelsene, for magen, det underbevisste, våre minner, våre intuisjoner, for hele vår kropp. Om vi ikke lenger skaper noen vise menn og kvinner er det fordi vi har glemt kontemplasjonens kunst."

Rohr minner meg om det indre livets kvaliteter, hvor rikt dette livet er. Som Henri Nouwen har sagt noe slikt som: Tid brukt på bønn og lesning av Guds ord, på det indre livet, er aldri forgjeves.

Hvor sant det er, og hvor lett det er å forspille tid, krefter og Guds anledninger, når en ikke lever konsentrert, men fragmentert, og gir seg i kast med det sjeliske.

Mens jeg ber om at jeg ikke må bli ledet ut i fristelse, har jeg forsøkt å gjøre noen valg for eget liv. Jeg har skrevet dem ned og lagt dem inn i min personlige Bibel, slik at jeg lettere skal se hva jeg har å arbeide med. For frelsen er også en prosess.

Til den kristne forsamlingen i Filippi skriver apostelen:

"Mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid på deres frelse med frykt og beven ..." (Fil 2,12)

Fastebrev nr 7

En av de utfordringene som Jesus møter i de 40 dagene Han faster og ber, er fristelsen. Evangelisten Matteus beskriver dette slik:

"Da tok djevelen han med seg til den hellige stad og stilte ham på templets tinde ..." (Matt 4,5)

Fristelsen skjer i den hellige byen. Det skal vi merke oss. Djevelen er slu. Han setter inn angrepet der vi minst aner det, der vi er minst forberedt, ja mens vi holder på med ting som er relatert til Guds rike.

Hadde Jesus gitt etter for fristelsen, og kastet seg utfor ville det ha vært et fall på flere hundre meter. Hadde Han overlevd det, ville det ha tiltrukket seg særdeles mye oppmerksomhet. Han ville blitt berømt og æret. Men Jesus gav ikke etter for fristelsen, selv ikke når djevelen forsikrer Ham om at Gud vil beskytte Ham om Han gjør det:

"Er du Guds Sønn, så kast deg ned! For det står skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot mot noen stein." (v.6)

Jesus nektet å bli en sensasjon og tiltrekke seg oppmerksomhet ved de miraklene Han gjorde. Gang på gang i evangeliene leser vi: "Ikke fortell det til noen", eller at Han trakk seg tilbake fra folkemengden.

Her har vi alle mye å lære.

Noen dager nå har jeg hatt besøk av en god venn fra Romania. Victor, som tilhører Herrens Arme, en fornyelsesbevegelse innenfor Den rumensk-ortodokse kirke, har fortalt meg om noe av det Gud gjør blant dem. Noe av det som karakteriserer de undergjerninger som skjer i denne sammenhengen, er at de Gud bruker til å formidle helbredelse til andre, skyr folk! Det er ikke slik som vi av og til ser her hjemme at det annonseres helbredelsesmøter. Og hvor det gjøres et stort nr av at en eller annen med helbredelsens nådegave er på besøk. Nei, for mine rumensk ortodokse venner er det en helt fremmed tanke. Men helbredelser skjer blant dem - og kanskje i større målestokk enn hos oss. Det er bare en viktig forskjell: oppmerksomheten rettes ikke mot den som Gud bruker, men mot Gud selv!

Det er ikke for ingenting at Jesus lærte oss å be:

"... led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde." (Matt 6,13)

Hva trenger jeg å frelses fra i dag? Hva trenger du å frelses fra?

Fastebrev, nr 6

Det er vårlige vinder som blåser utenfor huset vårt i dag. Jeg fryder meg over snøen som blir borte og at det innevarsler en ny tid. Det som skjer minner meg om ordene fra Høysangen:

"For se, nå er vinteren omme. Regnet er dratt forbi og er borte. Blomstene kommer til syne på marken. Sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt seg høre i vårt land." (Høy 2,11-12)

Fra år tilbake husker jeg den norske naturfotografen Sverre M Fjellstad snakket ivrig om Afrika. Om alt det fantastiske som var å se av vakker natur og spennende dyr. Men jeg husker han sa: "Men jeg vil likvel bo i Norge på grunn av skiftningene som årstidene gir." Ja, hva er vel vakrere enn den nordiske våren som vi nå står overfor? Og som vi aner er i emning?

Fastetiden er også en slags åndelig vårforberedelse. Selve våren er påskedagen da Kristus overvant livets fiende, døden.

Når vinden blåser tenker jeg på det hebraiske ordet for vind, - Ruah. Det er det samme ord som Ånd. Og du husker sikkert hvordan Jesus beskrev Den Hellige Ånd?

"Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver som som er født av Ånden." (Joh 3,8)

Kelterne snakket om Den Hellige Ånd som "the wild sprit". Det er i grunnen en ganske god beskrivelse. Ånden er vill - i betydningen at den ikke er mulig å kontrollere. Den har sin frihet. Den har sin autoritet.

Jeg ber om å få være vill!

Denne uken er spesiell for mitt vedkommende. Fredag legges jeg inn på hjerteklinikken på Feiring - enda en gang. Selv om jeg vet en del om hva jeg går til, så gruer jeg meg litt. Jeg har vært der fire, om det ikke er fem ganger, før. Den følelsesmessige påkjenningen er kanskje den mest utfordrende, og den er spesielt utfordrende for tiden fordi stoffskiftet mitt er lavt. Da blir man sliten - ikke bare kroppslig, men også følelsesmessig. Derfor gjør det så godt å kjenne vårens ankomst. Den varsler om en ny tid. Også for meg - forhåpentligvis.

Fastebrev, nr 5

Det er et ord fra Salmenes bok og et ord av Augustin, som jeg gjerne vil dvele ved i dette fastebrevet.

I Salme 102,1-3 leser vi:

"Herre, hør min bønn, og la mitt rop komme for Deg! Skjul ikke Ditt ansikt for meg på min trengsels dag! Bøy Ditt øre til meg. Skynd Deg å svare meg den dagen jeg roper."

Sitatet fra Augustin er dette:

"Ønsker du at dine bønner skal stige opp til Gud? Sørg for at de har to vinger: almisser og faste!"

Skal vi så imponere Gud? Det klarer vi neppe! Han er Gud. Men dette handler om noe annet. Det handler om beslutsomhet. Det finnes et underlig ord av Jesus i Evangeliet etter Matteus: "Fra døperen Johannes' dager og til nå trenger de seg inn i Himmelens rike med makr, og de som trenger seg inn, river det til seg." (Matt 11,12) Det er ikke noe passivt ved dette verset.

Når nøden trenger på som lærer vi oss en side ved bønnen som Jesus underviste oss om: "Bank på, så skal det lukkes opp for dere!" Dette er også en side ved bønnen, den pågående, den djerve. Den som minner Gud om Hans løfter.

Vi merker noe av denne desperasjonen hos salmisten. Forfatteren er ukjent for oss. Ved innledningen til salmen heter det: "En bønn av den anfektede, når han er avmektig og utøser sin nød for Herrens ansikt."

Slik kjenner jeg meg nå. Som avmektig. Sykdom tapper meg for alle mine krefter for tiden. Jeg er i en tilstand av å rope. Slik oppleves også livet med Gud.

Fastebrev, nr 4

Kirkeårets fastetid har sitt utgangspunkt i Jesu 40 dager lange faste i ødemarken.

Det er underlig å lese om den av mange årsaker. En - at det er Ånden som driver Jesus ut i ørkenen. Jeg skal ikke si så mye mer enn at det er underlig. Så får hver av dere som leser dette dvele ved det.

Det jeg derimot vi dele med deg i dette fastebrevet er noe teologen William Barclay har skrevet. Barcley er her i Norge mest kjent for sin "Daglige bibelkommentar", en serie med kommentarbøker som gjennomgår alle skriftene som utgjør vårt Nytestamente og som Ansgar forlag gav ut for en del år siden. Men før jeg gjør det, ta frem ditt Nytestamente og les teksten fra Matt 4,1-11. Når du har gjort det og grunnet på det du har lest, kan du lese følgende:

"Jesus går fra Jordans bredder og inn i ørkenen, hvor Han er fullstendig alene. Han blir ført fra døperen Johannes' fromme hyllest til ørkenens totale forlatthet. Den hørbare anerkjennelsen av Hans himmelske Far blir byttet ut med onde angrep fra djevelen. Denne største av alle kamper mellom godt og ondt fant sted i øde område.

Høydene var som støvhauger, kalksteinen solbrent og forsvidd. Steinene var bare og kantede; bakken dundret hult under hestehovene; den glødet av hete som en smelteovn og steg til høyder og stup på flere hundre meter ned mot Dødehavet. Det var her, i denne totale forlattheten, at Jesus ble fristet."

Den som vil leve for Gud, vil også oppleve å bli prøvd. Husk da at Jesus har vært der før deg.

Fastebrev, nr 3

Så er vi kommet til den første søndagen i fasten. I påvente av min snarlige innleggelse på hjerteklinikken på Feiring er den feiret hjemme. Dessverre, for søndagen er jo oppstandelsesdagen og en bør feires sammen med de andre lemmene på Kristi kropp! Jeg vender stadig tilbake til ordene fra 1.Kor 12,13: "For med èn Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått èn Ånd å drikke." Ingenting kan erstatte menigheten. Men som den lutherske teologen og martyren Dietrich Bonhoeffer skriver: "Det er ingen selvfølge for en kristen at han får lov til å leve blant kristne... Når kristne allerede her, i tiden mellom Kristi død og den ytterste dag, får lov til å leve i et synlig fellesskap med andre kristne, er det bare en nådig foregripelse av de siste ting. Det er Guds nåde at en menighet får lov til å samle seg synlig i denne verden om Guds ord og sakramenter. Ikke alle kristne har del i denne nåden. De som er i fangenskap, de syke, de som lever ensomt og spredt, de som forkynner evangeliet i hedenske land står alene. De vet at synlig fellesskap er nåde."

Denne helgen skulle jeg ha vært hos min gode venn, pastor Ulf Magne Løvdahl, i Oppdal på en konferanse om de siste tider som ble holdt der. Det var et samarbeide med Normisjon og Oppdal Baptistmenighet. I stedet ble jeg værende her på legens ordre. Jeg innrømmer at det ikke er like enkelt, men jeg fant ut at det var best å lytte til legens råd. Så får jeg håpe det kan bli en Oppdals-tur senere.

I mens har jeg dvelt ved Salme 42,5:

"Dette må jeg minnes og utøse min sjel i meg - hvordan jeg dro fram i den store skaren, vandret med dem til Guds hus med fryderop og lovsangs lyd, en høytidsskare."

Kanskje er en del av fasten for meg dette året at jeg ikke klarer å ta del i alt det jeg gjerne skulle ønske at jeg kunne ta del i?

Denne søndagen er i Den ortodokse kirke kalt "Ortodoksiens triumf". En tenker her seieren over billedstormerne, ikonoklastene. De som ville fjerne alle bildene fra kirkene. Jeg har skrevet om dette ved flere anledninger på bloggen, så jeg skal ikke gjenta dette her. Men jeg vil dvele ved dette:

Gud ble menneske i Kristus, og dermed fikk også Gud et ansikt og en kropp. Hvem kan vel til fulle forstå inkarnasjonens under? Det lille forsvarsløse barnet - Gud som ble så liten at Han ble avhengig av andre for en tid.

I vår litenhet og i vår svakhet, når livet settes på vent, og vi settes tilside - ja, da kan vi tenke på at Guds dårskap er sterkere enn menneskenes såkalte visdom.

Fastebrev, nr 2

I formiddag ringte telefonen. I den andre enden var søster Tatiana fra Hl. Elisabets kloster i Hvite-Russland. Dette ortodokse klostret står mitt hjerte nært. Her vises Kristi kjærlighet i praktiske handlinger overfor de mest utsatte og svake gruppene i samfunnet: de psykisk syke, de funksjonshemmede, alkoholikerne. En dag håper jeg å besøke dem, og se denne kjærlighetens oase i et ellers kaldt kommunistisk samfunn som Hvite-Russland fortsatt er.

Begynnelsen av fastetiden er en tid hvor tilgivelsen understrekes sterkt. Vi lærer å be i Herrens bønn: "Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere." Det er en bønn jeg stadig må be. Jeg tenker på David. Når hans synd kom for dagen, unnskyldte han seg ikke. Han sier det slik i Salme 51:

* Mine overtredelser (v.1)
* Min synd (v.4)
* Mine overtredelser (v.5)
* Min synd (v.5)
* Mine synder (v.11)
* Mine misgjerninger (v.11)

Bare et menneske som Den Hellige Ånd har åpnet øynene for kan komme med en slik erkjennelse. Men det er slik at jo nærmere vi kommer Jesus, jo djupere blir erkjennelsen av vår egen uverdighet og synd. Da handler det ikke lenger om de andre, da handler det om meg.

Og da handler det også om den forunderlige Guds nåde, som er så mye større enn våre største synder.

De som kommer til Hellige Elisabeths kloster kjenner sin synd. Mange av dem er merket for livet av det liv de har levd. Men i klostret møter de ingen fordømmelse. De møter nåden. De møter den favnende Gud som sendte sin Sønn til soning for all verdens synd. Og som tilgir raust og uten krav om noe annet enn at vi vender om, og vender oss til Ham.

Jeg har møtt noen av nonnene fra Hellige Elisabeths kloster. De er en inkarnasjon av nåden. Gjennom det uselviske livet de lever ser man Jesus. De har selv opplevd tilgivelsens under, og lever i tilgivelsens nåde. Da blir det liv - og salighet.

Fastebrev, nr 1

Nå i fastetiden vil du finne noen fastebrev her på bloggen. De vil ikke dukke opp hver dag, men med jevne mellomrom, så følg med. Jeg håper med dem å kunne dele noen tanker til fordypelse av temaer relatert til denne tiden av kirkeåret.

På engelsk heter fastetiden "lent", og den opprinnelige betydningen av dette ordet var "hellig vår". Det passer jo veldig godt! For våren i denne betydningen handler om Kristi oppstandelse.

Tidlig i den kristne kirkes historie får fastetiden forut for påsken en viktig betydning som forberedelse til denne viktigste av alle Kirkens høytider: påskedagen. Fastetiden var en forberedelsestid, en åndelig vårrengjøring, om du vil. Dette var tiden da katekumenene forberedte seg til dåp. 1.påskedag var i den tidlige Kirken den store dåpshøytideligheten. Slik er det fremdeles mange steder.

Henri Nouwen har ved en anledning beskrevet fastetiden som en årstid ved hvilken vinter og vår kjemper om oppmerksomhet og dominans. Da tenkte han også dette i åndelig betydning. Fastetiden er en tid hvor vi konfronteres med våre egne demoner, hvor lys og mørke kjemper om plassen. Det er en tid for selvransakelse og omvendelse, hvor man blir klar over sin egen synd, og man inviteres til å bekjenne den.

Disse dagene kunne kanskje brukes til å oppsøke en man kan skrifte for? Det er jo en praksis som nesten har gått ut på dato i protestantiske sammenhenger, men som er livsnødvendig for ens åndelige sjelehelse. Når er siste gang du gikk til skrifte?

Jeg har tenkt jeg skal benytte meg av dette sjeleterapeutiske tilbudet nå ved fastetidens begynnelse. I liturgiboken for Den norske kirke sies dette om det alminnelige skriftemålet:

"Skriftemålet består av to hoveddeler: Den skriftende bekjenner sine synder for Gud og for den som hører skrifte, og mottar deretter absolusjonen, som Guds tilgivelse. Presten har kirkelig fullmakt til å motta skrifte og har juridisk ubetinget taushetsplikt. Også andre som mottar skrifte, må tie om det som blir bekjent i skriftemålet. Prester og andre veiledere i kirken bør i forkynnelse og undervisning gi nødvendig informasjon om skriftemålet og tilskynde til en fast og ordnet bruk av det."

Jeg liker så godt ordlyden som brukes etter at man har bekjent sine synder:

"Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Han som begynte en god gjerning i deg, skal fullføre den - helt til Jesu Kristi dag. Fred være med deg."

Jeg husker Edin Løvås fortalte at etter en slikt skriftemål kjente han seg så glad som et lite barn. En byrde han bar var tatt av hans skuldre.

Skal vi gjøre alvor av å skrifte nå i fastetiden?