Akkurat som Cyprian (200-258), biskop fra Kartago i Nord-Afrika, hadde episkopatet - det vil si den biskopstyrte kirke - pekte Leo I (bildet) på pavedømmet som Kirkens fundament.Fra Den romerk-katolske kirkes synspunkt er det er det apostelen Peters nøkkelmakt de forvalter, og det er på Peters stol de sitter. Det er slik at en senere pave godt kan endre hva en tidligere pave har bestemt, om det skulle være nødvendig. For pavene er ikke hverandres etterfølgere, men Peters hver især. Men ingen kan endre på det Peter har sagt. Det står alltid ved lag.
Pave Leo I gir uttrykk for dette i en av sine prekener. Denne spesielle preken ble holdt på årsdagen for hans kroning til pave, og innsettelse i embetet i 440 e.Kr. I denne prekenen sier pave Leo I:
"Den hellige Peter, som for alle tider besitter den styrke som ble ham til del som klippe, har ikke forlatt kirkens ror. Inderlig forbundet til Kristus, som han er, røkter han tverimot det embedet som er ham betrodd, enda mer fullkomment og resultatrikt. Alle sine plikter og tyngende oppgaver oppfyller han jo i ham og med ham, som har utmerket ham på denne måte. Derfor, når noe blir riktig utført eller avgjort av oss (les: pave Leo) ... så skal det tilbakeføres til Peters virke og fortjeneste, fordi hans makt lever videre å hans stol." (Elsbet Kieler: Paven og Kirken, Katolsk forlag, København side 15)
Om et medlem av urkirken hadde vært vitne til det som nå skjer ville nok et ha vakt berettighet oppmerksomhet: Fra nå av er "paven hode for alle kirker" og "Vicarius Christi" - Kristi stedfortreder! Noe slikt ville aldri ha skjedd i den tidlige kirkens historie. Alle patriarker, metropolitter, biskoper og øvrige geistlige var nå den universelle pavens medhjelpere og skulle dermed også underkaste seg ham.
Om dette skriver Lewi Pethrus følgende:
"Den kristne menighet hadde i det første århundret og tiden umiddelbart deretter ikke hatt noe jordisk overhode. Først da frafallet var kommet så langt at man ikke lenger regnet med den usynlige himmelske overhøyhet, innsatte man en jordisk leder." (Lewi Pethrus: Brytningstider - Seierstider, 1984, side 185)
Og pave Leo I får støtte fra statsmakten. Den unge keiser Valentinian III (418-455) utferdiger i 445 et såkalt edikt som uforbeholdent gav støtte til pavens syn. Det som keiser Valentinian III skrier får vidtrekkende og dramatiske følger for kristne over hele verden: Der heter det at det først vil bli fred i alle verdens kirker år hele verden erkjenner biskopen i Rom som sin leder. Det som den apostoliske stol beslutter skal være lov for alle og den biskop som vegrer seg ved å møte når Roms biskop har innstevnet ham, skal ved hjelp av de verdslige myndigheter tvinges til å komme.
De skjebnesvangre følgende av dette ediktet har vi sett gjennnom kirkens historie, hvor Romerkirken har gjort seg skyldig i fengslinger, bestialsk tortur og drap på tusener av mennesker.
Med hjelp av dette ediktet og ved å forfølge alle annerledes troende styrket Valentinian III sin maktposisjon innenfor Romerkirkens kretser. Han var i utgangspunktet en nokså svak keiser, men Kirken gav ham makt.
Pave Leo I var hensynsløs i sin iver etter å bekjempe alle som så ting annerledes enn ham selv. På mange måter var det pave Leo I som banet veien for den senere inkvisisjonen. Han sa blant annet følgende:
"Selv om kirken skyr blodig hevn, kommer de kristne herskeres strenge lover den dog til hjelp, da de som frykter den legemlige straff, med tiden finner tilbake til det åndelige legemiddel."
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar