Zvenigorod's Frelser - fredsstifteren, del 2

Den russiske kunsthistorikeren jeg siterte i forrige artikkel omtalte funnet av ikonet Zvenigorod's Frelser som 'tilfeldig'. Som troende tror jeg ikke på tilfeldigheter, men gudfeldigheter. Gud visste hvor dette ikonet hadde tatt veieen, der det var stuet vekk på en låve i byen som ga det dets navn. Året det ble gjenfunnet er heller ikke tilfeldig: 1918. Året etter Den russiske revolusjonen, og bolsjevikene hadde kommet til makten. Med den kommunistiske maktovertagelsen kom arrestasjonene og den grusomme forfølgelsen av de troende i Russland, og som førte til at tusenvis av kristne ble martyrer for Jesu navns skyld. At Andrej Rublevs ikon var funnet igjen innga håp. Det var skjønnhet midt i alt det heselige og grusommee.

Når jeg dveler ved dette tildels ødelagte ikonet ser jeg en åpenbaring av ømheten i Kristi ansikt, og jeg minnes jeg en detalj i fortellingen om Peter etter dennes fornektelse av Kristus:

"Og Herren vendte seg og så på Peter." (Luk 22,61a)

Jeg tror han så på Peter med ømhet, ikke med strenghet. 

For det er "Guds godhet som driver oss til omvendelse" (Rom 2,4) - og det er en erkjennelse og en omvendelse som finner sted når blikk møter blikk, i dette tilfellet: "Da husket Peter Herrens ord, det han hadde sagt til ham. Før hanen galer, skal du fornekte meg tre ganger. Og han gikk ut og  gråt bittert." (v.61b-62)

Lar du blikket dvele en stund foran dette ikonet vil du etterhvert oppdage noe forunderlig: Kristus vender siyy blikk mot oss! Det er en bevegelse i selve bildet. Dette har ikonmaleren Rublev oppnådd på følgende måte: Han har malt øvre delen av brystet i en trekvart vinkel, mens ansiktet, øynene, nesten ogg leppene ser rett mot oss. På denne måten blir ikonet som levende: Kristus ser på oss! Det er som det føles, som om det er reelt. 

Jeg kjenner meg elskeet når Kristus ser på meg. 

Selv om Rublevs ikon har en slik unik skjønnhet som ikke kan sammenlignes med andres, er det likevel malt med en eldgammel måte å male Kristi ansikt på. Rublevs ikon er tradisjonelt i sin originalitet, om du vil! Kristus - Han som ER GUDS BILDE - GUDS EIKON - GUDS IKON - fremstilles med høy panne, store, åpne øyne, lang nese, smal munn, med bart, rundt skjegg, langstrakt ansikt, sterke nakke. Dette er ikke malt etter noen menneskelig modell, heller ikke som et resultat av Rublevs ide, men som en nøye forskrevet måte å male på overlevert fraa greske og russiske ikonografer, generasjon etter generasjon.

For å være helt ærlig savner jeg de jødiske trekkne! Dette linger mer en bysantinsk Kristus, en gresk ogg russisk Kristus. Men Kristus var av Davids ætt. Han er Davids rotskudd, sier Den Hellige Skrift.

I neste artikkel skal vi se nærmere på fargene i dette vakre ikonet.

fortsettes

Zvenigorod's Frelser - Fredstifteren, del 1

Det finnes mange billedlige fremstillinger av Frelseren. Et av dem er ikonet 'Zvenigorod's Frelser' eller 'Frelseren av Zveenigorod'. Til å begynne med tiltrakk det seg ikke min oppmerksomhet. Ansiktet synes meg å være for strengt, men etter hvert som jeg har modnes som kristen og som menneske, er jeg blitt mer og mer glad i dette ikonet - og jeg dveler ofte ved det, så ofte anledningen byr seg.

Den russiske ikonmaleren Andrej Rublev er nok mest kjent for ikonet som har fått navnet 'Treenigheten', eller 'Abrahams gjestebud'. Men han malt flere, blant dem 'Zvenigorod's Frelser (bildet). Ikonet kalles også 'Fredsstifteren'.

Andrej Rublev malte dette ikonet av Kristus på begynnelsen av 1300-tallet som del av en ikonostas - en billedvegg - som han malte for en kirke i den byen Zvenigorod, en by i det vestlige Russland, tilhørende Moskva-fylke. Derav navnet. Bare tre deler av ikonostasen er blitt bevart, hvis ikoner forestiller erkeengelen Mikael, apostelen Paulus og Kristus Frelseren, 

Dette til dels ødelagte ikonet ble gjenfunnet på en låve i 1918 i nærheten av en katedral i Zvenigorod. Sammen med dette ikonet fant de også ikonene aav erkeengelen Mikael og Paulus. Den russiske kunsthistorikeren og maleren Vladimir Desyaktinov, forteller om hvordan disse ikonene ble funnet. Her i min oversettelse:

"De ble funnet helt tilfeldig av Vasilij Kirikov, som arbeider med restaurering. Idet han snudde seg på toppen av en trapp som førte opp til låven, ble han skikkelig overrasket over det han så. Det han sto ansikt til ansikt med var Frelseren! Malt av Andrej Rublev!"

Det at dette ikonet er blitt så herpet, gjør det enda mer gripende for meg. Det er så gripende å se inn i dette ansiktet, og jeg stanser opp ved Messias-profetien, nesten hver eneste gang jeg dette vakre ikonet. Da ser jeg HAM som ble "såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger..." 

Ansiktet jeg skuer inn i er mildt, med vakre, intelligente øyne som uttrykker djupe tanker - og dette ansiktet har millioner av mennesker sett gjennom generasjoner.

Tenk - Gud har fått et ansikt i Kristus.

Dette mysterium som vi kaller Gud, uutgrunnelig, har fått hud og hår og kropp. Det er så sterkt.

Fra Hebreerbrevet: "... med blikket festet på Jesus, haan som er troens opphavsmann og fullender. For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren ..." (Hebr 12,2)

Mer om dette i neste artikkel.

fortsettes

Refleksjoner over 'Treenigheten' av Andrej Rublev, del 3

Bønn er noe langt mer enn ord. De gamle bederne snakket om 'leppens bønn' som forstadiet til bønnen, som den bønn om formuleres med våre lepper, men som ikke alltid er i kontakt med våre hjerter. Hvem har ikke erfart at man ber samtidig med at tankene våre er et helt annet sted? Det er ikke for ingenting at Jesus ved en anledning siterer en av profetene, som har sagt: "Dette folket ærer meg med leppene, men deres hjerte er langt borte fra meg." 

Innenfor den sirkelen som de tre englene utgjør i Andrej Rublev's vakre ikon 'Treenigheten', er kilden til all åndelig innsikt og kunnskap. og visdom skjult til stede, og går fra hjerte til hjerte. De russiske Kristusmystikerne beskriver bønnen som noe som stiger ned fra Guddommen til hjertet, og bederen blir stående der i Guds hellige nærvær. Sann bønn finner sted i hjertet og taler til hjertet, der hvor Guds hjerte er forent med vårt hjerte. Det som fører oss inn i denne bønneatmosfæren er stillheten, stillheten innfor Guds ansikt.

Fra denne hellige sirkelen, dette kjærlighetens hus, blir Guds mysterium åpenbart for oss. Dette er det mystrium som utgjøres av de tre englene som kommer til Mamres terebintelund, for å besøke Sara og Abraham. En terebinte er et slags furutre. De tre englene spiste det Sara og Abraham generøst satte fram for dem. Sann hellighet og gjestfrihet er uløselig knyttet sammen, og det er derfor gjestfriheten er karakteristisk for all monastisk bevegelse, gammel som ung. Det begynte med Sara og Abraham, som alt annet i den hellige historien.

En ting som slår meg i denne fortellingen i 1.Mos 18 er at når Sara og Abraham ønsker de himmelske gjestene velkommen, samtidig er Guds velkommen til aldrende mennesker. Det er bruk for dem! Sara ohg Abraham var i høy alder da de får løftet om Isak. Ingenting er umulig for Gud.

Refleksjoner over 'Treenigheten' av Andrej Rublev, del 2

Leseopplevelsen sitter ennå i kroppen. 'Huset vi bor i', av den danske presten, forfatteren og livsfilosofen, nå avdøde Johannes Møllehave, satte djupe spor. Jeg kan ennå huske dagen jeg lånte den fra Deichmanske bibliotek i Oslo og satte meg i en liten park på baksiden av den gamle' ærverdige bygningen. Og leste. Jeg opplevde betydningen av å lande et sted. En bolig er noe langt mer enn et hus. 

En av Korah-sangerne synger så liflig og betagende vakkert om dette i Salme 84: "Spurven har funnet et hjem, svalen har fått seg et rede hvor de kan legge sine unger, ved dine altere, Herre Sebaot, min konge og min Gud.  Salige er de som bor i ditt hus, de skal alltid love deg. Sela." (v.4-5)

For meg er det å betrakte 'Treenigheten' av Andrej Rublev som å komme hjem. Til den åpne plassen i forkant av det vakre ikonet. Der er det satt av plass til enda en - ved siden av de tre englene. Det er en åpen plass ved bordet hvor måltidet inntas.

Abrahams hus er gjestfrihetens hus. Det aller første den gamle patriarken gjør, er at han sørger for at det blir dekket et bord til de himmelske gjestene - og han sparer ikke på noe! Abraham byr på rømme, melk, kalkvekjøtt og brød. Og den er rause porsjoner - en kalv går med!

