63 år i bønn, stillhet og arbeid

I 63 levde en mann i denne munkecellen på Athos i bønn, stillhet og arbeid. I det moderne samfunnet blir et liv målt i hvor effektivt og ikke minst hvor produktivt det er. Det handler om nytteverdien for samfunnet. Og aller helst skal man h

a reist mye, og sett seg om i verden. Å bli værende på ett sted hele livet synes for enkelte å være rene dårskapen. Men Josef av Vatopaidi levde etter Guds målestokk for liv som er Gud velbehagelig. 

Se http://www.monastisk.blogspot.com

Når vi bekjenner våre synder

En av mine venner er en syrisk kristen i Homs. Hva de som bor der gjennomgår om dagen er det vel få av oss som klarer å forstå. De grufulle handlingene vil en dag komme for dagen. Min venn sendte meg en hilsen skrevet av Josef av Vatopaidi, en åndelig veileder:

'Den som ydmykt omvender seg føler ikke bare at han omfavner den synlige, men også den usynlige skapelsen ved den kjærlighetens kraft som flommer over fra hans hjerte. Dette er slik fordi denne slags bønn er mest ønsket velkommen av Gud og er en indikasjon på at han har ervervet en 'knust ånd'. Han blir derfor, akkurat som vår Jesus, 'altfor alle mennesker'. (1.Kor 9,22)

Vi lever i en tid hvor enkelte hevder at vi ikke lenger behøver å bekjenne våre synder, for vi har ingen synder å bekjenne. I den Bibel jeg leser lyder det annerledes: 'Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss'. (1.Joh 1,8) Jeg - og mange med meg - gjør oss den erfaringen at jo lenger man lever med Jesus, og jo mer man tilbringer i bønn og Guds nærhet, jo mer forstår man at man er en synder som er helt avhengig av Guds nåde. Med årene blir bare Jesus og Guds nåde større og større, samtidig som man forstår at man er en synder som begår synd.

Denne våren er det 40 år siden jeg bestemte meg for å følge Jesus. Det valget har jeg aldri angret på. I disse årene er jeg blitt mer og mer glad i det som står i det neste verset fra 1.Johannes 1:

'Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.'

Og likesom for å understreke alvoret, skriver Johannes enda en setning:

'Sier vi at vi ikke har syndet, gjør vi ham til en løgner, og hans ord er ikke i oss'. (v.10)

Mer og mer ser jeg også betydningen av å ha en skriftefar. En man bekjenner sine synder til. Ikke det at man ikke kan gå til Gud med dem, for det både kan man og skal man. Men det blir et mer alvor over det hele - og synd er alvorlig - når man også bekjenner det for et annet menneske.

'Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet'. (Jak 5,16)

Det er så befriende godt når skriftefaren etter at man har bekjent sine synder kan si: 'Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Han som begynte en god gjerning i deg, skal fullføre den - helt til Jesu Kristi dag. Fred være med deg'.