Kontemplativ bønn - en definisjon

 Jeg har forundret meg mang en gang hvordan ord kan skape så sterke reaksjoner. Jeg tenker blant annet på ordet 'kontemplasjon'. Hadde jeg brukt ordet 'betrakte' hadde ingen hevet øyenbrynene. Men fordi jeg snakker og underviser om kontemplativ bønn skaper det verbale overskrifter. Noen forbinder ordet med New Age, andre med katolisismen. 

En ordbok vil hjelpe oss til bedre å forstå dette ordet. Der fremgår det at ordet kontemplasjon betyr 'å stirre eller tenke på noe intenst', 'studere', 'betrakte', 'kaste lys over'. Vi finner definisjonen i 1.Joh 1,1: "Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi har skuet (betraktet) og våre hender har rørt ved, om Livets Ord." Kontemplasjon handler om å dvele ved noe, beskue, skue.

Moder Teresa ble en gang spurt hva hun sa til Gud når hun ba 'Ingenting', lød svaret. Så la hun til: 'Jeg lytter.' 'Hva sier Gud til deg?' ville intervjueren vite. 'Ingenting', lød svaret. Så la moder Teresa til: 'Han lytter'. 

Dette er kontemplasjon.

Det handler om å være med Gud.

En bonde besøkte en kirke i nærheten av der han bodde hver dag. Han satt der bare i benkeraden. Hver dag på samme plass. Presten forundret seg over dette og bestemte seg for å spørre hva han gjorde. Da sa bonden: 'Jeg ser på Ham, og Han ser på meg, og vi er lykkelige.'

Dette er kontemplativ bønn.

Refleksjoner over 'Treenigheten' av Andrej Rublev, del 1

'Skjønnheten skal frelse verden,' skrev den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij. Jeg undrer meg over disse ordene i en verden som syner sitt stygge ansikt, hvor alt synes mørkere. Men i denne verden, hvor det meste blir mer brutalt, råere, mer utspekulert, hvor alt går hurttigere, er mer krevende - der finnes også ikonene, disse åpne vinduene mot evigheten, som gir oss et glimt av herligheten. Av Guds herlighet.

Som Andrej Rublev's Treengigheten - eller som det også kalles 'Abrahams gjestfrihet'. Vi er så heldige å ha en kopi av dett blendende vakre ikonet i Kristi himmelfartskapellet på Eina, malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit. De siste dagene har jeg sittet stille på den tomme plassen helt i forkant av ikonet, og lyttet til samtalen og den gode tausheten mellom Faderen og Sønnen og Helligånden. 

Men først og fremst beefinner jeg meg på denne plassen bare for å oppleve stillhet og øve meg i å bo i kjærlighetens hus. Jeg har meldt flytting fra fryktens hus til kjærlighetens-, ømhetens- og gjesfrihetens hus - som Abrahams hus er. Dette boligskiftet er ikke gjort en gang for alle, men må stadig gjøres, fordi fryktens hus har et slikt grep om oss. 

Andrej Rublev (ca 1360-1430) malte dette ikonet, ikke bare for å dele hva han selv hadde fått av Gud i bønn gjennom kontemplasjon og meditasjon over Den hellige treenigheten, men også for å tilby monkene han levde sammen med, en måte å holde deres hjerter sentrert om Gud, mens de levde midt i en tid av politisk uro. Derfor er dette ikonet mer aktuelt for vår tid en noensinne.

Dette ikonet, som trolig er malt i 1425, er inspirert av beretningen fra 1.Mosebok hvor Abraham viser sin gjestfrihet til de tre Guds engler, so besøker ham i terebintelunden i Mamre. "Gjennom dette ikonet uttrykker Andrej Rublev kjærligheteen mellom de tre guddommelige personene i de sirkelbevegelsene som englenes ansikter former. Rublev minner de som betrakter dette ikonet om at hvert menneske er kalt til å være en del av dette mysteriet, i samsvar med  Jesu ord: "...  min Far skal elske ham, og vi skal komme og bo hos ham." (Peter og Joel Halldorf: De fulgte Jesus. Luther forlag 2015, side 214)

Henri Nouwen forteller følgende om den påvirkninen dette ikonet hadde på hans liv, her i min oversettelse: 

"I forbindelse med en vanskelig fase i livet mitt i hvilken verbal bønn nærmest ble umulig og gjennom hvilken mental og følelsesmessig utbrenthet hadde gjort meg til et lett bytte for følelsen av fortvilelse og frykt, ble et langt og stille nærvær av dette ikonet begynnelsen på min legedom. Jeg satt foran Treenighetsikonet av Rublev i mange timer. Jeg noterte meg at gradvis ble stirringen min omgjort til bønn. Denne indre bønnen smeltet sakte men sikkert min indre rastløshet borte og løftet meg inn i en sirkel av kjærlighet. en sirkel som ikke kunne brytes av verdens krefter. Selv om jeg beveget meg bort fra dette ikonet og involverte meg mer i det hverdagslige liv, erfarte jeg at jeg ikke trengte å forlate dette hellige stedet jeg hadde funnet men kunne bo der uansett hvor jeg dro. Jeg visste at kjærlighetens hus som jeg hadde gått inn i hadde ingen grenser og omfavnet alle som ønsket å bo der." 

Dette er også min erfaring.  

Biskop Varden gir åndelig veiledning om bønn og et kontemplativt liv

"-Er det en kontemplativ gjemt i oss alle?"

Det er biskop Erik Varden (48) som spør. Varden som er biskop i Trondheim katolske stift, utdyper spørsmålet sitt i et intervju med nettstedet Pilar Catholic, her i min oversettelse: 

-Og ikke nødvendigvis i det skjulte. Akkurat nå, i den kulturelle konteksten som er vår, er det mye som taler mot det kontemplative livet fordi vi er så  avhengige av forstyrrelser. Vi elsker å bli forstyrret. Og hvis vi ikke har blitt forstyrret de siste 20 sekundene, finner vi noe som forstyrrer oss. En del av sjelesmerten og frustrasjonen, og til og med aggresjonen, som den opplevelsen kan frigjøre hos mennesker, er en indikasjon på at vi fundamentalt sett er konstruert for en annen måte å samhandle med verden på."

Jeg fant svarene til biskop Varden så interessante at jeg har oversatt deler av intervjuet til norsk.

Luke Coppen, som intervjuer biskop Varden, skyter inn at Blaise Pascal sa at "alle menneskehetens problemer stammer fra menneskets manglende evne til å sitte stille i et rom alene."

Til dette svarer biskop Varden: "Det er slik visdom i det. Den samme innsikten finner du i den tidlige klostertradisjonen, ørkenfedrene. En abbed sa til disippelen sin: "Forbli tro mot cellen din, og cellen din vil lære deg alt."

Har kirken fortsatt behov for kontemplative?

Et presserende behov, fordi kirkens hjerte er et kontemplativt hjerte. Vi trenger den konstante refokuseringen av vårt syn, av vårt sinn, av vårt hjerte på Guds mysterium, i dets evighet og dets konstante nyhet. Det er avgjørende at det er mennesker som av yrke påtar seg den oppgaven på heltid på vegne av hele kirken. Men det unnskylder ikke resten av oss fra også å strebe etter en kontemplativ holdning, syn og praksis."

Biskop Varden har også mye interessant å si om bønnen. og det er interessant at han bruker et gripende eksempel fra den ortodokse biskopen Anthony Bloom, som jeg selv i flere år har brukt i det bønneseminaret jeg har reist rundt med i mange menigheter av ulike konfesjoner mange steder i Norge: 

"Noen ganger tenker jeg at vi overkompliserer bønn. Jeg er sikker på at du er kjent med skriftene til Anthony Bloom. Det er en fantastisk historie når han går til et eldrehjem og han møter denne gamle damen som er i en stor åndelig krise fordi hun sier at hun resiterer Jesus-bønnen dag og natt og likevel er hun i denne tilstanden av åndelig ørken.

Metropolit Anthony lytter til alt dette og sier: "Kan jeg gi deg et råd?" Og hun sier: "Selvfølgelig." Så sier han: «Jeg vil at du skal følge dette rådet.» Og hun sier: "Ja, selvfølgelig." Og han sier: «Fra nå av ber jeg deg om å bruke en halvtime om dagen på å ikke be noen bønner, men bare sitte i stolen din og strikke for Guds ansikt.»

Det revolusjonerte denne kvinnens åndelige liv totalt.

Noen ganger, hvis vi kunne lære å bare holde munn, og å åpne oss oppmerksomt, kan mye av det vi tenker på som vår store åndelige krise faktisk være løst.

Jeg er ganske overbevist om at mennesket av natur er en kontemplativ. Det gjenstår bare å oppdage det. Å leve kontemplativt er grunnleggende et spørsmål om å stå stille og ta hensyn og se."

Billedtekst: Biskop Erik Varden/Foto: Vatikanet

Om fugletitting og kontemplativ bønn

 Den sanne disippelen er en forventningsfull person, og tar alltid det for gitt at det er noe som er i ferd med å bryte gjennom fra Mesteren, noe som skal sprenge gjennom det vanlige og avdekke et nytt lys på landskapet. Mesteren skal snakke eller vise noe; virkeligheten kommer til å åpne seg når du er i Mesterens selskap, og bevisstheten din (som ofte har blitt sagt av folk som skriver om kontemplativ bønn) er litt som den for en fugleobservatør, den erfarne fuglekikkeren, som sitter stille, klar, våken, ikke anspent eller masete, og vet at dette er det slags sted der noe ekstraordinært plutselig kommer til syne.

Jeg har alltid likt det bildet av bønn som fugletitting. Du sitter veldig stille fordi noe kan komme til å sprekke, og noen ganger betyr det selvfølgelig en lang dag å sitte i regnet uten at det skjer noe særlig, og jeg mistenker at de fleste av oss vet at mye av vår opplevelse av bønn er nøyaktig slik. Men de merkelige anledninger når du ser hva T. S. Eliot kalte ‘kingfisher’s wing flashing light to light’ gjør det hele verdt det.

Og jeg tror at å leve i forventning - å leve i bevissthet, øynene dine tilstrekkelig åpne og tankene dine tilstrekkelig både slappe og oppmerksomme til å se at når det skjer - har mye å gjøre med disippelskap, faktisk med disippelskap slik evangeliene presenterer det for oss . Interessant (er det ikke?) At disiplene i evangeliene ikke bare lytter, de forventes også å se. De er mennesker som henter ledetråder hele veien.

- Rowan Williams, Being Disciples, tidligere erkebiskop/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Det eneste attråverdige å lengte etter

De rene av hjertet skal se Gud. Det å se Ham vil bli tegnet på at vi er lik Ham, for bare ved å være lik Ham kan vi se Ham som Han er.

Men når vi skal bli i stand til å se inn i Hans ansikr, er det bare Gud som vet.

Det er dette mitt hjerte håper på om dagen, og som jeg drømmer om på natten.

Å skue Jjesu ansikt synes for meg å være det eneste attråverdige å lengte etter.

- Forfatteren George MacDonald
Norsk oversettele: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å praktisere avsondrethet og kontemplativ stillhet

Det er flere misoppfatninger vedrørende den åndelige praksis som kalles avsondrethet og kontemplativ stillhet. Avsondrethet er mer enn det å være alene og stille under den  tiden som er avsatt til bønn og bibelstudium. Det er mer enn å vandre alene i skogen og nyte godt av et kjært skjulested og søke seg vekk fra denne verdens bekymringer. Det er mer enn å slippe unna stresset ved en velfortjent ferie.

Avsondrethet er en hellig stillhetens plass hvor Gud har adgang til ditt innerste vesen og sjel.

Ørkenfedrene og ørkenmødrene i det 4. og det 5. århundre trakk seg tilbake til villmarken ikke så mye for å trekke seg tilbake fra samfunnet, som for å lokalisere en plass uten distraksjoner hvor de kunne fokusere intensivt på Guds nærvær og kjærlighet. Ganske snart oppdaget de at det ikke var lokaliteten som var problemet. Det virkelige problemet var at de forsøkte å rømme fra seg selv. Problemet finnes inne i oss selv, ikke fra omgivelsene. Se for deg det store antallet mennesker som oppsøkte ørkenen og så reiste derfra i det de utbrøt: 'Jeg reiser vekk fra denne gudsforlatte, tørre, støvete og varme ørkenen! Dette er ikkke noe sted for noe menneske!'

Avsondrethet og kontemplativ stillhet handler om å fornekte seg selv og dø fra deg selv og sine planer. Stillhet handler om å gi en invitasjon til Guds nærvær slik at det kan okkupere og bosette seg i vårt hjerte og sinn. Stillheten arbeider med vilje på å avsette det falne selvets tanker ved kontinuerlig å sørge for at vi slipper tak i dem.

For meg var dette kanalen hvor jeg kunne lytte til Gud. Jeg arbeidet med å fortrenge hver tanke som forsøkte å trenge seg inn som var imot Hans vilje. I stillheten, lever mitt kontemplative sinn med bevisstheten om at den oppstandne Kristus lever i meg. Mitt hjertes bønn søker å leve øyeblikk for øyeblikk i lydighet mot Faderens vilje.

Avsondrethet er mer enn et sted. Det er et hellig sted for Guds Ånd og mennesket som et hvilested forenet hjerte til hjerte. Avsondrethet og kontemplativ stillhet er som en reise for sjelen inn til sin evige destinasjon med Gud.

- Paul Bane/Christianity Today.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hva er bibelsk kontemplasjon?

Hva mener vi når vi i en kristen sammenheng snakker om 'kontemplasjon'?

I den tradisjonen jeg står i og representerer er kontemplasjon og Kristus-mystikk alltid knyttet til Bibelen, og har ingen ting med Østens mystikk å gjøre. Østens meditasjonsteknikker er meg helt fremmed, og har ingen ting med kristen trospraksis å gjøre.

Den beste måten å forklare hva jeg legger i begrepet 'kontemplasjon' står apostelen Johannes for.

Dessverre har vi ikke noe godt ord for dette på norsk, men den kristne betydningen av ordet handler om et gresk ord som apostelen Johannes bruker i 1.Johannesbrev. Jeg tenker på ordet: theaomai.

Når Johannes innleder sitt brev skriver han: "Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi har BETRAKTET." (1.Joh 1,1. Norsk Bibel)

Det har vi det: theaomai = betrakte.

Johannes bruker to ord for å se. Det første er: horao, som betyr rett og slett å se. Ordet brukes om vårt syn, det vi ser med våre øyne. Norsk Bibel oversetter dette slik: "Det vi har SETT."

Det andre ordet Johannes bruker er altså ordet: theaomai. Det kan oversettes: å se, betrakte oppmerksomt, beskue. "Indikerer en følelse av undring som skyldes et grundig og inngående syn av noe man ønsker å vite mer om. Innebærer derfor mer oppmerksomhet enn vanlig syn." (Innsikt. Studieutgave til Det nye testamente med nøkler til ordene i grunnteksten. Norsk Bibel A/S 2009, side 856)

Kontemplasjon i kristen betydning handler om å beskue, betrakte oppmerksomt.  Hva er det vi betrakter? Johannes gir svar på det spørsmålet: På Ordet som ble menneske, kjød, Jesus. For meg handler dette om en ting: Jesusmeditasjon. Det var det Edin Løvås lærte meg, og som har beriket mitt liv fra tidlig 80-tall. Det handler alltid om Jesus, og det handler alltid om Bibelen. Kristen kontemplasjon handler om å lese evangeliene, sakte. Stanse opp og leve seg inn i fortellingen vi leser, bli en del av dens handling. Det handler ikke om å tømme sinnet, bli tom, som er Østens lære, men det handler om å se den Herre Jesus foran seg, bli opptatt av Ham, lære av Ham, se Hans skjønnhet, bli stille for Ham, la Ham elske oss.

I motsetning til hva enkelte tror og påstår, så har kristen kontemplasjon ingenting å gjøre med det å tømme sinnet eller for den saks skyld å tenke positive tanker. Hovedhensikten med kristen kontemplasjon er å møte Kristus slik at vår kjærlighet til Ham tennes på nytt.

Hvis dette skal kunne skje trenger vi å avsette uforstyrret tid for kontemplativ bønn. Det første vi da gjør er å innstille oss på bønn, ved å forberede våre hjerter før vi trer inn i vårt lønnkammer. Dette kan vi for eksempel gjøre når vi driver med husarbeid, eller vi er på vei hjem fra arbeidet. Kontemplasjon handler nemlig mer om en hjertets og sinnets holdning enn en aktivitet vi bedriver.

Når vi så har trådt inn i vårt lønnkammer, enten det nå er et rom i vårt hus, et bønnested ute i naturen, eller en koie i skogen eller hva som passer deg best, så trenger vi å bruke tid for å hvile i Guds nærvær. En av de beste måtene å gjøre dette på er at tenke igjennom hva som har gjort deg stresset og oppkavet denne dagen. Følg da det apostoliske rådet i 1.Pet 5,7:

"Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere."

Når du nå har lagt av deg dine byrder hos Jesus og lagt alle spenninger til side, bli så klar over at du er omfavnet av Gud. Jesus har lovt at Han aldri vil svikte oss, eller forlate oss. Nå tar vi oss tid til å innstille oss på at Han er der sammen med oss, at Han er for oss.

Jeg pleier nå å bruke tid på å overgi alle delene av meg selv til Ham. Tanker, følelser, jeg gir Ham mine hender, mine føtter, mitt hode, som en symbolsk handling på en full og hel overgivelse. Så ber jeg om nåde til å kunne akspetere det som skjer i mitt liv for tiden, og som er Hans vilje og jeg omvender meg fra det som hindrer Guds plan i mitt liv. Jeg ber om tilgivelse for det Gud minner meg på.

Når alt dette er lagt frem for Gud så er jeg rede for kontemplasjon. Dette er tiden for den nære relasjonen med Gud. I stillheten som nå følger, bevisst på Hans nærvær, åpner jeg mitt hjerte for å ta imot Hans kjærlighet til meg. Jeg lar Ham elske meg, berøre meg, jeg tar imot.

Nå er min bønn taus. Jeg kjenner bare et dypt ønske om å være sammen med Jesus. Dette leder meg ofte dit hen at i stedet for at jeg søker Gud, opplever jeg at Han har funnet meg. Vi oppdager at lenge før vi begynte å be, lenge før vi lukket døren til vårt lønnkammer, har Han søkt oss. Som nå gir jeg gjensvar på Hans lengsel etter meg. Jeg kan kjenne Hans varme for meg, det kommer øyeblikk da Han på nytt fyller meg med sin Ånd. Det kan komme øyeblikk med tårer, med glede, med en dyp tilfredsstillelse. Slike stunder fører ofte tl at man får et nytt perspektiv på ting - Hans perspektiv. Vi dras inn i Hans store hjerte og føler Hans medlidenhet med verden, og ut fra vår kontemplasjon flyter forbønn ut for andre. Du kan øse ut ditt hjerte der og da, men jeg anbefaler deg å ta dette med inn i din forbønnsstund. Denne stunden er først og fremst for Jesus og deg - i den rekkefølgen. Dette er tiden da Han betjener deg. La Ham gjøre det.

La oss slå fast med det samme: Kristen kontemplasjon handler ikke om en teknikk. Kristen kontemplasjon handler om guddommelig kjærlighet mellom Gud og et menneske, det handler om en personlig relasjon med Gyd, og det handler om et frivillig ønske om å komme i kontakt med vår egen ånd, sjel og kropp. Kontemplativ bønn fokuserer på å overgi seg til Gud, og la Gud gjøre det bare Gud kan. Uansett hvor mange ordforklaringer vi kan gi på hva kontemplasjon er, så handler dette først og fremst om å gjøre seg erfaringer med Gud.

"Vi er blitt som gamle sko," sa en av kirkefedrene, Klemens av Aleksandria, og la til: "helt utslitte, unntatt tungen." Og Isak Syreren, hvis ord jeg stadig vender tilbake til, skrev en gang: "Hver og en av oss som har glede i mange ord er innvendig tomme, uansett om han har mye å si som det er verd å beundre." Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson sa det slik: "Den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud."

Kontemplative mennesker er mennesker hvis hjerte er helt overveldet, og fanget av Herren Jesus. Det er menensker som er himmelvendte i en slik grad, at de setter djupe spor etter seg på jorda. I deres liv kan en tydelig se avtrykk etter Gud.

De farlige ordene

Det er underlig dette som har med ord å gjøre. Så mange misforståelser som oppstår. Så mye mistenkeligheter. Så mange som sitter med rødblyanten.

Ta nå ordene: dvele ved, betrakte, beskue.

Og de fleste aksepterer de med det samme som gode bibelske begreper. Men bytt ut disse ordene med ordet 'kontemplasjon', og piggene er ute med det samme. Da er det plutselig blitt noe helt annet. Noe katolsk, noe okkult, noe som har med New Age å gjøre. Men kontemplasjon er akkurat det samme som å dvele ved, betrakte eller beskue. Og hva er det vi dveler ved, betrakter eller beskuer? Jesus.

Eller vi snakker om å be Guds ord, bekjenne Guds ord, proklamere Guds ord, tale ut Guds ord, og de fleste kristne nikker gjenkjennende. Men si ordet ''tidebønn' i noen av de samme miljøene, og piggene kommer ut: Dette er katolsk, ufritt. Men tidebønn er ikke noe annet enn å be Guds ord.

Jeg husker for noen år siden en retreat jeg var med å lede. I forbindelse med en stille tid spilte jeg dempet lovsangsmusikk av John Michael Talbot. I følge en av deltagerne var det noe av det vakreste lovsangsmusikken vedkommende hadde hørt. Så Jesussentrert.  Men hadde jeg fortalt at John Michael Talbot er franiskanermunk, hadde vedkommende aldri sagt de ordene. Da hadde han stemplet det som en katolsk forførelse.

Betydningen av å leve et kontemplativt liv, del 2

Bare fem dager ettter vår reise til Baghdad ble Leah og jeg arrestert av irakisk politi og vi fikk mindre enn 24 timer på oss til å forlate Irak. Neste morgen, før vi la ut på den farefulle reisen tvers gjennom ørkenen, ledet Jim fredsteamet i en andaktsstund.

Han delte med oss hvordan hans venn Thomas Merton, hadde lært ham å be, og oppmuntret til å forlate hele hans selv til det ukjente og stole på at Gud ville fange ham opp.

En slik bønn er en disiplin. Men vi kan ikke praktisere den alene.

Fordi 'Tom, som Jim kalte ham, nå var medlem av det evige fellesskapet av hellige, kunne han be for oss. På reisen vår gjennom ørkenen, forsikret Jim oss at Tom ville be.

Idet vi gjorde oss klar til å reise spurte jeg Jim om han ville være min Thomas Merton - om han kunne lære meg å be slik Tom hadde lært ham. Jim ble stille.

'Vel, la oss se. Hvis du spurte meg, kunne jeg spørre Tom, som så kunne spørre Gud... Ja, jeg tror det kunne fungere'.

Med de ordene, hadde jeg skaffet meg både en åndelig veileder og et nytt perspektiv på hva det betyr å ha en relasjon med Jesus og hans kropp, kirken.

(Sitert fra antologien School(s) for Conversion: 12 Marks of a New Monasticism. Edited by The Rutba House. Cascade books 2005, side 162-164)

Billedtekst: Baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove, som er en av grunnleggerne av den nymonastiske bevegelsen.

Betydningen av å leve et kontemplativt liv, del 1

Historien du er i ferd med å lese og som jeg har oversatt til norsk, har grepet meg så sterkt. Derfor vil jeg så gjerne dele den med flere. Den er skrevet av Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet), en amerikansk baptistpastor, som er en av grunnleggerne av den nymonastiske bevegelsen:

"For ordens skyld: jeg er ikke noe godt eksempel på hva det vil si å være kontemplativ. Hvis jeg på noen som helst måte skulle være kvalifisert til å skrive om det kontemplative livet i den nymonastiske bevegelsen, så skyldes det mitt vennskap med Jim Douglas, et vennskap som begynte i Iraks vestlige ørken. Min kone Leah og jeg, sammen med Jim og andre innen organisasjonen 'Christian peacemakers', kjørte østover fra Jordan gjennom en forferdelig sandstorm i retning Baghdad. Operasjon Iraqi Freedom hadde pågått i syv dager allerede. Byen var under beleiring. Målet vårt var å slå oss sammen med 'Iraq Peace Team', en gruppe på omlag 35 menn og kvinner som hadde valgt å forbli i Baghdad mens bombene falt, i det vi ba om fred, og sto sammen med dem som ikke kunne forlate sine hjem. Å stå sammen med dem var mitt forsøk på 'å gjøre noe' når protestene i USA synes nyttesløse.

De eneste bilene vi passerte på veien inn mot Baghdad var forkullede vrakrester med bakdørene åpne, som om passasjerene hadde gjort et siste forsøk på å komme seg ut før rakettene rammet dem. Bilvrakene var allerede i ferd med å bli dekket av sand. Et sted langs veien, sto en bil og fremdeles brant. Sjåføren vår saknet farten for så å kjøre gjennom den svarte røyken. Jeg så meg engstelig omkring, redd for å møte det som ville møte oss når vi kom gjennom på den andre siden.

Plutselig sto tre menn der, midt i veibanen, med  våpnene liggende på bakken og med armene i været. Deres ansikter var vendt oppover mot en fjellside. Opp mot høydedraget så vi amerikanske soldater som sto utenfor sine Humvees med M-16, et amerikansk automatvåpen, som peket i vår retning. En av soldatene ba sjåføren vår om å stanse bilen vår. Det gjorde han.

I det jeg så oppover fjellsiden så oppover høydedraget tellet jeg mennene med sine våpen og militærkjøretøyer. Leah stirret også. Hun så maskingeværstillingene. Ingen av oss kunne gjøre noe som helst. Våre liv lå i hendene på nervøse nittenåringer. Leah og jeg sto der som om vi var frosset til bakken. For meg, var det som om alt stanset opp der og da. Der i ørkenen måtte jeg stå ansikt til ansikt med realitetene: i vår kamp mot krig og urett er det tider da det ikke er noe å gjøre.

Ved siden av meg var Jim Douglas.

Jeg så ikke på ham før etter at de amerikanske soldatene hadde fått med seg at de irakiske fangene løp for å hoppe inn i bilen vår, og vinket oss raskt avgårde. Jim skrev i notatboken sin, idet han tålmodig skrev ned det som hadde funnet sted. Minuttter før dette inntraff hadde Leah spurt Jim om han trodde vi var tryggere på grunn av sandstormen. Om den ville gjøre oss mindre synlige?

