Behøver evangelikale kristne å kjenne seg underlegne og annenrangs?

Behøver evangelikale kristne å kjenne seg underlegne og annenrangs i forhold til det som kalles Den allmenne kirken - det vil si Den ortodokse og Den romersk-katolske kirke?

Spørsmålet har meldt seg etter en debatt på Facebook om Jomfru Marias syndfrihet. I forbindelse med debatten er det blitt fremhevet at Den allmenne kirken representerer originalen, og at evangelikal kristendom noe nytt. Stemmer dette?

Om de første kristne heter det at 'de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære' (Apg 2,42) Og Judas formaner oss 'til å stride alvorlig for den tro som en gang for alle ble overgitt til de hellige' (Jud v.3). Det betyr at den kristne lære allerede var fastsatt mens apostlene ennå levde. Det er denne læren som er blitt overgitt til Menigheten. De første kristne vek ikke fra den. Dermed er det urkirken som representerer originalkristendommen. Den allmenne kirken henviser til Tradisjonen som om den var et fasttømret system, men forholdet er at denne tradisjonen har vært under utvikling over år, og den er slett ikke entydig i alle saker. Hva jomfru Maria angår er heller ikke de som representerer Den allmenne kirken enige. Det er kommet til senere dogmer i Den romersk-katolske kirke, som de ortodokse ikke deler synet på. Så det nye kommer ikke med evangelikal kristendom, men med den kirken som først og fremst fremstår etter keiser Konstantin.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å tilhøre en kirkelig tradisjon som har bøyd seg for Bibelens autoritet, ikke for en Tradisjon som har vært under utvikling. Særlig gjelder dette når Tradisjonen fremhever ting som ikke en gang er omtalt i Bibelen, og påstår at dette hører med til den kristne tro. Om Maria er så viktig som enkelte representanter for Den allmenne kirken gir uttrykk for, så er det underlig at apostlene ikke kjente til at hun var syndfri, eller at hun er vår forbeder. Når apostelen Paulus skriver om våre forbedere nevner han Jesus og Den Hellige Ånd. Han nevner ikke Maria med et ord. Apostelen Johannes fikk i oppdrag av Jesus selv å ta vare på Jesu mor. Men han nevner henne ikke med et eneste ord i noen av sine brev. Han skriver om inkarnasjonens under, men forteller ingenting om at hun skulle ha vært uten synd.

Jeg tror om Skriften det som apostelen Paulus skriver om den: 'Hele Skriften er innåndet av Gud, og den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske skal bli satt i stand og utrustet til all god gjerning'. (2.Tim 3,16)

Jeg skammer meg heller ikke over å tro det. Jeg kjenner på djup takknemlighet av å stå i en tradisjon som tror at Bibelen er Guds autoritative ord for liv og lære, at Bibelen er ufeilbarlig, evig gyldig, og fullstendig til å stole på. At ingenting kan måle seg med den, ei heller at det finnes noe over den eller ved siden av den. Den er og blir unik.

Kong David sier det slik i Salme 138,2: 'For Du har opphøyet Ditt ord overalt der Ditt navn er'.

Dette betyr dog ikke at vi også har mye å lære av Den allmenne kirken, av kirkefedrene, av ørkenfedrene, av mennesker som har levd med Herren og søkt Ham i bønn. Men om de lærer i strid med den apostoliske troen, slik den er åpenbart i Den Hellige Skrift, er det ingen tvil om at det er Bibelens ord som gjelder og som står over den kirkelige tradisjonen. Det er bare Guds ord som er guddommelig inspirert og evig. Alt annet er menneskeord. Uansett hvem det kommer fra.

Personlig har jeg hatt og har fremdeles stor glede av å lese kirkefedrene, ørkenfedrene og skriftene til menn og kvinner som representerer ulike faser av kirkens historie. Jeg lar meg begeistre og inspirere, men jeg bøyer meg bare for det som stemmer overens med den apostoliske troen. Da er jeg nemlig på trygg grunn. På Ordets klippegrunn. For selv Augustin tok feil. Det samme gjorde Chrysostomos. Og Luther. Men ikke Peter, Johannes, Paulus, Matteus, Markus, Lukas, Jakob, Judas eller Hebreerbrevets forfatter. De sistnevnte har nemlig fått Helligåndens stempel på sine skrifter.