Evangelikale kristne bør ydmykt lære av all kristen tradisjon – men mange er uvitende eller mistenksomme overfor pre-protestantisk teologi.
Av Matthew Barrett/publisert i det anerkjente tidsskriftet Christianiy Today 29.juli 2022/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
Nylig spurte en av studentene mine meg hvor lenge jeg har undervist i teologi. "Ti år," sa jeg. Og da jeg gikk tilbake til kontoret mitt og satte meg ved skrivebordet mitt, slet jeg med et spørsmål i hodet mitt: Hva har jeg lagt igjen hos studentene mine disse tiårene?
I min selvsentrerthet hadde jeg antatt at jeg var den som ga elevene mine kunnskap i gave. Men i sannhet er noe av det beste jeg har gjort er å sende studentene mine inn i den moderne tjenestes stormfulle hav med tidsprøvet visdom fra et erfarent mannskap fra kirkehistorien.
Jo lenger jeg underviser, desto mer resonerer jeg med C.S. Lewis’ formaning: «Den moderne lærerens oppgave er ikke å kutte ned jungler, men å vanne ørkener.» Og likevel er det fortsatt bemerkelsesverdige ørkener i seminarundervisningens verden, spesielt når det gjelder å innlemme store deler av kristendommens store tradisjon.
For mange år siden, som doktorgradsstudent i teologi ved et protestantisk seminar, ble jeg overrakt en liste over obligatorisk lesing. Av 128 bøker var bare tre av dem (!) av førmoderne forfattere (skrevet fra det første århundre til det 15. århundre).
Selv da jeg gikk inn i historien med graden min, hoppet seminaret fra kirkefedrene til reformatorene, bare for å komme videre inn i amerikansk historie. Og siden halvparten – ja, halvparten – av kirkehistorien ligger i middelalderen, føltes dette gapet i utdanningen min som en Grand Canyon. Så jeg ba skolen om få gjøre mine egne uavhengige studier av middelalderens teologi og historie.
HAR NOE ENDRET SEG I DAG?
Christopher Cleveland forteller om hvordan evangeliske seminarer forsøkte å erstatte liberale med konservative teologer, og i prosessen – på grunn av enten forsømmelse eller unngåelse – oppsto det en generasjon evangeliske lærde som ikke hadde noe seriøst bekjentskap med de klassiske kategoriene av teologi utviklet i patristisk, middelalder, og reformert ortodoks tankegods.»
Som protestanter ble mange av oss lært at alt startet stort i den tidlige kirken, men så gikk kirken inn i den "mørke" tidsalderen. Heldigvis tente reformatorene lysene igjen og etablerte den sanne kirken som hadde gått tapt siden apostlenes dager.
Vi tror feilaktig at reformatorene foretok et totalt, radikalt brudd med fortiden – et opprør som startet en ny kirke – i stedet for å søke å fornye den ene, hellige, katolske og apostoliske kirke.
De praktiske implikasjonene av denne tankegangen er alvorlig: De fleste protestanter i dag aner ikke hva som skjedde i kirken på nesten tusen år. Likevel er de sikre på én ting: Uansett hva som skjedde i den førmoderne epoken er ikke verdt vår tid og kan bare ødelegge kristendommen.
Dette er tankegangen til mange hverdagslige kirkegjengere, som til slutt påvirkes av forkynnelsen på talerstolen. Og siden de fleste pastorer er opplært ved ulike seminarer, ligger kilden til problemet ofte i synet til protestantiske akademiske institusjoner.
De utenfor den evangeliske virvelen som ser inn, spør ofte hvordan dette kunne skje. Mange av dem gikk på sekulære institusjoner der en slik avgrunn er utenkelig. Jeg skulle ønske jeg kunne si at tilsynet bare er administrativt, men det er det ikke. Ideer har tross alt konsekvenser.
Så hvordan endrer vi kurs? Svaret har alt med ydmykhet å gjøre.
Vi kjenner alle C. S. Lewis fra hans berømte bok 'Mere Christianity', som understreket hans sterke engasjement for ortodoksi – det vil si klassisk kristendom – som ikke-forhandlingsbar.
Likevel glemmer mange at Lewis, midt i denne klassiske apologetikken, bruker to hele kapitler på å hente inn forviklingene i den nikenske trosbekjennelsen og dens lære om evig generasjon. Han skrev også et forord til et av kristenhistoriens store verk, Om inkarnasjonen av den østlige kirkefaderen Athanasius.