'Hvis de vil finne oss, finner de oss,' hadde Jim svart.

Han hadde merket seg bekymringen som sto skrevet i ansiktet til Leah. Jim smilte og sa:

'Men Gud vil ta vare på oss'.

Og det hadde Han gjort. Og Jim, så langt jeg kunne se, var han urokkelig.

Hva er det med enkelte mennesker som forteller deg at Gud er der bare du ser på dem? Jeg er ikke sikker. Forleden dag fortalte jeg en eldre herremann som tilhører hjemmemenigheten min om sin avdøde far, som jeg aldri har møtt. 'Hvis det noensinne har vært en helgen her på jorda, så var det han,' sa han. Det er hva jeg føler når jeg tenker på Jim, selv om jeg aldri ville ha kalt han en helgen. Å møte Jim har akkurat det øyeblikket da jeg nådde slutten på min aktivisme og fikk åpnet øynene for betydningen av å leve et kontemplativt liv.

fortsettes

Brev fra Jean Vanier - 2018, del 2:

"Jeg har oppdaget at jeg ikke vet hvordan jeg skal be, men jeg har alltid blitt fortalt at det å ønske å be allerede er en bønn og jeg ønsker det veldig mye. Jeg ønsker å kjenne Jesus bedre.

En dag spurte jeg en kontemplativ søster hvordan hun ba. Hun sa: "Jeg venter på Jesus."

Så jeg venter, med lengsel, håp og tålmodighet; jeg ønsker virkelig å kjenne Ham bedre og bli mer forenet med Hans hjerte, som elsker hver person. Å lære å elske slik Gud elsker hvert menneske i vår store menneskelige familie rundt omkring på kloden, hver med sine sår, deres kultur, deres lidelse, deres religion, deres forventninger, deres håp, deres utslitthet. 

I mellomtiden leser jeg to bøker. 'Jesus: An Historical Approximation' skrevet av José Antonio Pagola og 'Jesus and the Disinherited' av Howard Thurman. 

Den første er en teolog og historiker med virkelig bredde, som har stor kunnskap om Israel på Jesu tid. Hvordan annonserte Jesus gode nyheter til galileerne når de ble så grusomt forfulgt av romerne, tyrannisert av Herodes, herjet med av lederne for Tempelet, og misbrukt av rike mennesker som tvang dem til å betale enda høyere skatter?

Jesus gikk til disse fattige menneskene og sa til dem:

"Guds kongerike er med dere!"

Han forvandlet dem ved å åpenbare for dem at de var elsket av Gud og at lykke kommer når vi elsker hver person med ømhet og medfølelse.

(fortsettes)

Kontemplasjon er å møte Guds blikk

"Noen lurer på hvorfor enkelte kristne snakker om kontemplasjon og mystikk når Bibelen selv ikke sier noe om det. Svaret er et Bibelen sier mye om kontemplasjon. Lengsel etter at Gud skal vise seg er et stadig tilbakevendende tema i Bibelen.

'La ditt ansikt lyse over din tjener'. (Salme 119,135) 'Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme og tre fram for hans åsyn.' (Salme 42,3). Eller den vidunderlige dialogen i Salme 27: 'Jeg minnes at du har sagt: Dere skal søke mitt åsyn! Herre, nå søker jeg ditt åsyn. Skjul ikke ditt ansikt for meg!' (Salme 27,8-9). Alle disse tekstene uttrykker lengsel etter å få betrakte Gud, kontemplere Gud. I Det nye testamente lover Jesus at han skal vise seg for dem som elsker ham og holder hans bud. (Joh 14,21)

Det ligger i kjærlighetens natur at man vil se, oppleve og være intimt nær den man elsker. Hvis denne lengselen ikke er der, kan man undre seg over om kjærligheten noen gang er blitt tent.

Himmelen skal være en evig kontemplasjon av Gud, et klart skue. Men for den som lever et liv i bønn, er det mulig å få smake noe av kontemplasjonens lykke allerede i dette livet.

Det viktigste er likevel ikke at vi får betrakte Gud. Gud har sett oss og latt sitt ansikt lyse over oss lenge før vi i det hele tatt kunne tenke på hva det er å se ham.

Kontemplasjonens gave er ikke noe annet enn at vi får åpnet øynene for å møte Guds blikk, det som hviler på oss fra evighet til evighet."

- Wilfrid Stinissen i boken "I Guds tid", Verbum forlag 1994, side 214.

Hjertes fred i alle ting

"Hjertes fred i alle ting. Vårt hjertes fred bringer en stillhetens gave videre til dem som er rundt oss. Hjertes fred leder til en stille glede. Ja, den er en av kildene til denne glede.

Jesus Kristus, 
du kaller oss til å gi vårt liv.
Likevel - en slik hengivelse faller ikke alltid naturlig for oss.
I hvert menneske finnes det
større eller mindre mørke flekker.
Men i oss alle finnes også ditt nærvær,
din Hellige Ånd."

- Bror Roger av Taize
i boken: I alle ting en stille glede

Kontemplasjon: Omvendelsen stanser ikke opp

"En vedvarende praktisering av kontemplativ bønn er avgjørende for gjenoppbyggingen av den kristne tro fra bunnen av. Over tid vil en gjentagende, trofast praksis, få oss til å bli sittende på et nytt fundament.

Objektivt sett var dette fundamentet alltid der, men vi er ikke våkne nok til å se det og aktivt trekke veksler på det. Kontemplasjon hjelper oss til på en naturlig måte komme i berøring av "Kristi sinn": "en duft av død til død for dem som går fortapt, en duft av liv til liv for dem som blir frelst." (1.Kor 2,16). Dette nye perspektivet og fundamentet tillater oss å se ting for hva de egentlig er - og for hva de ikke er. Det er faktisk en radikal endring av sinnet, metanonia, eller omvendelse.  For de fleste av oss er omvendelsen ikke noen engangshendelse; den skjer igjen og igjen gjennom hele livet på stadig nye nivåer - etter hvert som vi får innsikt. Jeg er snart 74 år, og fortsatt er dette en daglig hendelse.

Kontemplasjon hjelper meg til å nyte alle tingene i seg selv i stedet for i form av sin nytteverdi, betydning eller trussel mot meg. "Jeg" slutter å være det betydelige referansepunktet for alt - eller for noe som helst. Denne bevisstheten utdjupes gradvis på cellenivå, påvirker min pust og alle mine sanser. Tankevirksomheten min vil normalt være den siste skansen som "faller" fordi den overdriver sin egen betydning og undertrykker de andre kunnskapskildene. Det er derfor den sterkeste motstanden mot Gud, den mest ideologiske agnostisisme og ateisme, kommer til uttrykk i et veldig sterkt og svært teoretisk språk.

Fra denne modne og brede bevisstheten, kan jeg senere gjøre hva som må gjøres, men min tilfredshet er ikke avhengig av mine handlinger eller deres utfall. Det er mindre og mindre rom for tvang, fanatisme, oppdiktet spenning eller håpløshet. Hvis jeg personlig identifiserer meg med min egen utkikksplattform, har hver hendelse makt til å bli en snublestein for meg, som kan gripe og kontrollere meg. Dette kunne kalles ubevissthet eller blindhet. Gjennom ettertanke, stopper jeg å sette merkelapper, rangere og kategorisere mennesker og ting og bare se dem uten å la dem eie meg.

Dette er nærvær eller tilstedeværelse, eller hva Simone Weil (1909-1943) ville kalle "helt ublandet oppmerksomhet." Et slikt enkelt syn bringer stille glede og tilfredshet. Likevekt er selve sjelens natur. Jesus kalte det å ha en fred i verden som ingen kan ta fra oss: "Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet." (Joh 14,27)

Jeg befinner meg nå på en solid plattform, over det lave selvets nivå av begeistring - positiv eller negativ. Nå kan jeg begynne å se ting i sin uendelige karakter. Dette er begynnelsen på en ikke-dualistisk tenkning - Kristi sinn. Som Paulus sier: "Bli fornyet av en åndelig revolusjon, slik at du kan ta på seg ditt nye selv som er skapt på Guds måte i godhet og sannhetens hellighet." (Ef 4,24. Jerusalem Bible)

Heretter er jeg et levende paradoks; på en og samme tid helt koblet til andre, på en medfølende, omsorgsfull måte og helt fri til å være meg selv. Min identitet kommer innenfra. 

Jeg ønsker å elske og tjene andre, men jeg kan ikke bruke dem eller trenge dem for å definere meg selv, enten positivt eller negativt. Dette er virkelig friheten til et Guds barn.

"...for også det skapte skal bli frigjort fra slaveriet under forgjengeligheten og få den frihet som Guds barn skal eie i herligheten." (Rom 8,21)

"Til frihet har Kristus frigjort oss. Stå derfor fast og la dere ikke tvinge inn under slaveåket igjen." (Gal 5,1)

- Richard Rohr. Daily Meditation for 10.feb 2017. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen