Korstegn, knefall og skriftemål

I dag er det på dagen 22 år siden forfatteren av Steingrunnen, biskop Bo Giertz døde. og i august er det 115 år side han ble født. I den forbindelse har jeg oversatt noe han skrev i boken 'Den store løgnen og den store sannheten', som kom i 1946. Teksten er fremdeles svært aktuell:

"Den som ikke kan se forskjell på hester og kyr burde aldri ytre seg i landbruksspørsmål. Den som ikke kan skille bedre på evangelisk og romersk-katolsk kristendom enn at han tror, at den som gjør et korstegn eller bøyer sine knær må være romersk-katolikk, han burde aldri ytre seg i spørsmål, som handler om kristendommen. 

Slike ytre ting som å gå til skrifte, gjøre knefall og korstegn utgjør ingen forskjell mellom evangelisk og romersk-katolsk kristendom. Luther selv gikk til skriftemål flittig, han bøyde sine knær både hjemme og i kirken og han anbefaler i Den lille katekismen at en kristen bør gjøre korstegnet hver morgen og hver kveld.

I spørsmålet om det det finnes en annen forskjell mellom oss og paven er den, at vi bevisst har forkastet alle seremonier, som strider mot Den Hellige Skrift, men anvender de øvrige i evangelisk frihet, når de kan tjene til vår og forsamlingens oppbyggelse.

Det avgjørende pinktet er noe helt annet. Den er læren om troens retterdighet. En evangelisk kristen er kun den som eier troens hemmelighet i sitt hjerte, slik at han tror på sine synders forlatelse for Kristi forsonings skyld og gjennom den troen er forenet med sin Frelser. Den troen finnes bare, der Gud gjennom sin Ånd og sitt Ord får lære oss åndens fattigdom og så daglig føre oss fram til Kristi kors.

Med rettferdiggjørelsen gjennom troen står og faller den evangeliske kristendommen. Der mennesker lever i rettferdiggjørelsen, der synliggjøres også hele livet på en aldeles særskilt måte, både kirkelivet og hverdagslivet.

Kirkelivet får sitt preg av det faktum, at en evangelisk-luthersk kristen er en nådemiddelkristen. Det var jo Luthers storverk, at han igjen satte Ordet på dets rette plass i Kirken. 

Men han ga også nattverden en ny stilling og gjorde den langt flittigere benyttet enn den hadde værrt under Middelalderen, da det var en inngrodd skikk, at lekfolket bare tok del i nattverden til påske.

Nådemidlenes betydning er ifølge evangelisk oppfatning den, at de skjenker oss tro. De setter oss i forbindelse med Kristus. Gjennom dem virker Kristus.

Om å tegne seg med korsets tegn

"Om kvelden, når du går til sengs, skal du tegne deg med det hellige korstegnet og si: I navnet til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn."

- Reformatoren Martin Luther i Luthers lille katekisme. Gjengitt i Arne Brunvoll: Bekjennelsesskriftene til Den norske kirke.

Gud er den som gir meg trygghet

Det er blitt en del av min rytme. Når jeg legger meg for kvelden til å sove gjør jeg to ting. Jeg ber følgende bønn:

"I fred vil jeg legge meg ned og sove. For du, Herre, du alene lar meg hvile trygt." (Salme 4,9)

Etterat jeg ble syk kjenner jeg mer på utrygghet. Av og til kjenner jeg meg redd. Det har sammenheng med noen symptomer som kan virke litt skremmende. Derfor er trygghet viktig for meg. Den som kan skape den tryggheten jeg er så avhengig av er Gud. David hadde gjort seg noen erfaringer som tilsa at Gud er den eneste som kan skape trygghet. Tryggheten gir ro, og roen skaper søvnen. Men for at denne roen skal være der, må freden være til stede. Derfor er jeg mer enn noensinne opptatt av å leve i fred. Fred med Gud, fred med mine omgivelser. Jeg kjenner ikke til noe som er viktigere.

Når jeg kjenner på utrygghet, forteller jeg Gud det, og ber om at Han skaper den tryggheten som gjør at jeg kan roe meg for natten.

Det andre jeg gjør er at jeg tegner meg med korsets tegn. Jeg samler pekefinger, langfinger og tommel og berører først min panne, så fører jeg hånden med de tre samlede fingre ned til mitt hjerte, så berører jeg venstre skulder, og så den høyre. I det jeg tegner korsets tegn over min kropp sier jeg: I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Dermed har jeg med en håndbevegelse tegnet det hellige korsets tegn over mine tanker, mitt hjerte og min kropp og bekjent hvem jeg hører til. Jeg tilhører den korsfestede og oppstandne Herre Jesus. Det er en bønn i seg selv.

Når jeg så våkner om morgenen tegner jeg med korsets tegn igjen, for å bevisstgjøre meg selv om hvem som er min Herre og Herre over dagen som har begynt.

For meg personlig har dette blitt en del av min bønnerytme som skaper fred og ro i mitt liv.

Dagens rytme og en genser fra Shetland

Den har noen hull her og der, og noen steder er den blitt ganske så tynnslitt, Shetlandsgenseren min. Men jeg elsker den. Varmere genser finnes ikke. Den er god på kalde vinterdager. Jeg jeg tar den også på ellers i året - ikke bare for varmens, men for kosens skyld!

Jeg kjøpte den i 2005 i Lerwick. I en liten butikk. Når innehaveren hørte at jeg var norsk, var det helt uaktuelt å betale full pris. Hun var så glad for at nordmenn var kommet til øya og slo av halvparten av prisen og vel så det.

Så har den fulgt meg siden, og blitt en del av meg. Det er jeg glad for. Det er de små tingene som gleder - og i dette tilfellet - varmer.

Jeg kom til å tenke på denne genseren i går da jeg reflekterte over hverdagslivets gode rytmer. De som gjør livet så rikt å leve. Rutinene. Tommelfingeren, pekefingeren og langfingeren som jeg berører samtidig, og som jeg tegner korstegnet med hver morgen i det jeg berører min panne, mitt hjerte, venstre, så høyre skulder. Korstegnet utgjør min aller første bønn. Den er samtidig en bekjennelse om at hele meg hører Kristus til. Så går jeg ned fra loftet, rusler inn på badet, ordner meg for en ny dag. Så trappa opp til kjøkkenet, for å brygge meg en kopp Yorkshire tea - om jeg er så heldig at jeg har den i boksen jeg oppbevarer teen i. Så den første tidebønnen og Bibelen.

Så begynner dagen, frokosten og dagens gjøremål.

Så følger andre tidebønner og så kommer kvelden. Det siste jeg gjør, etter å ha bedt den siste tidebønnen, og Jesusbønnen, er å tegne korsets tegn på nytt før jeg sover.

Det hender jeg har med meg Shetlandsgenseren opp i senga og legger den over dynen min. Da blir jeg god og varm og sover godt.

La oss ikke forakte dagsrytmen og de gode rutinene. Det er jo dette som er livet flest dager i året. Jeg kjenner på stor takknemlighet for å leve. Det er ingen selvfølge.

Billedtekst: Shetlandsgenseren min.

Korstegnet

I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. En Gud, Amen!

Korstegnet følger meg hele dagen, fra jeg våkner om morgenen, til jeg legger meg for å sove. Det følger meg under tidebønnene, og ved ulike situasjoner gjennom dagen. Det følger meg under gudstjenesten, og ikke minst under det hellige måltidet.

Panne og bryst berøres med tegnet for Treenigheten. Tankene mine og hjertet mitt. Hele meg. Tegnes med det hellige korstegnet.

Som et tegn og en bekjennelse på at jeg hører Kristus til, med alt hva jeg er og har.

Å tegne seg med korsets tegn

Hver morgen og hver kveld tegner jeg meg med korsets tegn. Det er det første og det siste jeg gjør når jeg står opp, og når jeg legger meg for å sove. Jeg gjør det også ved ulike andre anledninger, for eksempel under gudstjenesten og ved brødsbrytelsen og etter Trosbekjennelsen. Det er for meg både en bønn og en bekjennelse. For meg er det et tegn på anerkjennelsen av Kristi nærvær. Det symboliserer Kristi lidelse, korsfestelse og oppstandelse - for vår frelse.

Det minner meg også om at jeg er kalt til å følge Kristus. I Hans fotspor. At jeg hører Ham til. Det hjelper oss til å leve i Kristi lidelsessamfunn. Det hjelper oss også til å ha korset rett foran våre øyne. Korsets tegn hjelper oss også oppnå styrke i vår kamp mot det onde, og mot djevelen. Det hjelper oss til å vende vårt sinn mot Kristus.

Hold tommel mot pekefinger og langfinger. Dette symboliserer Den treenige Gud. De to andre legges mot innsiden av hånden vår. De to symboliserer Kristi to naturer. Han er både Gud og menneske. Med de tre fingrene berører du først din panne, så ned til ditt hjerte, så berører du høyre skulder, og så over til venstre og så tilbake til ditt hjerte. Mens vi gjør dette kan vi for eksempel si høyt eller inne i oss:

'Ære være Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd', eller en annen kort bønn. Det hender jeg ber den såkalte vandrerbønnen: 'Alle mine ord og tanker, Jesus, la dem glede Deg'.

Korset - stedet hvor kristen enhet må begynne

I går skrev en venn av meg noen linjer om hans himmellengsel. Jeg kom til å tenke på hans ord i forbindelse med en samtale jeg selv har tatt del i som handler om kristen enhet. Mens jeg leste det han skrev, slo det meg igjen at i himmelen skal vi være sammen med kristne fra hele den store kirkefamilien! Derfor er det godt at vi kan øve oss på å være sammen her nede.

Det er i grunnen bare et sted hvor vi kan møtes i bestrebelsene etter den enheten som Jesus ba om: ved korset. Korset forener. Om vi tror på Jesu soningsdød og Hans oppstandelse, så er det et godt utgangspunkt for å lære hverandre bedre å kjenne.

I forbindelse med vigslingen av Kristi himmelfartskapellet, vårt økumeniske bønnekapell, leste vi fra 1.Kor 1, og vi begynte i vers 18: 'For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst er det en Guds kraft'. Legg nøye merke til hva apostelen skriver: ikke er, men blir, frelst! Og hvor legges grunnlaget for denne frelsen? I det som skjer på korset. Siden apostelen her snakker om frelsen som en prosess, så er også korset stedet hvor det hele starter og fortsetter. Guds ord taler jo om å dø hver dag, og dø bort fra synden. Hver dag må vi ta opp korset, og følge Jesus. Det er Hans eget ord. Det betyr dø bort fra meg selv, fornekte meg selv:

'Han sa til alle: Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv, og hver dag ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,24)

Om jeg blir opptatt av mine egne synder, min egen skrøpelighet, min egen tilkortkommenhet, så er det ikke så lett å se andres! Jeg har nok med mine egne.

Ved korsets fot er vi alle like. Like avkledd og nakne.

På bildet ser du munken tegne seg med korsets tegn. Det gjør jeg stadig - og stadig for å minne meg om at mitt liv er 'korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg'. (Gal 2,20)

Jeg trenger stadig den påminnelsen, og med korsets tegn ønsker jeg å proklamere for all skapningen, og for alle onde makter, at mine sinn og min kropp hører den Herre Jesus til.

På skjelvende bein i stor takknemlighet for livet

Jeg hadde et spesielt ønske i dag. Siden jeg fortsatt er ganske medtatt og sliten etter hjerteinfarktet tordag, er det ikke mye jeg orker. Skulle så gjerne vært i kirke i dag for å feire Maria budsskapsdag, men siden jeg måtte innse at å sitte gjennom en gudstjeneste var å gape for høyt, ble May Sissel og jeg bilgrimer i stedet. Mitt store ønske om å få se Hoff kirke i det vakre vårværet ble oppfylt av min kjære.

Jeg trengte å være på dette stedet i dag. For å kjenne på historiens kontinuitet i møte med ens egen kroppslige skrøpelighet og forgjengelighet. Livet får et visst annet drag over seg når et infarkt rammer. Noen ting blir viktige, andre ting ikke så viktige lenger.

Det var en sterk opplevelse å se den vakre kirken, kjenne sola som varmet, og bli forstyrret av en flokk ivrige kråker som maste om ett eller annet oppe mellom trekronene. Det går et historisk sus gjennom landskapet her oppe. Det skal ha vært bygget en kirke her på befaling av kong Olav Haraldsson - eller Olav den hellige - allerede i 1021 eller deromkring. Dette kan ha vært en stavkirke. Men på 1100 tallet ble det bygget en steinkirke her, en Basilika. Denne basilikaen hadde en takhøyde på 12 meter i midtskipet og 6 meter i sideskipene. Kirken hadde et tverrskip som nådde til sideskipenes yttervegger, og den hadde tårn over krysset. På nordsiden av kordøren er det funnet rester etter en nisje for et Mariaalter, og det antas at det har vært en lignende nisje for St. Andreas på sørsiden, uten at spor etter det er funnet.

I 1508 ble kirken ødelagt av en brann, ble bygget opp igjen og har gjennomgått flere ombygginger frem til den kirken som står her i dag.

På skjelvende bein gikk jeg sakte rundt kirkebygget, mens May Sissel holdt meg i hånden. På veggen øst for korportalen finnes det et lite kors, hugget i relieff, og på vestportalen, finnes det såkalte 'kyssekorset'. Jeg har jo vært her før - mange ganger - for denne kirken er en av de vakreste jeg kjenner til, og den er så nært beliggende der hvor vi bor - men i dag var det spesielt å la fingrene berøre disse to korsene. For det er jo i korset hele troen vår har sitt ankerfeste. Troen vår står og faller på Kristi kors og på Hans seierrike oppstandelse.

Å vite at så mange, mange før meg har berørt disse korsene, og så tegnet seg med det hellige korsets tegn over sin panne og sitt bryst, grep meg så sterkt at tårene kom.

Og på Maria bebudelsesdag henger alt sammen: Bebudelsen om at Frelseren skulle bli født, og korset. I en av antifonene på Maria bebudelsesdag heter det:

Frykt ikke, Maria;
du har funnet nåde hos Gud:
Se, du skal unnfange
og føde en sønn,
og gi ham navnet Jesus!

I dette fryder jeg meg i dag, og jeg tar til meg ordene. Den første setningen gjør jeg til en personlig hilsen til meg. Så frimodig er jeg.

Luther om det å tegne seg med korsets tegn

Mange forbinder nok det å 'korse seg', eller tegne seg med korsets tegn, som noe katolsk, eller noe som ortodokse kristne gjør. Men godeste Martin Luther anbefaler at kristne gjør korsets tegn både morgen og kveld! Her er Luthers veiledning til morgenbønn og aftenbønn:

Morgenbønn
Om morgenen, når du står opp av sengen skal du tegne deg med det hellige korsets tegn og si: I Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Så kan du fremsi trosbekjennelsen og Fadervår, mens du kneler eler står. Om du vil, kan du også be denne bønnen:

Jeg takker Deg, min himmelske Far, ved Jesus Kristus, Din kjære Sønn, fordi Du denne natt har bevart meg fra all skade og fare. Og jeg ber Deg at Du også i dag vil bevare meg fra synder og alt ondt, så all min gjerning og mitt liv må være Deg til behag. For jeg overgir meg med legeme og sjel og alt i Dine hender. La Din hellige engel være med meg, så den onde fiende ikke får makt over meg.

Gå så med glede til ditt arbeid, og syng gjerne en salme som kan være deg til oppbyggelse.

Kveldsbønn:
Om kvelden når du går til sengs, skal du tegne deg med det hellige korsets tegn og si: I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Så skal du fremsi trosbekjennelsen og Fadervår, mens du kneler eller står. Om du vil, kan du også be denne bønnen:

Jeg takker Deg, min himmelske Far, ved Jesus Kristus, Din kjære Sønn, fordi Du så nådig har bevart meg i denne dag. Og jeg ber Deg at Du må tilgi meg alle mine synder, all urett som jeg har gjort, og nådig bevare meg i natt. For jeg overgir meg med legeme og sjel og alt i Dine hender. La Din hellige engel være med meg, så den onde fiende ikke får makt oer meg.

Og legg deg så glad til å sove.

(Fra Kirkeårets tekster. Verbum 1992)