Lewis rådet – nei, tryglet – de moderne i sin generasjon om å lese flere gamle bøker. Han gjorde det ikke fordi disse førmoderne forfatterne var uten svakheter. Hver generasjon har sine blinde flekker. Men deres blindsoner er ikke alltid våre blindsoner.
"Ingen av oss kan helt unnslippe denne blindheten, men vi vil absolutt øke den, og svekke vår vaktsomhet mot den, hvis vi bare leser moderne bøker," sa Lewis. "Det eneste lindrende middelet er å la den rene havbrisen fra århundrene blåse gjennom våre sinn, og dette kan bare gjøres ved å lese gamle bøker."
For eksempel grublet Lewis ofte over den gudsentrerte visjonen om middelalderens teologi, som han betraktet som en motgift mot det fortryllende kosmos av skeptisk modernisme som var så utbredt på hans tid. Som Jason Baxter påpeker i sin nylige bok, mente Lewis at det var "hans plikt å redde ikke denne eller den eldgamle forfatteren, men den generelle visdommen fra den lange middelalderen, og deretter omtale den for sin verden."
Under trusselen fra modernismens fortryllende kosmos, hadde Lewis ingen tålmodighet for sin tids kronologiske snobberi. I frykt for at en slik skepsis kunne oppheve kristen ortodoksi i seg selv, betraktet Lewis slik pretensiøsitet ikke bare uvitende, men ugudelig.
Det skulle vi også gjøre.
Det å samle seg om tradisjonen er ikke et merke for de som tror de kan alt. Snarere motsatt: Det krever ydmykhet å slutte å snakke – besatt som vi er av våre egne stemmer – og å lytte i stedet.
"Tradisjonen nekter å underkaste seg det lille og arrogante oligarkiet til de som bare tilfeldigvis går rundt," sa G. K. Chesterton i Ortodoksi. Både Chesterton og Lewis oppfordret sin generasjon til å ydmyke seg og lytte til «de dødes demokrati». Hvis ikke, kunne kirken bare gli inn i kjetterier, nye og gamle.
Mange av våre forfedre i troen hadde en lignende tankegang – inkludert lederne av den protestantiske reformasjonen.
På den tiden anklaget Roma reformatorene for å være nye og dermed kjetterske – og klumpet dem sammen med de radikale sekterene på sin tid. Slike radikale betraktet kirken som tapt i mørket fra apostlenes tid til de radikale kom. De hevdet å bare tro på Bibelen og foraktet eldgamle tenkere. De radikale anså seg alene for å være den sanne kirke.
Reformatorene var rasende på hybrisen til de radikale og frustrerte over å bli forvekslet med dem. I motsetning til de radikale, var ikke reformatorene opprørere og revolusjonære som var opptatt av å splitte kirken – skismatikere i hjertet. Fra begynnelsen var intensjonen deres å fornye kirken, og hevdet at Roma ikke hadde monopol på å kreve katolisitet.
Som jeg forklarer i boken 'Reformasjonen som fornyelse', appellerte reformatorene hele tiden til Skriften, men de rettferdiggjorde sin tolkning av den ved å påkalle fortidens teologer. Skriften var deres siste ankedomstol, men det var ikke deres eneste autoritet; de mente kirken var ansvarlig overfor trosbekjennelsene, som holder kirken trofast mot det bibelske vitnet selv.
Og mens de uttrykte seriøs kritikk av Roma på læresetninger som omhandler temaer som frelse og sakramenter, ga de også uttrykk for enighet om en rekke andre læresetninger. Å gjøre noe annet ville ha satt deres ortodoksi i tvil, og bare bekreftet Romas anklage.
Reformasjonsekspert Richard Muller gjør et nøkternt poeng: "Reformasjonen endret relativt få" av de viktigste læresetningene i den kristne tro.
Læresetninger som frelse og kirken trengte alvorlig korrigering. Men læresetninger som er like sentrale i kristendommen som «Gud, treenigheten, skapelsen, forsynet, predestinasjonen og de siste ting ble overtatt av den magistrale reformasjonen praktisk talt uten endring», sier Muller. Nesten uten endring – vil den ekte protestantismen være så snill å stå frem?
Ikke bare fortsatte våre protestantiske fedre med å hente teologien til kirkefedrene, men de sto mer i gjeld til middelalderens skolastikere – inkludert Thomas Aquinas – enn det som ofte antas.
Få teologer i kirkens historie videreførte de bibelske, ortodokse læresetningene om Gud og Kristus med så skarpsindig presisjon som Aquinas.
På grunn av dette tar jeg ofte opp Aquinas på kurset mitt om treenigheten ved det evangeliske seminaret der jeg underviser. Hvert år rapporterer studenter tilbake til meg med begeistring at de har gjort en ironisk oppdagelse: De finner Aquinas langt mer ortodoks på treenigheten enn noen samtidige evangelikale.
Men en ettermiddag gikk jeg inn i klassen min og fant på podiet mitt en gigantisk rosenkrans, krusifiks og det hele – med en lapp hvor det sto «For Dr. Barrett». Budskapet var klart: En professor som tildeler Aquinas må være en skap-katolikk.
Jeg ville ha ledd hvis jeg ikke syntes så synd på denne anonyme studenten. Er vi så usikre som protestanter at vi ikke kan dra nytte av et av de største tenkerne i kirkens historie – spesielt på en lære som er like viktig som treenigheten – rett og slett fordi vi kan være uenige med ham i soteriologi og ekklesiologi?
Selv våre reformatoriske forfedre var sikre nok i sin protestantiske overbevisning til å kritisk tilegne seg Aquinas på utallige områder – fra bibeltolkning til Guds egenskaper, fra treenigheten til etikk og eskatologi. Reformerte teologer brukte ikke bare Aquinas mot romersk-katolikker, men Michael Horton har vist at mange av dem var enda mer thomistiske enn sine motstandere.
Moderne evangeliske teologer som unngår Aquinas vil ofte trekke fra protestantiske skolastikere som den puritanske tenkeren John Owen. Og likevel var de protestantiske skolastikkenes metode og teologi tro mot bibelsk ortodoksi nettopp fordi de var studenter av Aquinas.
Disse forbindelsene er så ubestridelige at Crossway, en evangelisk utgiver, vil publisere et sett med flere bind om Thomas Aquinas for protestanter – skrevet av et team av protestantiske forfattere.
På slutten av dagen er vi ikke ute etter å nedfelle Aquinas eller noen annen tenker. Snarere vil vi lytte kritisk, men med ydmykhet når Aquinas avslører tidløs, transcendental innsikt som tjener til å gjenvinne Guds evige godhet, sannhet og skjønnhet i vår fortryllede verden.
Evangeliske, med alle våre moderne tilbøyeligheter, liker ofte å opptre som dommere, og skiller de "gode" fra de "slemme" i kristen historie - noe som bare tjener til å ære det første og eliminere det siste. Denne tilnærmingen til historien er hensynsløs når det gjelder å idolisere og kansellere historiske personer.
En slik tankegang oppmuntrer ikke bare til en splittende sekterisme – der til slutt ingen anses som den sanne kirke bortsett fra oss – men mangler også empati. Vi er ikke i stand til å forstå kompleksiteten til mennesker, bevegelser, institusjoner og hele epoker fra fortiden, enn si lære av dem. Bak denne dømmekraften skjuler det seg vår egen usikkerhet, agendaer og plattformer.
Som det sies, folk er alltid redde for det de ikke vet. Og denne frykten for det ukjente, maskert i en retorikk av fiendtlighet, oversettes til klasserommet til morgendagens kristne ledere, som sildrer videre ned for å påvirke våre lekfolk.
Jeg hadde nylig en samtale med en ung person som var djupt motløs av dagens evangelikale – det vil si evangeliske som ble fundamentalister som var likegyldige til eller mistenksomme overfor alt førmoderne – som lurte på om den evangeliske kirken har noen reelle historiske røtter å tilby lenger.
Hvis dagens evangeliske ledere ikke kan følge ledelsen til sine protestantiske forfedre og gjøre krav på kirkens katolisitet – med en liten k, som betyr «universell» – vil neste generasjon finne en kirke som kan.
Og selv om det vil være alt annet enn enkelt å endre kurs, tror jeg vi må begynne med kuren foreskrevet av Lewis for å holde på den rene havbrisen av ortodoksi blåser gjennom hodet vårt.
