Ved fastetidens begynnelse

Med Askeonsdag begynner Kirken på veistykket opp til Jerusalem. De 40 dagene er gitt oss i gave av Kirken til å leve mer konsentrert, radikalt, avsondret og i tydeligere etterfølgelse. På engelsk heter fastetiden "lent", og den opprinnelige betydningen av dette ordet var "hellig vår". Det passer jo veldig godt! For våren i denne betydningen handler om Kristi oppstandelse.

Tidlig i den kristne kirkes historie får fastetiden forut for påsken en viktig betydning som forberedelse til denne viktigste av alle Kirkens høytider: påskedagen. Fastetiden var en forberedelsestid, en åndelig vårrengjøring, om du vil. Dette var tiden da katekumenene forberedte seg til dåp. 1.påskedag var i den tidlige Kirken den store dåpshøytideligheten. Slik er det fremdeles mange steder.

Henri Nouwen har ved en anledning beskrevet fastetiden som en årstid ved hvilken vinter og vår kjemper om oppmerksomhet og dominans. Da tenkte han også dette i åndelig betydning. Fastetiden er en tid hvor vi konfronteres med våre egne demoner, hvor lys og mørke kjemper om plassen. Det er en tid for selvransakelse og omvendelse, hvor man blir klar over sin egen synd, og man inviteres til å bekjenne den.

Disse dagene kunne kanskje brukes til å oppsøke en man kan skrifte for? Det er jo en praksis som nesten har gått ut på dato i protestantiske sammenhenger, men som er livsnødvendig for ens åndelige sjelehelse. Når er siste gang du gikk til skrifte?

Jeg husker Edin Løvås fortalte at etter en slikt skriftemål kjente han seg så glad som et lite barn. En byrde han bar var tatt av hans skuldre.

Aske er et av de viktigste fastesymbolene i Det gamle testamente. I Ninive kledde folk seg i sekk og aske da de fastet. Profeten Daniel strødde aske over seg da han ropte til Herren om nåde.

Den unge kirken videreførte denne tradisjonen, ved at begynnelsen på fastetiden ble en tid for omvendelse og bot. Det har vi også godt av! I dag feirer mange kirker her i Vest fastetidens begynnelse med en gudstjeneste hvor et askekors tegnes i pannen på de som deltar.

Peter Halldorf, skriver innsiktsfullt og vakkert om dette i boken 'Hellig år':

"Askekorset minner oss om vårt misbruk av friheten vår. Gresset bøyer seg for vinden, og dyrene handler i overensstemmelse med sin natur. Men mennesket, Guds eget bilde, har frihet til å velge hvilken vei det skal gå. Vi har alltid muligheten til å handle annerledes enn det vi faktisk gjør. Da menneskene begynte å gjøre valg som førte til liv og død og utslettelse, ble de fordrevet fra paradiset og tvunget til å vende tilbake til støvet. Asken minner oss om vår forgjengelighet. Men Gud ga menneskene et løfte om en frihetens dag. Derfor er askekorset også et tegn fullt av håp: 'Guds nådegave er evig liv i Kristus, Jesus, vår Herre'. Korset er det hemmelighetsfulle tegnet på seieren over døden. Ved Kristi kors skaper Gud nytt liv der alt liv er svunnet hen. Når askekorset tegnes på pannene våre, og vi hører ordene som blir sagt: - Kom i hu, menneske, at du er støv, og til støvet skal du vende tilbake! Omvend deg og tro evangeliet! - blir vi ikke bare minnet på alvoret i synden og konsekvensene av den, men først og fremst om Guds vedvarende og hengivne kjærlighet til sin menneskehet, den kjærlighet som sammenfattes i Jesu Kristi kors". (Peter Halldorf: Hellig år. Luther forlag, 2012, side 96-97)

Det velsignede skriftemålet

Her om dagen skrev jeg om den lettheten som kommer som en følge av å bli tilsagt sine synders nådige forlatelse gjennom Skriftemålet. I går bladde jeg i boken 'Ungdomsår' av Leo Tolstoj (bildet) som utkom på slutten av 1850-tallet. I denne boken beskriver han sitt andre skriftemål. Stor var min overraskelse da jeg så at hans opplevelse nettopp handler om den letthet som oppstår når man bekjenner sine synder.

