I denne fastetiden er jeg igjen blitt oppmerksom på hvor lett det er å gi seg i kast med ulike ting som engasjerer meg. Noe som gjør livet fragmentert, og lite konsentrert. For meg er det en fristelse. Og på nytt er det blitt meningsfullt å be: "Og led oss ikke inn i fristelse, men fri oss fra det onde." (Matt 6,13) De siste dagene har jeg kjent at jeg er blitt stilt på valg, og valget innebærer å fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge Jesus. Det betyr konkret at jeg ikke kan engasjere meg i alt som opptar mitt sinn.
Jeg leser for tiden noe av det Richard Rohr, en fransiskanermunk som er leder for kommuniteten New Jerusalem, har skrevet. Han skriver følgende om kontemplasjonen:
"Kontemplasjon er den vei på hvilken vi lærer oss til å lytte med ånden og ikke med hodet. Den fører oss til en plass, tilstrekkelig romslig for at hodet skal få plass, tilstrekkelig romslig for hjertet, følelsene, for magen, det underbevisste, våre minner, våre intuisjoner, for hele vår kropp. Om vi ikke lenger skaper noen vise menn og kvinner er det fordi vi har glemt kontemplasjonens kunst."
Rohr minner meg om det indre livets kvaliteter, hvor rikt dette livet er. Som Henri Nouwen har sagt noe slikt som: Tid brukt på bønn og lesning av Guds ord, på det indre livet, er aldri forgjeves.
Hvor sant det er, og hvor lett det er å forspille tid, krefter og Guds anledninger, når en ikke lever konsentrert, men fragmentert, og gir seg i kast med det sjeliske.
Mens jeg ber om at jeg ikke må bli ledet ut i fristelse, har jeg forsøkt å gjøre noen valg for eget liv. Jeg har skrevet dem ned og lagt dem inn i min personlige Bibel, slik at jeg lettere skal se hva jeg har å arbeide med. For frelsen er også en prosess.
Til den kristne forsamlingen i Filippi skriver apostelen:
"Mine elskede, likesom dere alltid har vært lydige, så arbeid på deres frelse med frykt og beven ..." (Fil 2,12)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar