'Kallet som er vi er til å bli hellige så er vi også kallet til skjønnhet. Vi kan i denne sammenheng spørre oss: hva har vi gjort med vårt oppdrag med å beskytte, fremme og leve skjønnheten? Det handler om en skjønnhet som gjenoppretter relasjoner, skaper fellesskap i kirken der vi utvikler relasjoner som preges av frihet, barmhjertighet og tilgivelse, og der ingen sier til den andre: 'Jeg trenger deg ikke', (1.Kor 12,21) for hvert sår i fellesskapet forderver skjønnheten i Kristi unike kropp.
Det er skjønnheten som bør kjennetegne kirken som en plass der det er rom for lyset (Matt 5,14-16), og der frihet og ikke frykt råder. En plass der den enkeltes horisont utvides og der man ikke tramper på andres rettigheter, der samstemmighet med andre råder og ikke motsetninger og når alt kommer til alt: et fellesskap der man deler med hverandre og viser solidaritet, ikke minst med de aller fattigste.
Skjønnheten skal gjennomsyre hele miljøet, all liturgi og fremfor alt vårt eget indre - vi som er Den levende Guds tempel. Det er en skjønnhet som fremstår i det moderate, i fattigdommen, i kampen mot avgudsdyrkelsen og verdsligheten.
Det stråler av skjønnhet når fellesskapet seirer over forbrukermentaliteten, når kontemplasjonen og frihet erstatter det å eie og det umettelige. Ja, den kristne tro er 'filokalia', en kjærlighetens vei i skjønnhet. Det kristne kallet til hellighet innebærer også et kall til skjønnhet og å gjøre ens eget liv til et mesterverk i kjærlighet. Budet: 'Dere skal være hellig, for jeg, Herren deres Gud, er hellig' (3.Mos 19,2 og 1.Pet 1,16) er uatskillelig fra det andre: 'Slik som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre'. (Joh 13,14)
Den kristne skjønnheten er ikke noe som er gitt, den er noe som skjer. En kjærlighetshandling som fortelles igjen og igjen på ulike kreative eller poetiske måter i historien - den vanvittige og tragiske kjærlighetsdød gjennom hvilken Gud har elsket oss gjennom å gi oss sin Sønn, Jesus Kristus.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar