Noen tanker om Treenighetssøndagen

Det er bare å google 'Rublev' og hans blendende vakre 'Treenighetsikon' dukker opp, og det er helt naturlig å bruke denne russiske middelaldermalerens mesterverk som illustrasjon til kommende søndag, som er Treenighetssøndagen.

Dette er alltid første søndagen etter pinse. Det var i 1334 at Vestkirken bestemte at Den Hellige Treenighet skulle feires med en særskilt fest, og det skulle bare mangle! Fra og med søndag innledes Treenighetstiden, en rekke søndager hvor nettopp Den treenige Guds gjerninger understrekes, og den kristnes liv.

Treenigheten er og forblir et troens mysterium.

Likevel: søndagens prekentekst gir oss et lite innsyn i mysteriet. Teksten er hentet fra evangeliet etter evangelisten Lukas, og forteller oss hvordan Jesus fryder seg i Den Hellige Ånd, fordi disiplene kan glede seg over at deres navn er skrevet i Livets bok. Han priser så sin Far i himmelen fordi Han har skjult dette store under for 'kloke og forstandige, men åpenbart det for de enfoldige'. Og i den samme teksten understreker Jesus at ingen vet hvem Sønnen er uten Faderen, og ingen vet hvem Faderen er uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.

I en og samme tekst fortelles vi om både Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Allerede på Bibelens første blad møter vi Den treenige Gud:

'Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse ...' (1.Mos 1,26)

Peter Halldorf skriver så godt om Treenigheten i sin bok: 'Drikk dypt av Ånden':

'Guds treenighet er paradoksalt nok den kristne tanke som er vanskeligst for fornuften - ja, den er en 'korsfestelse' for tanken', sier de gamle teologene - og samtidig er det den som gjør Gud virkelig og gripbar for mennesket. Det vesentlige innholdet i læren om den hellige treenigheten er at Gud i selve sitt vesen er koinonia, fellesskap. Et fellesskap er bare tenkelig i et samspill mellom flere personer. Om Gud bare var Faderen, hvordan skulle han da kunne være kjærlighet? Om Gud bare var Sønnen, hvem skulle han da dele sin kjærlighet med i tidsaldrenes begynnelse? Gud skapte ikke mennesket av nødvendighet, for å ha noen å gi sin kjærlighet til. Han trengte oss ikke, siden han i seg selv - i den trinitariske 'dansen' mellom Fader, Sønn og Ånd - er den fullkomne kjærligheten.

Allerede her skilte den kristne tro seg på en radikal og utfordrende måte fra så vel jødisk monoteisme som platonsk monisme. Det var ikke slik at de kristne talte om flere guder. De bekjente seg til den Eneste Guden, men denne Gud var ikke et fjernt, uoppnåelig vesen. Han var Faderen som elsket Sønnen, som frydet seg i Ånden - og inviterte menneskene til å delta i det fellesskap som er fra evighet. Den store gåten, Guds treenighet, blir i virkeligheten det som får Gud til å fremstå som person, ikke bare som et fjernt uutgrunnelig vesen'. (Peter Halldorf: Drikk dypt av Ånden. Luther forlag 2003, side 15)

I den Athanasianske trosbekjennelsen heter det blant annet:

'Og dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, i det vi hverken blander sammen personene eller deler vesenet. For én person er Faderens, en annen Sønnens, en annen Den Hellige Ånds. Men Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds guddom er én, herligheten er like stor, majesteten like evig. Slik som Faderen er, slik er Sønnen, slik er også Den Hellige Ånd. Uskapt er Faderen, uskapt er Sønnen, uskapt er Den Hellige Ånd. Umålelig er Faderen, umålelig er Sønnen, umålelig er Den Hellige Ånd. Evig er Faderen, evig er Sønnen, evig er Den Hellige Ånd.  Og likevel er det ikke tre evige, men én evig, likesom det ikke er tre uskapte, heller ikke tre umålelige, men én uskapt, og én umålelig. På samme måte er Faderen allmektig, Sønnen allmektig, Den Hellige Ånd allmektig, og likevel er det ikke tre allmektige, men én allmektig. Slik er Faderen Gud, Sønnen Gud, Den Hellige Ånd Gud, og likevel er det ikke tre guder, men én Gud. Slik er Faderen Herre, Sønnen Herre, Den Hellige Ånd Herre, og likevel er det ikke tre herrer, men én Herre'.