Det tok litt tid før jeg oppdagett den ledige plassen i fronten av ikonet. Det var mange andre ting som fanget oppmrksomheten først. De tre englene, Fargene. Det var først da jeg satte meg ned i fred og ro o betraktet ikont nøye, dvelte ved det, at jeg så den ledige plassen. Den er der som en åpen invitasjon. Til å sette seg. 

Ved å betrakte dette ikonet i stille kontemplasjon vil vi med vårt indre blikk se at alt liv i Gud bare kan bære frukt når vi tar plass i denne indre sirkelen. 

Det er i denne indre sirkelen, i denne samtalen mellom Faderen og Sønnen, i Ånden, at alt virklig åndelig liv springer ut. Dette er Maria-plassen. 

I denne sirkelen taler hjerte til hjerte, djup til djup.

Å leve i Guds hus, handler ikk bare om beskyttels fra en ond verden, men like mye, ja, mer om en åpenbaring av Guds indre skjønnhet. Rublev inbyr oss til en forsmak på den himmelske herligheten. Mer om det i neste artikkel.

fortsettes

Refleksjoner over 'Treenigheten' av Andrej Rublev, del 1

'Skjønnheten skal frelse verden,' skrev den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij. Jeg undrer meg over disse ordene i en verden som syner sitt stygge ansikt, hvor alt synes mørkere. Men i denne verden, hvor det meste blir mer brutalt, råere, mer utspekulert, hvor alt går hurttigere, er mer krevende - der finnes også ikonene, disse åpne vinduene mot evigheten, som gir oss et glimt av herligheten. Av Guds herlighet.

Som Andrej Rublev's Treengigheten - eller som det også kalles 'Abrahams gjestfrihet'. Vi er så heldige å ha en kopi av dett blendende vakre ikonet i Kristi himmelfartskapellet på Eina, malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit. De siste dagene har jeg sittet stille på den tomme plassen helt i forkant av ikonet, og lyttet til samtalen og den gode tausheten mellom Faderen og Sønnen og Helligånden. 

Men først og fremst beefinner jeg meg på denne plassen bare for å oppleve stillhet og øve meg i å bo i kjærlighetens hus. Jeg har meldt flytting fra fryktens hus til kjærlighetens-, ømhetens- og gjesfrihetens hus - som Abrahams hus er. Dette boligskiftet er ikke gjort en gang for alle, men må stadig gjøres, fordi fryktens hus har et slikt grep om oss. 

Andrej Rublev (ca 1360-1430) malte dette ikonet, ikke bare for å dele hva han selv hadde fått av Gud i bønn gjennom kontemplasjon og meditasjon over Den hellige treenigheten, men også for å tilby monkene han levde sammen med, en måte å holde deres hjerter sentrert om Gud, mens de levde midt i en tid av politisk uro. Derfor er dette ikonet mer aktuelt for vår tid en noensinne.

Dette ikonet, som trolig er malt i 1425, er inspirert av beretningen fra 1.Mosebok hvor Abraham viser sin gjestfrihet til de tre Guds engler, so besøker ham i terebintelunden i Mamre. "Gjennom dette ikonet uttrykker Andrej Rublev kjærligheteen mellom de tre guddommelige personene i de sirkelbevegelsene som englenes ansikter former. Rublev minner de som betrakter dette ikonet om at hvert menneske er kalt til å være en del av dette mysteriet, i samsvar med  Jesu ord: "...  min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham." (Peter og Joel Halldorf: De fulgte Jesus. Luther forlag 2015, side 214)

Henri Nouwen forteller følgende om den påvirkninen dette ikonet hadde på hans liv, her i min oversettelse: 

"I forbindelse med en vanskelig fase i livet mitt i hvilken verbal bønn nærmest ble umulig og gjennom hvilken mental og følelsesmessig utbrenthet hadde gjort meg til et lett bytte for følelsen av fortvilelse og frykt, ble et langt og stille nærvær av dette ikonet begynnelsen på min legedom. Jeg satt foran Treenighetsikonet av Rublev i mange timer. Jeg noterte meg at gradvis ble stirringen min omgjort til bønn. Denne indre bønnen smeltet sakte men sikkert min indre rastløshet borte og løftet meg inn i en sirkel av kjærlighet. en sirkel som ikke kunne brytes av verdens krefter. Selv om jeg beveget meg bort fra dette ikonet og involverte meg mer i det hverdagslige liv, erfarte jeg at jeg ikke trengte å forlate dette hellige stedet jeg hadde funnet men kunne bo der uansett hvor jeg dro. Jeg visste at kjærlighetens hus som jeg hadde gått inn i hadde ingen grenser og omfavnet alle som ønsket å bo der." 

Dette er også min erfaring.