Hør bare:

'Da skriftemålet var overstått og jeg hadde klart å overvinne min forlegenhet og fortalt ham alt jeg hadde på hjertet, la presten hånden på hodet mitt og sa med sin rolige og velklingende røst: 'Måtte Guds, den himmelske Faders herlighet lyse over deg, min sønn, og for alltid bevare deg i den sanne tro, fromhet og ydmykhet. Amen.'

Jeg var ubeskrivelig lykkelig, gledestårene sto meg i øynene og jeg hadde klump i halsen; jeg kysset kanten av prestekjolen hans og løftet hodet. Munkens ansikt uttrykte fullstendig ro. Jeg kjente jeg var rørt og frydet meg over denne følelsen, og av frykt for at den skulle forsvinne, tok jeg hurtig avskjed med presten, og uten å se hverken til høyre eller venstre, for at jeg ikke skulle bli distrahert, gikk jeg ut av klosterhagen og satte meg igjen opp i den skranglevorne og forslitte vognen.'

Jeg tror ikke det var tilfeldig at jeg kom over dette hos Tolstoj. Det var en gudfeldighet.

Sjelens letthet

Det er vel få, om noen, som skriver brev lenger. Jeg savner den tiden. Så spennende å finne et brev i postkassen, en konvolutt med et håndskrevet brev. Sette seg ned for å lese. Det er koselig med mail også, men det er ikke helt det samme.

Derfor er det spesielt givende å lese noen brev skrevet av to av mine gode åndelige følgesvenner, som jeg verdsetter høyt: Tidligere biskop av Linköping, Martin Lönnebo og pinsevenn og nåværende pastor for Smyrna-kirken i Göteborg, Tomas Sjödin. Jeg holder på å lese brevsamlingen nå på kveldene i denne sommermåneden. Om du er interessert kom den ut på Verbum forlag i 2007.

I et av de brevene biskop Martin skriver til pastor Tomas, skriver han om noe som ble så godt for meg. Han skriver om 'letthet':

'Derimot er det et tegn på Guds nærvær å kjenne seg lett. Jeg har vært til stede når skriftende har forekommet vektløse etter syndsforlatelsen. Nåden er lys og lett, synden er mørk og tung, godheten er lett, ondskapen er tung. I sjelens verden bør kirken være slankekonsulent og hjelpe alle oss overvektige med å bli superlette.'

Skriftemålet, det å bekjenne sine synder for en prest, en pastor, en sjelesørger, burde løftes frem mye mer enn før. Det gir letthet til sjelen - og kroppen. Vi burde gå til skrifte mye oftere enn vi gjør. Det gjør godt når noen på Jesu vegne tilsier meg syndenes nådige forlatelse.

Korstegn, knefall og skriftemål

I dag er det på dagen 22 år siden forfatteren av Steingrunnen, biskop Bo Giertz døde. og i august er det 115 år side han ble født. I den forbindelse har jeg oversatt noe han skrev i boken 'Den store løgnen og den store sannheten', som kom i 1946. Teksten er fremdeles svært aktuell:

"Den som ikke kan se forskjell på hester og kyr burde aldri ytre seg i landbruksspørsmål. Den som ikke kan skille bedre på evangelisk og romersk-katolsk kristendom enn at han tror, at den som gjør et korstegn eller bøyer sine knær må være romersk-katolikk, han burde aldri ytre seg i spørsmål, som handler om kristendommen. 