Jeg gleder meg til Treenighetssøndagen!

Om å lese et ikon, del 2

Jeg har forsøkt å lese Andreij Rublevs kjente ikon: Treenigheten. I den forrige artikkelen så nærmere på bakgrunnen for dette ikonet, og jeg tok for meg den første engelen. Her følger andre og siste del av denne artikkelen. Jeg håper det lille innspillet har gjort deg nysgjerrig på ikonene, og hvordan man 'leser' dem:

Den andre engelen
Den andre engelen er plassert midt på ikonet. Plasseringen er bestemt av den plassen som den andre personen har i Treenigheten. Over Hans hode finner man en gren av et eiketre. Det var i en eikelund at Abraham hadde slått seg ned. Dette symboliserer korset. Kledningen til den andre engelen er en særskilt kledning for Sønnen. Den mørkrøde underkledningen er et symbol på inkarnasjonen, mens den blå kappen symboliserer den guddommelige og evige naturen til denne engelen. Det ser ut som den andre engelen er i en ivrig samtale med den første engelen - Faderen.

Den tredje engelen
Den tredje engelen - den til høyre er den tredje personen i Treenigheten - Den Hellige Ånd. Hans lyseblå underkledning og hans lysegrønne ytterkledning symboliserer himmel og jord, og symboliserer Helligåndens livgivende kraft.

Om å lese et ikon, del 1

Jeg holder for tiden på med å skrive ferdig et bokmanus. Et av kapitlene i min nye bok som vil bli utgitt i høst handler om Treenigheten. I den forbindelse har jeg meditert over det kjente Treenighetsikonet til Andreij Rublev.

Mange som kommer fra min kirkelige bakgrunn er ikke vant med ikoner, selv om de er blitt mer og mer populære som vakre bilder man henger på veggen. Men ikoner er noe langt mer enn et vakkert kunstnerisk uttrykk. Våre ortodokse venner kaller dem 'vinduer mot evigheten'. 'Ærbødigheten for ikonene,' skriver Grigorij Krogh, som selv var ikonmaler ved Den Hellige Ånds skete i Frankrike, 'hviler på og er befestet i læren om Guds inkarnasjon'. (Grigorij Krogh: Tankar om ikonen/Artos, side 12)

I 1.Mos 18 finner vi en såkalt 'teofani'. 'Teofanier' er manifestasjoner av Gud, enkelte ganger med engler som mellommenn. I dette kapitlet heter det: 'Så åpenbarte Herren seg for ham i Mamres terebintelund, en gang han satt i teltdøren midt på den heteste dagen. Han løftet sine øyne, og de, tre menn sto foran ham ..' (v.1-2)

Andreij Rublevs ikon er et mesterstykke (bildet). Det er malt for Treenighetskatedralen-Sergius Lavra, og Treenigheten fremstår slik den presenteres i Trosbekjennelsen fra Nikea/Konstantinopel. Den første engelen er Gud Fader, den midterste engelen er Guds Sønn, den tredje engelen er Den Hellige Ånd. Alle tre englene velsigner kalken. I kalken ligger kalven som Abraham slaktet for å gi sine gjester noe å spise. Den symboliserer Frelserens død på korset, og det måltid som eukaristien eller nattverden representerer.

Legg merke til at alle tre englene har stav i sine hender, et symbol på deres guddommelige makt. La oss se nærmere på hver av englene:

Den første engelen
Den første engelen, den til venstre, er kledd i en blå underkjortel som symboliserer guddommelige og evige natur, og den lyse purpurfargede ytterkledningen understreker den kongelige verdigheten hos denne engelen. Bak og over hans hode står et hus som er Abrahams oppholdssted. Foran dette huset finnes det et offeralter. Dette bilde av oppholdsstedet eller huset til Abraham symboliserer Guds mesterplan for skapelsen. Denne engelen - Faderen - viser at Han er Hodet over skapelsen. Den samme faderlige autoriteten ser vi av hele hans fremtreden. Hans hode er ikke bøyd og han ser ikke bort på de to andre englene. Hele uttrykket hos denne engelen - uttrykket i hans ansikt, plasseringen av hendene, måten han sitter på - alt taler om en faderlig verdighet.

De to andre englene har sine ansikter vendt mot denne engelen med stor oppmersomhet, som om de samtaler med ham om verdens frelse.

(fortsettes)