En plass nære Gud

Det hender Parkinsons-sykdommen gjør meg så sliten at jeg ikke klarer å samle tankene og da kan det bli vanskelig å lese og be.  Da hjelper ikonene meg til å feste blikket og konsentrere meg. Så jeg er glad det finnes hellige bilder. Da kan jeg be med dem. Merk deg hvordan jeg ordlegger meg. Jeg verken ber til eller tilber ikoner, men jeg ber med dem.

La meg forklare hvordan det fungerer:

Fredag 17.juli feiret vi minnet om en av våre fremste ikonmalere gjennom tidene: Andreij Rublev. Hans mest berømte ikon er hans 'treenighetsikon', med de tre englene vi leser om i 1.Mosebok 18 som besøker Abraham i Mamres terebintelund. De er samlet rundt et bord.

Vi er så heldige å ha en gjengivelse av dette ikonet i Kristi himmelfartskapellet på Eina, malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit. Selv om jeg ikke har vært i stand til å besøke bønnekapellet vårt på flere måneder, har dette blendende vakre ikonet vært hos meg i form av et indre bilde. Det er mye som kan sies om dette ikonet, men i denne anledning skal jeg bare nevne en. Det kan godt hende jeg vender tilbake til andre ting jeg har sett når jeg jeg har betraktet dette ikonet i bønn.

Ser du den ledige plassen ved bordet?

I bønn har jeg sett for meg at denne ledige plassen er til meg.

Her kan jeg sette meg.

Og lytte til samtalen mellom Treenigheten. Eller til stillheten - den skapende stillheten mellom dem.

Det er godt å sitte der. Være taus. Bare lytte og hvile. Det er alt jeg trenger akkurat nå.

Andreij Rublevs (ca 1360-1430) liv var sterkt preget av av det djupe ønsket han hadde om å formidle en fornemmelse av det indre samfunnet mellom Gud som Fader, Sønn og Hellig Ånd. Det var i det berømte Treenighetsklosteret utenfor Moskva, der Andreij Rugblev levde store deler av sitt liv, at han malt dette som skulle bli et av verdens mest kjente ikoner.

Nå kan jeg og alle som besøker Kristi himmelfartskapellet glede oss over Sven Aasmundtveits gjengivelse av Rublev's Treenighetsikon, sammen med ikonet av Maria, Ømhetens mor, malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth. Disse to ikonene, sammen med et ikon  som Kristi himmelfart, også det malt av Aasmunttveir, er grunn alene til å besøke Kristi himmelfartskapellet.

Å be med pensel

I dag vil jeg gjerne få hedre to mennesker som med sine vakre ikoner har hjulpet meg inn i den indre, den stille bønnen. Begge er vi så heldige å ha ikoner av i Kristi himmelfartskapellet på Eina. De to er Sven Aasmundtveit og Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth. For å kunne male ikoner, som kan brukes i gudstjenestelig sammenheng, må man være en beder. Selve malingsprosessen er bønn. Og på sin egen stillferdige, lavmælte måte, viser disse to bederne oss Kristus og skriver den hellige historien med sin malepenn.

Nei, jeg tilber ikke ikoner, men de er for meg og mange andre vinduer som åpnes inn mot evigheten. Noe å feste blikket på, noe å betrakte og dvele ved, noe mer enn bare ord.

Særlig i denne perioden med alvorlig sykdom, hvor kreftene er få og slitasjen stor, betyr ikonene til Sven og Ragnhild svært mye for meg. Blendende vakre er også. De gamle fedrene sa at 'leppenes bønn' er bare begynnelsen til bønnen. Bønn er langt mer enn ord. Det er jeg glad for når strevsomme dager gjør det vanskelig å formulere ord.

Om å feire gudstjeneste til Guds ære

Jeg går rundt og tenker på hvor priviligert og heldig jeg er. I over fem år nå har jeg ledet gudstjenester hver uke i Kristi himmelfartskapellet. Det er et stort gledes- og takkeemne. Størst av alt er å få dele fellesskap med en gruppe menn og kvinner som trofast kommer torsdag etter torsdag. Vi kommer fra forskjellige sammenhenger, men vi har troen på Jesus sammen. Vi bekjenner våre synder, vi synger og vi ber, vi lytter til lesningen av Guds ord, og sist, men ikke minst, vi feirer Herrens måltid sammen. Dette fellesskapet klarer jeg meg ikke uten.

Nå og da har vi besøk fra folk som reiser ganske langt for å komme hit. I går kom en fra Oslo, og en fra Asker. Så godt å se dem igjen. Det er et stykke vei å kjøre. En av dem hadde med seg et vakkert ikon malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit (bildet). Vi har to av hans ikoner hengende i kapellet, sammen med et vakkert ikon malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth. Gjesten fra Oslo hadde nylig kjøpt det vakre og spesielle ikonet med Maria og den korsfestede Kristus, og ville ha det velsignet. Hvilket privilegium! Som prest er det noen ting som det virkelig er en glede å få gjøre. En av dem er å velsigne et ikon.

Under bønn velsignes ikonet idet vi tegner det med korsets tegn, slik at ikonet kan være det som det er ment å være: til velsignelse, som et vindu mot evigheten.

Nei, vi tilber ikke ikoner. Ikonet, som er skapt i kjærlighet og gjennom bønn, kan hjelpe oss til å konsentrere oss når vi ber. Vi kan la våre øyne hvile på dem og de kan på sin stillferdige måte forkynne Kristi uendelige kjærlighet til oss.

Jeg gleder meg over begge ikonmalerne vi har ikoner av i Kristi himmelfartskapellet. Vi kjenner deres liv, og vet at de bare har et ønske: ære Gud. Det gjør de blant annet gjennom å male ikoner.

Vi er alle ikoner. Kristi bilde finnes i oss.

Min daglige bønn er at Kristi bilde i meg skal bli tydeligere.

Så ser jeg frem til neste torsdag, og torsdagen deretter og deretter. Til å feire gudstjeneste. Til å tjene Gud. Finnes det noe større, noe mer meningsfullt? Ikke som jeg kjenner.

Guds mor

Et av de blendende vakre ikonene vi er så heldige å ha hengende i Kristi himmelfartskapellet er 'Ømhetens Gudsmoder', malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth fra Skien. Det har betydd svært mye for meg personlig i min sykdomstid. Jeg trenger denne ømheten.

Men jeg hører reaksjonene i det jeg skriver disse linjene. Gud har da ingen mor, sier de. Ikke? Hvem er da Kristus? Guds Sønn, svarer de kanskje. Javisst! Men er Han ikke også Gud kommet i kjød? Nå rører vi ved selve troens kjerne.

Det sto splid om Kristi person i den tidlige kirkens historie. Hvem var Han? Var Han et menneske som fikk et spesiellt oppdrag? Eller var Han Gud kommet i kjøds lignelse?  Striden var stor og intens.

Men så samler kirken seg i det som er blitt kalt den nikenske trosbekjennelsen:

"Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og jomfru Maria og ble menneske..."

Joda, det er uvant for oss protestanter, men dvel litt ved tanken om hvem Kristus er. Jeg vet at noen får allergiske reaksjoner bare de prøver seg, men tro om vi ikke dveler ved inkarnasjonens mysterium.

Billedtekst: Et lite utsnitt av ikonet Ragnhild Elisabeth har malt, og som er gitt i gave til Kristi himmelfartskapellet. Foto: Marianne Semb.

Aasmund Brynildsen og de hellige ikonene

Jeg husker det som om det var i går - selv om det er mange år siden det skjedde. Jeg lette blant bøker på Gjøvik bibliotek og fant en skatt! En skatt hvis innhold skulle gi meg innsikt i helt ukjent verden for meg. Året var muligens 1974. To år etter at jeg ble en kristen. Boken var i stort format, og var skrevet av en for meg helt ukjent forfatter: Aasmund Brynildsen (bildet). Boken handlet om de hellige ikonene.

Jeg leste, jeg så. Og ble beriket.

Flere år senere forstod jeg at jeg stiftet bekjentskap med det som kalles kontemplasjon. Den stille betraktningen, beskuelsen. Dvelingen ved skjønnheten, det hellige.

Siden har ikonene hatt avgjørende betydning for mitt liv. Ikke som kunst, men det også, men først og fremst som et vindu inn mot det evige.

I dag er det på dagen 100 år siden Aasmund Brynildsen ble født. Det var han som åpnet mine øyne for Østkirken, for ikonene, og dermed skapte en djup lengsel etter Guds nærvær og et liv i bønn. Så leste jeg Fjodor Dostojevskij og stiftet bekjentskap med staretsen Sosima. Jeg var bare en tenåring.

Men møtet med Brynhildsen og de russiske og bysantinske ikonene og Østkirken har preget meg i alle år siden. Min interesse for ikoner er altså ikke noe som har oppstått i de senere år. Den har fulgt meg siden jeg ble en kristen på 1970-tallet.

Nei, jeg tilber ikke ikoner.

Men disse skjønne bildene er for meg sterke vitnesbyrd om noe som er annerledes, noe som representerer det hellige. Det rene.

I Kristi himmelfartskapellet er vi så heldige at vi har flere vakre ikoner. Et av dem er malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth i Skien. Det heter Ømhetens Gudsmoder.

Gode møter i Skien

Når disse linjene skrives har May Sissel og jeg nettopp kommet hjem fra Skien. I formiddag talte jeg i den vakre Skien baptistkirke om kraften i velsignelsen. Mange benyttet anledningen til å få korsets tegn tegnet i sin panne og del i Herrens velsignelse. Menighetens pastor Vidar Bergsland og jeg sto på hver side av nattverdbordet og lyste Herrens velsignelse over de som kom frem i hver sin rekke.

Lørdag hadde jeg seminar samme sted med tittelen: "Søk freden og bevar den. Om det åndelige livet i den andre halvdelen av livet." Mange var kommet til kirken denne vakre og solfylte vårdagen for å ta del i seminaret. Det siste bildet viser Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth som viser oss det vakre og gripende Kristus-ikonet hun har malt, og som henger i menighetens bønnerom.

May Sissel og jeg kjenner på en djup takknemlighet for denne helgen, ikke minst for det gode samarbeidet mellom Porsgrunn, Langesund og Skien baptistmenigheter. Takk for alle de mange og gode tilbakemeldingene fra de som deltok på seminaret og gudstjenesten i dag. Takk for samarbeid og vennskap med pastorene Magne Hultgren, Dag Eiel Kristoffersen og Vidar Bergsland. På seminaret ledet Dag lovsangen og ledet oss inn i Herrens gode nærvær, sammen med en chin-gruppe fra Langesund.

Om å kysse Guds ansikt

"Maria, visste du ... når du kysset din lille baby at du kysset Guds ansikt."

Det vakre Ømhetens Gudsmoder ikonet, malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth, som pryder alterveggen i Kristi himmelfartskapellet, får vise oss vei til Jesusbarnet i dag.

Mange blir grepet av skjønnheten i dette ikonet når de får se det, og denne høsten har nettopp dette ikonet hjulpet meg til feste blikket på Jesus. Han som er troens opphavsmann og fullender.

"Og det må alle bekjenne - stort er gudsfryktens mysterium. Gud åpenbart i kjød ..." 1.Tim 3,16

Skjønnheten skal frelse verden

Gjennom årenes løp har May Sissel og jeg hatt gleden av å bli kjent med mange flotte mennesker. De har beriket våre liv.

Av og til sender Gud noen i ens vei som berører en på en helt spesiell måte. De er sendt av Gud som en gave fra Ham selv. For en tid tilbake sendte han Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth og hennes mann Thor, til oss. De tilhører Skien baptistkirke.

Det var i forbindelse med et bønneseminar som jeg holdt i Porsgrunn baptistkirke at vi møttes, og det var der jeg fikk se Ragnhild Elisabeth's ikoner for aller første gang. Hennes ikoner var vakre allerede den gangen, men Ragnhild Elisabeth har utviklet seg enda mer og blitt en fremragende ikonmaler.

Man kan ikke male ikoner uten å be. Det å male er i seg selv bønn. Man skal ikke se lenge på et av Ragnhild Elisabeths ikoner før man forstår at Herren svøper henne i sitt strålende nærvær, og noe av dette gjenskinnet finner man igjen i hennes blendende vakre ikoner.

"Skjønnheten skal frelse verden", heter det hos Fjodor Dostojevskij. Han legger ordene i munnen til fyrst Mysjkin, en av flere romanskikkelser i forfatterens romanunivers.

I en verden så gjennomsyret av ren ondskap og styggedom som vår, trenger vi det skjønne mer enn noensinne.

Med blikket griper vi Gud.

I Salomos Høysang leser vi om brudgommen som sier dette om sin brud:

"Du har fanget mitt hjerte, min søster, min brud. Du har fanget mitt hjerte med et eneste øyekast." (Høy 4,9)

Mennesket er skapt i Guds bilde, og deri ligger vår skjønnhet. Denne skjønnheten stiger frem når et menneske møter Kristus, og vi sakte, men sikkert, forvandles til det bildet vi er skapt til. Synden som har tilsmusset vårt bilde, vaskes vekk lag for lag og en dag vil det skjønne bildet stige frem.

Skjønnheten finnes der, og kaller på oss.

Som den gjør i ikonene.

Vi er så heldige at vi har et av ikonene til Ragnhild Elisabeth hengende i Kristi himmelfartskapellet: Ømhetens Guds moder, heter det. Det er faktisk en god grunn til å besøke Kristi himmelfartskapellet for å komme å se dette vakre ikonet. Der henger også vakre ikoner av ikonmaleren Sven Aasmundtveit.

Velkommen skal du være. Jeg har også forstått det slik at det skal være en ikonutstilling med Ragnhild Elisabeth's ikoner senere i år. Jeg skal komme tilbake til det. I mellomtiden kan du nyte synet av dette ikonet hun har malt.

Nytt ikon snart ferdig

Jeg kjenner en sitrende glede og forventning til at vi om litt skal innvie dette blendende vakre ikonet i Kristi himmelfartskapellet.

Det er malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth fra Skien. Hun tilhører Skien baptistmenighet.

'Ømhetens Guds Moder' vil passe så godt ved siden av Kristus-ikonet og Kristi himmelfartsikonet, malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit.

Min bønn det siste året har vært denne: Elsk meg med ømhet! Den bønnen følger meg også inn i dette nye året. I følge apostelen Paulus er det 'Guds godhet som driver oss til omvendelse'. For mange av oss kan troen bli vel teknisk, hvor det handler mye om å si de rette tingene. Selv kjenner jeg at jeg trenger å berøres av denne godheten, slik at det ikke bare blir ord, men også virkelighet.

Maria viser oss noe av Guds ømhet. Først og fremst mot Sønnen. Hun peker alltid på Ham. Det var jo Gud hun bar under kjolelivet, og det må ha vært en spesiell opplevelse når Jesus selv ber Johannes om å ta seg av henne, etter Hans død, oppstandelse og himmelfart. Det var tross alt ingen hvem som helst dette: Maria hadde båret frem Gud Ordet.

Dette har ingen ting med tilbedelse av Maria å gjøre. Men vi priser henne salig, fordi hun er 'Herrens tjenerinne', og mor til Gud Ordet.

'For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig'. (Luk 1,48)

Jeg kommer tilbake til datoen når vi skal innvie dette ikonet i Kristi himmelfartskapellet.