Slike ytre ting som å gå til skrifte, gjøre knefall og korstegn utgjør ingen forskjell mellom evangelisk og romersk-katolsk kristendom. Luther selv gikk til skriftemål flittig, han bøyde sine knær både hjemme og i kirken og han anbefaler i Den lille katekismen at en kristen bør gjøre korstegnet hver morgen og hver kveld.

I spørsmålet om det det finnes en annen forskjell mellom oss og paven er den, at vi bevisst har forkastet alle seremonier, som strider mot Den Hellige Skrift, men anvender de øvrige i evangelisk frihet, når de kan tjene til vår og forsamlingens oppbyggelse.

Det avgjørende pinktet er noe helt annet. Den er læren om troens retterdighet. En evangelisk kristen er kun den som eier troens hemmelighet i sitt hjerte, slik at han tror på sine synders forlatelse for Kristi forsonings skyld og gjennom den troen er forenet med sin Frelser. Den troen finnes bare, der Gud gjennom sin Ånd og sitt Ord får lære oss åndens fattigdom og så daglig føre oss fram til Kristi kors.

Med rettferdiggjørelsen gjennom troen står og faller den evangeliske kristendommen. Der mennesker lever i rettferdiggjørelsen, der synliggjøres også hele livet på en aldeles særskilt måte, både kirkelivet og hverdagslivet.

Kirkelivet får sitt preg av det faktum, at en evangelisk-luthersk kristen er en nådemiddelkristen. Det var jo Luthers storverk, at han igjen satte Ordet på dets rette plass i Kirken. 

Men han ga også nattverden en ny stilling og gjorde den langt flittigere benyttet enn den hadde værrt under Middelalderen, da det var en inngrodd skikk, at lekfolket bare tok del i nattverden til påske.

Nådemidlenes betydning er ifølge evangelisk oppfatning den, at de skjenker oss tro. De setter oss i forbindelse med Kristus. Gjennom dem virker Kristus.

Det er helse i skriftemålet

Det er mye helse i skriftemålet! Bekjenne sin synd, legge av seg ei tung bør, og la den ligge igjen ved korset, og få del i syndernes nådige forlatelse. Skriftemålet handler om å avslutte et kapittel, lukke igjen ei dør. Skriftemåøet kan hjelpe oss til å finne fred, forsone oss med limvet slik det ble og åpne seg opp for en framtid - med håp.

Vi bærer på så mye. Synd, skam, tilkortkommenheter, skrøpeligheter. Vi laster oss selv for så mye.

Hvorfor ikke kvitte seg med det?

Mange skal gjøre rent til jul. Hvorfor ikke rydde i det vi bærer på, som gjør livet så tungt? Finne fred med Gud. Og la det bli liggende hos Ham? Hvorfor ikke gå til en prest, en pastor eller en sjelesørger og få hjelp?

Om å synes eller leve skjult med Gud

Hvem er du når det bare er Gud som ser deg?

Jeg har sagt det ved flere anledninger: den største utfordringen en kristen har er ikke i det offentlige rom. Ektheten i liv med Gud viser seg når ingen andre ser deg, og det er bare deg - og Gud.

I det offentlige rom, når alle andre ser den kan du spille en rolle. Du kan spille skuespill. Men aldri når du er alene.

Da prøves ektheten i ditt trosliv.

En venn av meg fortalte om en munk fra Romania. Faktisk var det hans skriftefar. Denne munken hadde trukket seg tilbake til et avsidesliggende område av Transylvania. Der levde han helt alene i en skogskoie og tok sjeldent imot besøk. Han levde for Gud. For Guds ansikt. Noen vil si: bortkastet. Skulle han ikke heller vært aktiv mer i det synlige?

Det finnes mange menn og kvinner som har trukket seg tilbake fra det offentlige rom og som lever bare for Gud. Det har vært mange opp gjennom kirkens historie, men også nå. Vi kan kalle dem "de stille i landet", "de som gjør lite ut av seg", eller "de som lever det skjulte livet i Kristus." Det er ikke de som skaper de store overskiftene, eller som vi hører så mye om. Kanskje vi ikke kommer til å høre om dem før vi kommer hjem til himmelen. Men der er de kjent. Der hører de med blant de navngjetne. Der snakker man om dem. Der venter det dem en belønning.

Her bryr vi oss ikke så mye om dem. Her oversees de gjerne. Regnes ikke med.

Hva betyr mest: Å få belønningen her på jorden, eller i himmelen?

Skriftemålet og en skriftefar

En venn av meg - en munk - holder på å skrive en bok om skriftemålet. Den gleder jeg meg til å lese.

Mange er i ferd med å gjenoppdage skriftemålets velsignelser. Skriftemålet er nemlig god sjelehygiene. Det å bekjenne sin synd for et annet menneske, og oppleve å få tilsagt sine synders nådige forlatelse i den Herre Jesu navn, er noe av det største et menneske kan få del i. Det er virkelig en gave.

Vi skulle alle ha en skriftefar. En person som kan ta imot et skrifte og tie stille ned ens betroelser. Så slapp en å gå rundt og bære på så mange ting som tynger ens liv. En lege jeg kjenner sa det slik ved en anledning: "Jeg skulle ønske dere prester kunne gjenoppta praksisen med skriftemålet. Mange av de pasientene jeg har kunne ha sluppet å komme til meg, for de kommer jo for å betro meg sine synder og skrøpeligheter."

Legen mente å kunne gjøre bedre nytte for seg som lege enn som sjelesørger, men siden det er så få som går til presten eller pastoren for å betro seg, så tar denne legen også imot et skrifte.

Min venn, munken, skriver om sin skriftefar. Hans åndelige far.

Det er gripende å lese om hvordan han skyndte seg for å skrive ned noe av det hans åndelige far lærte ham. Med det samme samtalen var over skyndte min venn, munken, seg å finne et papirark og så skrev han ned rådene han fikk. Og alle disse bekjennelsene, skriver han, forble hos hans åndelige far, hans mentor og medvandrer. Tilbake fikk han under, kjærlighet, tålmodighet og det viktigste av alt - tilsagt seg sine synders nådige forlatelse.

Jeg skulle ønske mange flere fikk oppleve dette.

Å reise seg etter å ha fått syndernes forlatelse tilsagt seg og gå ut døra er som å møte morgengryet og den nye dagens velkomst.

Velsignelsen ved å bekjenne sine synder

Nylig kom en mann til meg for å bekjenne sine synder. Han var blitt urolig for noe. Den Hellige Ånd hadde minnet ham på noe som lå litt tilbake i tid, og han var frarøvet sin fred. Jeg skal ikke si noe mer om den saken. Den hører med i det sjelesørgriske rom.

Men hvilken gave dette er! Den Hellige Ånd som minner oss om våre synder og så - når vi bekjenner dem - kan bli tilsagt våre synders nådige forlatelse i Jesu navn.

Å bekjenne sine synder er god sjelehygiene. Det skulle flere gjøre.

Dessverre er skriftemålet gått av mote. Og som en følge av det går mange rundt og bærer på ting som de skulle ha fått lettet seg for. Jeg husker Edin Løvås fortalte for noen år siden at han hadde besøkt en person på sykehuset. Mens han tuslet rundt i sykehuskorridorene på vei ut opplevde han at Den Hellige Ånd minnet ham så sterkt om en synd han ikke hadde bekjent. Dette skjedde rett utenfor døren til sykehuspresten.

Edin banket på døren, og ut kom det en ung prest. Han fortalte presten hva det gjaldt. Edin ville bekjenne sin synd. Den unge presten så helt forvirret ut, fortalte Edin. Han ble nok ikke akkurat nedrent av folk som ville bekjenne sine synder. Men Edin bekjente, og forteller:

"Jeg gikk lykkelig fra det kontoret! Nesten så jeg danset bortover korridoren. Jeg hadde bekjent min synd for Gud, og fått mine synder tilgitt."

Gjennom årenes løp har jeg tatt imot mange skriftemål, og har sett hva som har skjedd med mennesker som har fått løftet av seg ei tung bør. Og jeg har selv hatt gleden av å gå til skrifte - og har det fremdeles.

Hvilken nådefull Gud som tilgir synd.

"Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre ..." (Jak 5,16) "Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett." (1.Joh 1,9)

Syndsbekjennelsens hemmelighet og det livsfarlige hovmodet

Dette bildet har fulgt meg en tid nå. Det er sterkt. Det viser mennesker som er så modige at de har synder å bekjenne. I dag er jo ikke det noe stas å innrømme synd. Noen går så langt som å si at vi ikke lenger har synder å bekjenne.

Men syndsbekjennelsen er sjelehygiene.

Apostelen Johannes skriver: 'Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss'. (1.Joh 1,8) Og verset som følger er et av de versene som gjennom alle år - og særlig i de siste årene, har betydd så mye for meg:

'Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett'. (1.Joh 1,9)

For noen dager siden ble jeg kjent med fader Proclu Nicau, en rumensk starets, som i en kort videosekvens snakker om hvor farlig stoltheten er. Den gamle åndelige veilederen har ikke rare stemmen igjen, bare en pipende gammelmannsstemme, knapt hørbar. Likevel er det med kraft og overbevisning han snakker om det åndelige hovmodets store fare. Som vi alle rammes av.

Jeg har forsøkt å oversette noe av det han sier i en av disse videosekvensene, da jeg tror flere enn meg selv vil både ha glede og nytte av det. Det er litt usammenhengene, men med litt godvilje så tror jeg vi forstår mye av det han ville ha sagt:

'Gud elsker den ydmyke. Har du ikke sett det? Alle helgener var ydmyke. Men den som sier han er en helgen, han er forført av djevelen. Helgenene har aldri sett på seg selv som god, men heller som uverdige, som denne jordens søppel. Slik er det. Og hører du om noen som anbefaler seg selv, så er det en som er forført av den onde. Så høyt elsker Gud den ydmyke at Han tilgir dennes synder. 

Gud er full av godhet, men han tilgir ikke stolthet. 

Den som skryter av seg selv faller i hor. 

Den Hellige Ånd forlater ham. 

Og når han ser at er i ferd med å falle fra, så vil hans hode gi ham smerter, og så vil han lære ydmykhet. Skal vi unngå å bli forlatt av Den Hellige Ånd, så må vi huske dette: at alle andre er bedre enn meg og at jeg er den mest syndfulle. 

Så når tanken kommer til meg og skal si noe til mitt sinn, ta hevn, så vil jeg si dette til denne tanken: Jeg skal fortelle ham det, men ikke i dag, men i morgen. Men i morgen, da vil jeg be, jeg vil fremsi noen bønner om natten og Den Hellige Ånd vil kaste ut disse ånder, så i morgen vil jeg ikke si noe til ham. Og jeg fryder meg over at jeg har vært i stand til å overvinne ondskapen i meg. Må Gud hjelpe oss'.

Jeg er blitt mer og mer overbevist om skriftemålets store betydning, og det er min bønn at vi må finne tilbake til det.

Skriftemålet - god sjelehygiene, del 2

Hvor befriende er det ikke å høre disse ordene: 'Etter vår Herre Jesu Kristi befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Han som begynte en god gjerning i deg, skal fullføre den - helt til Jesu Kristi dag. Fred være med deg'.

Det er mange som har reist seg igjen litt rettere i ryggen etter å ha hørt disse salige ordene.

For det er god sjelehygiene å kunne bekjenne sine synder mens andre lytter til ens synsbekjennelse.

Forstanderen for menigheten i Jerusalem, Jakob, etter tradisjonen kalt 'den rettferdige', og Jesu bror, skriver i sitt brev:

'Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft og virkning'. (Jak 5,16)

Hvem skal vi så bekjenne for? I forrige del av denne artikkelen nevnte jeg at vi kan gå til en prest, pastor eller en moden kristen, en vi har tillit til. Fordelen med å gå til en prest eller pastor er at vedkommende er vant med å motta skriftemål og gi absolusjon - altså Guds tilgivelse - men ikke bare det, han er også pålagt taushetsplikt. Den er absolutt. Det man hører i et skriftemål kan ikke røpes for andre. En prests eller en pastors taushetsplikt er absolutt.

Martin Luther beskriver skriftemålet en rekke steder. Det var slett ikke noe han ville kvitte seg med selv etter bruddet med Den romersk-katolske kirke. Reformatoren beholdt skriftemålet fordi han forstod dets store betydning.

I sin lille katekisme skriver han:

'Hva er skriftemålet? Skriftemålet er delt i to. Først bekjenner vi våre synder, og så mottar vi syndsforlatelsen av den vi skrifter for. Vi tar imot som fra Gud selv, og tror fullt og fast at syndene dermed er tilgitt hos Gud i himmelen.

Hvilke synder skal vi skrifte? For Gud skal vi bekjenne all vår skyld, også synder vi ikke vet om, slik som vi gjør det i Herrens bønn. Men når vi skrifter for et menneske, skal vi bekjenne bare de synder som vi vet om, og som tynger samvittigheten'.

Det er et godt råd fra reformatoren å ta med seg.

Skriftemålet - god sjelehygiene, del 1

Det er mye som er underlig med moderne forkynnelse. Noe av det mest underlige er de som påstår at fordi Kristus har sonet all verdens synd, så har vi ingen synder lenger å bekjenne.

Men den apostoliske undervisningen er ikke til å ta feil av!

'Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. Dersom vi sier at vi ikke har synder, så gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss'. (1.Joh 1,9-10)

Det finnes ingen automatisk syndstilgivelse. Forut for syndernes forlatelse går syndernes bekjennelse. De som kom under Helligåndens overbevisning på pinsefestens dag ropte ut i sin djupe syndenød:

'Hva skal vi gjøre, brødre?'

Da er det at apostelen Peter svarer: 'Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave'. (Apg 2,37b-38)

I mange protestanters øyne er skriftemålet noe katolsk, men skriftemålet er ikke noe den romersk-katolske kirke fant opp. Det ble innstiftet om kvelden påskedagen, og det er apostelen Johannes som beskriver for oss hva Jesus sa i den forbindelse:

'Da det var blitt kveld samme dag, den første dag i uken, var dørene lukket der disiplene var, av frykt for judeerne. Da kom Jesus og sto midt iblant dem og sa til dem: Fred være med dere! Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sin side. Da ble disiplene glade, da de så Herren. Jesus sa da igjen til dem: Fred være med dere! Likesom Faderen har utsendt meg, sender også jeg dere. Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa: Ta imot Den Hellige Ånd! Dersom dere forlater noen deres synder, da er de forlatt. Dersom dere fastholder dem for noen, da er de fastholdt'. (Joh 20,19-23)

Alle burde ha en skriftefar, en pastor eller en moden kristen, de kan gå til og regelmessig bekjenne sine synder. En av Helligåndens oppgaver er jo å 'overbevise om synd', og den erfaringen mange gjør seg er at jo lenger man lever med Herren så oppdager man to ting:

1) At man er daglig i behov av Guds nåde
2) Man ser mer av sin synd, og man ser mer av korset to sider: den vertikale og den horisontale. All synd er i bunn og grunn en krenkelse av Guds renhet og hellighet, og dernest gjør vi også synd mot andre mennesker.

Skriftemålet handler om at vi får komme til Gud med vår synd og vår skam, samtidig som vi får komme til et menneske, for eksempel en pastor eller en moden kristen, som kan hjelpe oss til å vende om til Kristus. Å bekjenne sine synder for et annet menneske gir oss også en bedre forståelse av hva synden representerer, denne handlingen ansvarliggjør oss og vi kan få hjelp til å holde oss borte fra synd.

(fortsettes)

Å være menighet, del 13

Menigheten skal være et helbredende fellesskap. Jakob gir oss oppskriften på hvordan:

'Bekjenn derfor deres synder for hverandre og be for hverandre, for at dere skal bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn har stor kraft i sin virkning'. (Jak 5,16)

Det er ganske annerledes toner enn det som hevdes blant talsmennene for den nye nådelæren. De har nemlig ingen synder å bekjenne, fordi alle deres synder - de syndene de hadde ført de ble kristne, de synder de nå har begått og de synder de en gang kommer til å begå - er alle tilgitt første gangen de ba om det! Jakob derimot holder fast ved det sjelehygieniske ved det å kunne bekjenne synd - og så bli løst og fri. Jeg snakket med en lege for en tid tilbake, som sa at hun skulle ønske skriftemålet ble moderne i protestantiske sammenhenger, så ville folk få muligheten av å kunne få lesse av seg mye av det de går og bærer på. Det tror jeg hun har rett i.

Fra de tidligste tider har Guds bevegelse vært en omvendelsesbevegelse! Et kall 'til å komme ut' slik at vi kan lære en annerledes måte å leve på. Når vi ikke har noen synd å bekjenne lenger, har vi ikke noe redskap til å plassere alt det vonde som skjer med oss og i oss.

Karl Barth, den kjente teologen fra det 20-århundre, sa at vi bare kan kjenne vår synd 'på vei ut'. Å bekjenne vår synd er et tegn på at vår bundethet til verden er blitt forstyrret. Da er ikke grådighet lenger normalt. Vold er ingen realitet. Selv om dette er vanlig i denne verden, så har de ikke siste ordet i en troendes liv - om han velger å bryte med dem! Å kalle dette for synd er å se at de er en korrupsjon fra det vi var ment til å være.

Å bekjenne synd er å bryte med verden. Det er ikke nok å bli satt fri fra denne verdens korrupte systemer, sier Gud. Det er ikke nok bare å komme ut av Egypt. Vi må få Egypt ut av oss! Det er å vende seg mot håpet.

Synden mister noe av sin makt når vi setter navn på den og bekjenner den for en annen. Da er den ikke lenger skjult, eller jeg kan skjule meg bak den. Da kommer den frem i lyset - og sprekker. Og jeg blir fri!

'Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet'. (1.Joh 1,8-9)

Når vi bekjenner våre synder

En av mine venner er en syrisk kristen i Homs. Hva de som bor der gjennomgår om dagen er det vel få av oss som klarer å forstå. De grufulle handlingene vil en dag komme for dagen. Min venn sendte meg en hilsen skrevet av Josef av Vatopaidi, en åndelig veileder:

'Den som ydmykt omvender seg føler ikke bare at han omfavner den synlige, men også den usynlige skapelsen ved den kjærlighetens kraft som flommer over fra hans hjerte. Dette er slik fordi denne slags bønn er mest ønsket velkommen av Gud og er en indikasjon på at han har ervervet en 'knust ånd'. Han blir derfor, akkurat som vår Jesus, 'altfor alle mennesker'. (1.Kor 9,22)

Vi lever i en tid hvor enkelte hevder at vi ikke lenger behøver å bekjenne våre synder, for vi har ingen synder å bekjenne. I den Bibel jeg leser lyder det annerledes: 'Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss'. (1.Joh 1,8) Jeg - og mange med meg - gjør oss den erfaringen at jo lenger man lever med Jesus, og jo mer man tilbringer i bønn og Guds nærhet, jo mer forstår man at man er en synder som er helt avhengig av Guds nåde. Med årene blir bare Jesus og Guds nåde større og større, samtidig som man forstår at man er en synder som begår synd.

Denne våren er det 40 år siden jeg bestemte meg for å følge Jesus. Det valget har jeg aldri angret på. I disse årene er jeg blitt mer og mer glad i det som står i det neste verset fra 1.Johannes 1:

'Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.'

Og likesom for å understreke alvoret, skriver Johannes enda en setning:

'Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss'. (v.10)

Mer og mer ser jeg også betydningen av å ha en skriftefar. En man bekjenner sine synder til. Ikke det at man ikke kan gå til Gud med dem, for det både kan man og skal man. Men det blir et mer alvor over det hele - og synd er alvorlig - når man også bekjenner det for et annet menneske.

'Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet'. (Jak 5,16)

Det er så befriende godt når skriftefaren etter at man har bekjent sine synder kan si: 'Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Han som begynte en god gjerning i deg, skal fullføre den - helt til Jesu Kristi dag. Fred være med deg'.

Fastebrev, nr 1

Nå i fastetiden vil du finne noen fastebrev her på bloggen. De vil ikke dukke opp hver dag, men med jevne mellomrom, så følg med. Jeg håper med dem å kunne dele noen tanker til fordypelse av temaer relatert til denne tiden av kirkeåret.

På engelsk heter fastetiden "lent", og den opprinnelige betydningen av dette ordet var "hellig vår". Det passer jo veldig godt! For våren i denne betydningen handler om Kristi oppstandelse.

Tidlig i den kristne kirkes historie får fastetiden forut for påsken en viktig betydning som forberedelse til denne viktigste av alle Kirkens høytider: påskedagen. Fastetiden var en forberedelsestid, en åndelig vårrengjøring, om du vil. Dette var tiden da katekumenene forberedte seg til dåp. 1.påskedag var i den tidlige Kirken den store dåpshøytideligheten. Slik er det fremdeles mange steder.

Henri Nouwen har ved en anledning beskrevet fastetiden som en årstid ved hvilken vinter og vår kjemper om oppmerksomhet og dominans. Da tenkte han også dette i åndelig betydning. Fastetiden er en tid hvor vi konfronteres med våre egne demoner, hvor lys og mørke kjemper om plassen. Det er en tid for selvransakelse og omvendelse, hvor man blir klar over sin egen synd, og man inviteres til å bekjenne den.

Disse dagene kunne kanskje brukes til å oppsøke en man kan skrifte for? Det er jo en praksis som nesten har gått ut på dato i protestantiske sammenhenger, men som er livsnødvendig for ens åndelige sjelehelse. Når er siste gang du gikk til skrifte?

Jeg har tenkt jeg skal benytte meg av dette sjeleterapeutiske tilbudet nå ved fastetidens begynnelse. I liturgiboken for Den norske kirke sies dette om det alminnelige skriftemålet:

"Skriftemålet består av to hoveddeler: Den skriftende bekjenner sine synder for Gud og for den som hører skrifte, og mottar deretter absolusjonen, som Guds tilgivelse. Presten har kirkelig fullmakt til å motta skrifte og har juridisk ubetinget taushetsplikt. Også andre som mottar skrifte, må tie om det som blir bekjent i skriftemålet. Prester og andre veiledere i kirken bør i forkynnelse og undervisning gi nødvendig informasjon om skriftemålet og tilskynde til en fast og ordnet bruk av det."

Jeg liker så godt ordlyden som brukes etter at man har bekjent sine synder:

"Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Han som begynte en god gjerning i deg, skal fullføre den - helt til Jesu Kristi dag. Fred være med deg."

Jeg husker Edin Løvås fortalte at etter en slikt skriftemål kjente han seg så glad som et lite barn. En byrde han bar var tatt av hans skuldre.

Skal vi gjøre alvor av å skrifte nå i fastetiden?