Hva skjønnhet er

 De spurte en ortodoks kristen kvinne hva som gjorde henne så vakker, mens hun ikke brukte kosmetikk. Svaret var dette:

– For mine lepper bruker jeg sannheten.

- For min stemme bønnen.

- For mine øyne, sympati.

- For mine hender veldedighet.

- For ansiktet mitt, rettferdighet.

- For mitt hjerte kjærlighet.

Skjønnhet forandrer meg

Jeg har funnet ut at det er Herrens skjønnhet som forandrer meg!

"Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet till dette bildet, fra herlighet til hherlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd." (2.Kor 3,18)

Skjønnheten skal frelse verden

Det kan nok for enkelte synes absurd å skrive om det vakre og skjønne i en tid hvor krigen raser på europeisk jord. Time for time kan vi følge krigens redsler i Ukraina. Vi kjenner på avmakten, fortvilelsen og den lammende frykten. Vi leser om barn på flukt, om syke, gamle som ikke kommer seg ut av dette jordiske helvete som bombede byer er, hvor det som alltid i krig er sivillistene det går ut over. Midt oppe i dette skal vi også leve med våre hverdager. Hva gjør dette med oss? Med troen vår? Med Gudsforholdet? Vi må våge å stille de spørsmålene også.

Det er ikke det at vi skal glemme det grufulle som skjer i Ukraina. På ingen måte. Mange av oss er engasjerte i praktisk hjelpearbeid, andre kjemper i bønn, engasjementet er stort. Men tro om ikke alle de sterke inntrykkene fra TV, radio, sosiale medier, aviser kan bli i meste laget? Svikter vi de som lider om vi trykker på pauseknappen? I tillegg så spekuleres det i mange slags teorier om endetiden og om 3.verdenskrig. Mange opplever dette skremmende. 

Men det kjennes ikke helt rett å skrive dette! Ukrainas innbyggere har ikke det privilegiet å kunne velge vekk krigen, med sine traumer og lidelser. Så hvorfor skulle vi kunne gjøre det? 

Det var den russiske forfattergiganten Fjodor Dostojevskji som lanserte begrepet: 'Skjønnheten skal frelse verden'. Hva mente han med det, egentlig? Det skjer i Dostojevskijs mesterverk 'Idioten' hvor fyrst Mysjkin uttaler disse ordene.

I 'Idioten' refererer tittelen til karakterskikkelsen fyrst Mysjkin, som på grunn av blant annet epilepsi står frem som et sårtbart og skjørt vesen. Mens omverdenen er opptatt med sitt, er fyrstens oppmerksomhet rettet mot fuglene som synger - og om sine medmenneskers gode sider. Han ser på verden med et barns forundring og uskyldige øyne og en moders medfølelse. I samfunnets øyne er han en idiot eller en dåre. 'Dåre' her i betydningen enkel, enfoldig, ikke i betydningen dum. Det er en tradisjon blant de slaviske folkeslagene at man snakker om å være 'en dåre for Kristus'. For leseren av dette mesterverket, er det fyrsten som er helten. For når man ser tingene fra et fugleperspektiv, ledes man til å forstå at 'idioten' eller 'dåren' snarere er den som har forstått noe viktig.

Det Dostojevskij viser med sin roman er ar den som søker skjønnhet selv blir en inkarnasjon av denne skjønnheten. Fyrsten blir det vi kan kalle et vakkert menneske.

Utsagnet fra Dostojevskij minner om ordene fra Forkynneren 3,11: "Alt har Gud gjort vakkert i sin tid. Også evigheten har han lagt ned i deres hjerte."

Midt i krigens grufulle absurditeter søker vi skjønnheten. Det vakre. La oss ta pauser og nyte våren. Gripe livet. Og ikke minst takke og være takknemlige, for livet, det ene vi har. Samtidig som vi drar omsorg for de som lider. Vi bærer dem i våre bønner, vi lider med. På slagmarkene vokser det også blomster, og fuglene synger. Det er absurd, men det er livet. 

Skjønnheten skal frelse verden. Ondskapen har ikke siste ordet. Det har Han som overvant døden.

Selv under en pandemi husk skapelsens skjønnhet

Skaperverkets skjønnhet er ikke på 10-på-topp-listen i folks bevissthet akkurat nå. Det som dominerer er det stygge, grusomme, onde. Avisen jeg leser, The New York Times, er for det meste fylt av historier om gjennomgripende ødeleggelser: overfylte helseintitusjoner, coronavirustilfeller som eksploderer i USA, fullstendig nedstegning for Indias 1,8 milliarder innbyggere, og millioner av desperate og fattige flyktninger klemt inne som sardiner idet de hjelpeløse venter på at coronaviruset skal bryte ut med forferdelige følger for dem i deres overfylte skur- og teltleire.

Hvorfor snakke om skaperverkets skjønnhet i en tid som denne? Fordi de nysprugne påskeliljene og de spirende trærne minner oss om at naturen fremdeles gjør sine underverker. Fordi 1.Mosebok kapitel 9 forteller oss om Guds evige pakt med menneskeheten og med alle levende ting. Regnbuen som skinner gjennom skyene er Guds løfte om alltid å ta vare på oss og jorden.

Ødeleggelsen som finner sted nå er virkelig grusom. Vi må bekjempe den med all vår makt. Men dette vil gå over. Vi vil komme oss gjennom dette. Det er et tidsspørsmål før ødeleggelsen vil få sin slutt. Jeg tror at det å reflektere over skaperverkets skjønnhet kan gi oss et løft når det gjelder vårt sinn og være med på å berolige oss med at denne pesten vil opphøre.

Ingenting hjelper meg mer til å meditere over skapelsens skjønnhet enn vårt favoritt feriested langs Nicaraguan sjøen i det nordlige Maine hvor Arbutus og jeg drar hver sommer.

En morgen, for mer enn 20 år siden, kom jeg frem til mitt favorittsted hvor jeg har min daglige andaktstund - en stor hengekøye laget i Nicaragua - som svingte mellom nydelige bjørketrær langs Nicatousjøen. Der tenkte jeg på skapningens sjønnhet.

Noen få cummusskyer seilte over en klar blå himmel. solen danset på de glitrende bølgene, og den mjuke sommerbrisen drev inn.

Arbutus og jeg er veldig glad i å slippe unna hver sommer til dette isolerte stedet der ingenting annet enn lomens klagende rop bryter nattens stillhet. Noen uker med å gjøre nesten ingenting annet enn å fiske, plukke ville bær og sjekke om paret vårt med hekkende ørn beroliger sinnet vårt og fornyer vår kjærlighet etter måneder med hektisk arbeid.

Hengekøya er et yndet sted langs denne elskede innsjøen.  Nesten hver gang jeg slår meg ned i dens mjuke folder, flommer en djup takknemlighet til Gud over meg. Når jeg ser bjørkebladene som rører seg i brisen, og skyene som driver over den lyseblå himmelen, opplever jeg at blir fylt til randen av takknemlighet for overfloden av Guds velsignelse i livet mitt.

- Ron Sider (bildet), kanadiskfødt amerikansk teolog og sosial aktivist. Grunnlegger av Evangelicals for Social Action, en tenketank som søker å utvikle bibelske løsninger på sosiale og økonomiske problemer gjennom tro og sosial rettferdighet. Sider er æresprofessor i teologi og er pastor innen det anabaptistiske kirkesamfunnet Canadian Brethren in Church, og tilhører Oxford Circle Mennonite Church. Han og familien bor i Lansdale, Pennsylvania. Ron Sider er blitt 80 år.

Utdrag fra en bloggartikkel skrevet av Ron Sider. Norsk oversettelse:. Bjørn Olav Hansen (c)

Om å oppdage skjønnheten og godheten

"Vi behøver ikke reise langt for å finne den skatt vi søker. Det finnes skjønnhet og godhet akkurat der hvor du befinner deg. Og bare når vi kan se den skjønnhet og godhet som vi har i vi nærhet kan vi oppdage skjønnheten og godheten på våre reiser rundt omkring. Det finnes træ og blomster å nyte, malerier og skupturer å beundre, og mest av alt finnes det mennesker som ler, leker og viser vennlighet og mildhet. De finnes overalt omkring oss som gaver til å ta imot i takknemlighet.

Vi fristes til å samle all den skjønnhet og godhet som vi møter og anvende den i forbindelse med det vi arbeider med. Men da kan vi ikke gledes over den. Vi merker snart at vi trenger ferie for å hente oss inn igjen. 

La oss oppdage skjønnheten og godheten som vi har i vår nærhet før vi søker etter den et annet sted."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hellighet og skjønnhet

"Den vestlige kirkens tradisjon har for det meste tolket begrepet hellig som noe moralistisk. Hellighet er imidlertid ikke et spørsmål om aldri å begå synd, men består heller i å ha tillit til Guds barmhjertighet - som er mye større enn våre synder og som kan gi gjenopprettelse til den troende som har falt.

Den hellige er som en sang som stiger opp til Guds barmhjertighet og som trefoldig om Guds seier - tre ganger hellig og tre ganger barmhjertig. 

Hellighet er en nådens gave og forutsetter av oss en grunnleggende åpenhet, slik at vi kan fylles av den guddommelige gaven."

- Enzo Bianchi, tidligere prior for Bose kommuniteten i Italia. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En tid for skjønnhet

"Tidlig i dag morges har en jeg vandret på en sti langs havet. Der kom Herren Jesus til meg, ikke bare en skikkelse ved min side, heller ikke bare som liv omkring meg og i meg. Han kom til meg som skjønnhet. Men jeg så ingen bilder. Jeg hadde ingen bestemte forestillinger. Jeg opplevde skjønnhetens innerside, dens vesen. Kanskje kan opplevelsen sammenlignes med det en abstrakt kunstmaler forsøker å få ned på lerretet. Forkynneren sier at "alt har sin faste tid, alt som skjer under himmelen har sin tid." Og nå er det tid for skjønnhet.

Fra mitt hjerte strømmer det frem tilbedelsesord. Famlende og usikkert forsøkte jeg å fortelle hva jeg så og opplevde. "Du er vakker, Gud. Du er underfullt vakker, min Jesus. Din renhet og herlighet er selve det guddommelige kunstverket." Etter noen minutter ble mitt sinn fanget av livet omkring meg. Fuglesangen og fugleskrikene var nesten plagsomt voldsomme. Men etterhvert fattet jeg at flaksingen over mitt hode og skrikene også var en del av skjønnheten. For Guds og Kristi skjønnhet er ikke statisk, stivnet som en statue. Kanskje er dette liv som kunstnernes mobile verk forsøker å fortelle.

Lenger frem ble det stille omkring meg. Jeg gikk helt ned i fjæra og satte meg på en stein like ved vannkanten. Der satt jeg og betraktet tangen som duvet sakte frem og tilbake. Jeg så på skjell og småkryp og på små fisker som pilte omkring mellom steinene. En glassmanet lå innestengt mellom tangplantene og ventet på at det skulle bli flo, så den kunne dra seg dovent ut på djupet igjen. Jeg ante også et yrende liv, som var usynlig for det blotte øye, nede i det blanke, rene vannet. 

Omsider reiste jeg meg og vandret videre. På en sanddyne ved en bukt satte jeg meg på en gammel planke som sikkert hadde drevet lenge til havs. Ute i bukten stakk store, runde steiner opp av lavvannet. På disse satt sjøfugl, men her i makelig ro og fred. Fire svaner strøk forbi rett over havflaten. Jeg hørte vingesuset.

På hjemveien stoppet jeg gang på gang  for å betrakte og kjenne duften av gule, hvite og blå strandblomster. Her og der bredte det seg ut store felt med villroser. 

Hjemme i sommerhuset ble jeg møtt av mine gode venner og av min kone. Jeg stoppet opp og så på dem, og plutselig synes jeg de var vakre på en måte jeg ikke har opplevd før. For de eide en skjønnhet som kom innenfra, fra kjærlighetens kilder.

Jeg satte på radioen for å høre nyhetene med en følelse av at verden ikke var slik. Den er ikke bare full av guddommelig liv, vakker og fredfull. Og jeg ventet meg en reportasje fra tidligere Jugoslavia, hvor serbere hele tiden anklages for å drepe kroatere og ødelegge deres byer. Men det var ikke tid for nyheter, og jeg fikk isteden inn en vidunderlig vakker korsang. Den ble sunget på et fremmed språk. Og jeg følte at den måtte være kristen. Etter et minutt eller to ble det sagt at dette var slutten på en serbisk andakt. Og min tanke fløy til Serbia hvor jeg i tankene så fromme, kjærlighetsfulle og bedende og vakre Jesu venner.

Det var som om Gud ville si meg at "nettopp nå, denne morgen er det tid for skjønnhet. Du hadde lov til å glemme alt annet under din ensomme strandvandring og i møte med mennesker som du elsker og som er glad i deg."

Nå sitter jeg behagelig i hammocken og skriver dette. I kjøkkenhaven bak huset plukker min venn friske bær til kulturmelken som vi skal starte frokosten med. Og jeg tenker at alt dette er Guds vilje nettopp for denne morgenen. For akkurat nå er det tid for skjønnhet, - bare for skjønnhet.

Billedtekst: Et av de vakreste bildene som er tatt av Edin Løvås. Bildet er tatt av Ragnhild Helena Aadland Høen.

Hentet fra: Edin Løvås: Et menneske i Kristus. Luther forlag 1995, side 70-73.

La oss oppdage skjønnheten og godheten

"Vi behøver ikke å reise langt bort for å søke den skatt vi søker. Det finnes skjønnhet og godhet akkurat der vi er. Og bare når vi kan se den skjønnhet og den godhet som vi har i vår nærhet kan vi oppdage skjønnheten og godheten på våre reiser. Det finnes trær og blomster vi kan nyte, malerier og skulpturer og beundre, og fremst av alt, det finnes mennesker som ler, leker og viser vennlighet og mildhet. De finnes overalt omkring oss som gaver å ta imot i takknemlighet.

Vi fristes til å samle all den skjønnhet og godhet som vi møter og bruke den for det vi arbeider med. Men da kan vi ikke gledes over den. Vi merker snart at vi trenger ferie for å hente oss inn igjen. 

La oss oppdage skjønnheten og godheten som finnes i vår nærhet før vi søker etter den et annet sted."

Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Skjønnheten skal frelse verden

Gjennom årenes løp har May Sissel og jeg hatt gleden av å bli kjent med mange flotte mennesker. De har beriket våre liv.

Av og til sender Gud noen i ens vei som berører en på en helt spesiell måte. De er sendt av Gud som en gave fra Ham selv. For en tid tilbake sendte han Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth og hennes mann Thor, til oss. De tilhører Skien baptistkirke.

Det var i forbindelse med et bønneseminar som jeg holdt i Porsgrunn baptistkirke at vi møttes, og det var der jeg fikk se Ragnhild Elisabeth's ikoner for aller første gang. Hennes ikoner var vakre allerede den gangen, men Ragnhild Elisabeth har utviklet seg enda mer og blitt en fremragende ikonmaler.

Man kan ikke male ikoner uten å be. Det å male er i seg selv bønn. Man skal ikke se lenge på et av Ragnhild Elisabeths ikoner før man forstår at Herren svøper henne i sitt strålende nærvær, og noe av dette gjenskinnet finner man igjen i hennes blendende vakre ikoner.

"Skjønnheten skal frelse verden", heter det hos Fjodor Dostojevskij. Han legger ordene i munnen til fyrst Mysjkin, en av flere romanskikkelser i forfatterens romanunivers.

I en verden så gjennomsyret av ren ondskap og styggedom som vår, trenger vi det skjønne mer enn noensinne.

Med blikket griper vi Gud.

I Salomos Høysang leser vi om brudgommen som sier dette om sin brud:

"Du har fanget mitt hjerte, min søster, min brud. Du har fanget mitt hjerte med et eneste øyekast." (Høy 4,9)

Mennesket er skapt i Guds bilde, og deri ligger vår skjønnhet. Denne skjønnheten stiger frem når et menneske møter Kristus, og vi sakte, men sikkert, forvandles til det bildet vi er skapt til. Synden som har tilsmusset vårt bilde, vaskes vekk lag for lag og en dag vil det skjønne bildet stige frem.

Skjønnheten finnes der, og kaller på oss.

Som den gjør i ikonene.

Vi er så heldige at vi har et av ikonene til Ragnhild Elisabeth hengende i Kristi himmelfartskapellet: Ømhetens Guds moder, heter det. Det er faktisk en god grunn til å besøke Kristi himmelfartskapellet for å komme å se dette vakre ikonet. Der henger også vakre ikoner av ikonmaleren Sven Aasmundtveit.

Velkommen skal du være. Jeg har også forstått det slik at det skal være en ikonutstilling med Ragnhild Elisabeth's ikoner senere i år. Jeg skal komme tilbake til det. I mellomtiden kan du nyte synet av dette ikonet hun har malt.

Å vekke det skjønne

'Makt og styrke kan adskille mennesker, mens svakhet og anerkjennelse av svakhet og rop etter hjelp fører mennesker sammen.

Når du er svak, trenger du mennesker. Det er veldig lett når du er sterk, da trenger du ikke mennesker. Da kan du gjøre alt på egenhånd.

Så, på en eller annen måte fører svake mennesker sammen. Og når den svake kaller den sterke frem, så hender det at han vekker det vakreste av alt i et menneske - medfølelse, godhet, åpenhet overfor andre og så videre. Vår svakhet bringer mennesker sammen'.

Jean Vanier i Belonging: The Search for Acceptance. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Å oppdage skjønnhet og godhet

'Vi trenger ikke reise langt bort for å finne den skatt vi søker. Det finnes skjønnhet og godhet akkurat der vi befinner oss.

Og bare når vi kan se den skjønnheten og godheten vi har i vår nærhet kan vi oppdage skjønnheten og godheten når vi reiser for å se oss omkring.

Det finnes tre og blomster å nyte, malerier og skulpturer å beundre, og fremst av alt, det finnes mennesker som ler, leker og viser vennlighet og mildhet. De finnes overalt omkring oss som gaver som vi kan ta imot i takknemlighet.

Vi fristes til å samle all den skjønnhet og godhet som vi møter og bruke den til det vi arbeider med. Men da kan vi ikke gledes over den. Vi merker snart at vi må ha ferie for å hente oss inn igjen. La oss oppdage skjønnheten og godheten som vi har i vår nærhet før vi søker etter den annet steds'.

(Henri Nouwen i Bread for the Journey. Min oversettelse)

Hellighet og skjønnhet, del 4

Her er fjerde og siste del av artikkelen til Enzo Bianchi som jeg har oversatt:

'Kallet som er vi er til å bli hellige så er vi også kallet til skjønnhet. Vi kan i denne sammenheng spørre oss: hva har vi gjort med vårt oppdrag med å beskytte, fremme og leve skjønnheten? Det handler om en skjønnhet som gjenoppretter relasjoner, skaper fellesskap i kirken der vi utvikler relasjoner som preges av frihet, barmhjertighet og tilgivelse, og der ingen sier til den andre: 'Jeg trenger deg ikke', (1.Kor 12,21) for hvert sår i fellesskapet forderver skjønnheten i Kristi unike kropp.

Det er skjønnheten som bør kjennetegne kirken som en plass der det er rom for lyset (Matt 5,14-16), og der frihet og ikke frykt råder. En plass der den enkeltes horisont utvides og der man ikke tramper på andres rettigheter, der samstemmighet med andre råder og ikke motsetninger og når alt kommer til alt: et fellesskap der man deler med hverandre og viser solidaritet, ikke minst med de aller fattigste.

Skjønnheten skal gjennomsyre hele miljøet, all liturgi og fremfor alt vårt eget indre - vi som er Den levende Guds tempel. Det er en skjønnhet som fremstår i det moderate, i fattigdommen, i kampen mot avgudsdyrkelsen og verdsligheten.

Det stråler av skjønnhet når fellesskapet seirer over forbrukermentaliteten, når kontemplasjonen og frihet erstatter det å eie og det umettelige. Ja, den kristne tro er 'filokalia', en kjærlighetens vei i skjønnhet. Det kristne kallet til hellighet innebærer også et kall til skjønnhet og å gjøre ens eget liv til et mesterverk i kjærlighet. Budet: 'Dere skal være hellig, for jeg, Herren deres Gud, er hellig' (3.Mos 19,2 og 1.Pet 1,16) er uatskillelig fra det andre: 'Slik som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre'. (Joh 13,14)

Den kristne skjønnheten er ikke noe som er gitt, den er noe som skjer. En kjærlighetshandling som fortelles igjen og igjen på ulike kreative eller poetiske måter i historien - den vanvittige og tragiske kjærlighetsdød gjennom hvilken Gud har elsket oss gjennom å gi oss sin Sønn, Jesus Kristus.

Hellighet og skjønnhet, del 3

Her følger tredje del av en artikkel skrevet av Enzo Bianchi, som jeg har oversatt:

Hellighet er den skjønnhet som utfordrer oss når vi er bundet opp i oss selv, den utfordrer vår selvopptatthet, egosentrisitet og vår egen-kjærlighet - vår philautia. Det er gleden som trosser bedrøvelsen når noen ikke vil ta imot kjærligheten, akkurat som den unge mannen som gikk 'bedrøvet bort' (Matt 19,22)

Leon Bloy har skrevet: 'Det finnes bare en sorg og det er ikke å være hellig'. Helligheten og skjønnheten er både en gave og et ansvar for oss kristne. I en verden er mye er 'svært godt', som 1.Mosebok sier i skapelsesberetningen, skaper Gud mennesket til å stå i en innbyrdes relasjon som mann og kvinne. Tilsammen utgjør de en egnet samarbeidspartner til Gud og eier evnen til å ta imot Guds kjærlighet. Et skaperverk som blir lovprist, noe noe 'overmåte godt' (1.Mos 1,31)

I en verden som er kalt til skjønnhet, er vi som er utsett til å ta ansvar for skapelsen også ansvarlig for skjønnheten i verden, såvel i vårt eget som i andres liv.

Om skjønnheten er 'et løfte om glede' (Stendhal), innebærer det at hver gest, ord og handling som inspireres av skjønnhet er en forsmak på den gjenløste verden, av den nye himmel og den nye jord. Den gir en forsmak av menneskeheten samlet i det himmelske Jerusalem i et fellesskap uten ende.

Skjønnheten er en profeti om frelsen.

'Det er skjønnheten,' skriver Dostojevskij, 'som kommer til å frelse verden'.

(fortsettes)

Hellighet og skjønnhet, del 2

Her følger andre del av en artikkel skrevet av Enzo Bianchi, som jeg har oversatt:

Allerede i Det nye testamente gis følgende parallelle formaninger: 'Slik skal også dere være hellige i all deres ferd'. (1.Pet 1,15-16) 'Lev rett blant hedningene, så de som baktaler dere og kaller dere onde mennesker, kan se deres gode gjerninger og prise Gud den dagen han kommer'. (1.Pet 2,12)

Når vi betrakter hellighet som skjønnhet er det ikke noe privatanliggende eller resultat av en personlig og kanskje heroisk kamp. Nei, det er en anledning til fellesskap. Et fellesskap som gjengis symbolsk av Moses og Elia: 'De viste seg i herlighet ...' (Luk 9,31) og hos disiplene Peter, Jakob og Johannes, når de sto samlet rundt Kristus der Han strålte i lys på Forklaringsfjellet. Der ble et hellig fellesskap kroppsliggjort, et fellesskap mellom alle hellige og de som tar del av det guddommelige livet. De har fellesskap med Ham som er kilden til all hellighet (jfr Hebr 2,11)

Hvordan skal man kunne glemme katedralen i Chartres der statuer av hellige fra både Det gamle og Nye testamente står samlet omkring Gud, likesom solstråler som strømmer ut fra den eneste solen? Herligheten hos Ham som skaper all skjønnhet preger Jesu ansikt (2.Kor 4,6) Messias besynges i en av salmene i Salmenes Bok som 'Du er den fagreste blant mennesker' (Salme 45,3), og fra djupet av de kristnes hjerter strømmer takknemlighet for Åndens helliggjørende gjerning.

Takket være den formes deres sinnelag til Kristi avbilde og likhet. De individuelle, biologiske egenskapene blir til en forutsetning for deres relasjon og fellesskap. Det er altså mulig for oss kristne, å erfare noe av den skjønnhet som finnes i den guddommelige Treenighetens liv - et liv som er fellesskap og en forening i kjærlighet.

(fortsettes)

Hellighet og skjønnhet, del 1

Enzo Bianchi's gode åndelige veiledning er til velsignelse for mange. Jeg har derfor valgt å oversette en ny artikkel av hva med et særs aktuelt tema. Her er første del:

Den vestlige kirkens tradisjon har for det meste tolket begrepet hellig som noe moralsk. Hellighet er imidlertid ikke et spørsmål om aldri å begå en synd, men betyr snarere å ha tillit til Guds barmhjertighet - som er mye større enn våre synder og som kan gi gjenopprettelse til den troende som har falt. Den hellige er som en sang som stiger opp til Guds barmhjertighet og som trefoldig vitner om Guds seier - tre ganger hellig og tre ganger barmhjertig.

Hellighet er en gave av nåde og forutsetter av oss en grunnleggende åpenhet, slik at vi kan la oss fylle av den guddommelige gaven. Hellighet vitner fremfor alt om at den kristne eksistensen i sin natur handler om å høre til, en egenskap som mer sier hvem vi er enn hva vi gjør, vår frihet mer enn vår bundethet.

Den kristne formen for hellighet, også i sin etiske dimensjon, er verken legal eller juridisk, men eukaristisk. Den er et svar på Guds nåde, charis, som er åpenbart i Jesus Kristus og kjennetegnes av frihet og glede - den hellige er den som sier: 'ikke jeg, men du'. Utifra synspunktet at vi fritt får del i Guds nåde kan vi gi et annet navn på helligheten og det er skjønnhet. Ut fra en kristen synsvinkel er hellighet skjønnhet.

(fortsettes)