'Når vi ærlig spør oss selv om hvilken person som har betydd mest for oss, for vårt eget livs vedkommende, så finner vi ofte ut, at det er de som, i stedet for å gi oss råd, løsninger eller kurer, heller har valgt å dele vår smerte og røre ved sårene våre med en varm og øm hånd'.
Ved en annen anledning skrev Nouwen dette: 'Den vennen som kan bli taus med oss i fortvilelsens eller forvirringens øyeblikk, som kan være hos oss i når vi sorgen kommer og vi kjenner oss forlatt, som kan tolerere det å ikke vite, ikke kunne helbrede - det er en venn som bryr seg'.
Jeg undrer meg: er jeg en slik venn?
En annen jeg setter stor pris på som åndelig veileder, Jean Vanier, har sagt det slik:
'Vi er født i ekstrem skrøpelighet, og vi dør i ekstrem skrøpelighet. Gjennom livet vårt forblir vi skrøpelige, og vi risikerer å bli såret. Hvert barn er så sårbart, så skrøpelig, og uten noen til å forsvare det'.
Apostelen Paulus skriver:
'Vi som er sterke, skylder å bære skrøpelighetene hos dem som er svake, og ikke være oss selv til behag. Enhver av oss skal være til behag for sin neste, til gagn og oppbyggelse for ham. For heller ikke Kristus levde seg seg selv til behag ...' (Rom 15,1-3a)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar