Den stille havnen

'Salig er den man som kjenner sin egen svakhet,' skriver Isak Syreren. En av de viktigste skikkelsene i Østkirkens åndelige liv. Isak, som levde på 600-tallet, levde som eremitt i fjellene i det nåværende Kurdistan. Jeg finner stadig hjelp og åndelig veiledning hos ham, og har derfor valgt å oversette noe jeg nylig leste opp igjen, for bloggens lesere.

Isak legger til: 'Men ingen kan kjenne sin egen svakhet om han ikke i noen grad får oppleve kroppens eller sjelens lidelse. Når han da sammenligner sin svakhet med hjelpen fra Gud innser han hvor stor den hjelpen er'.

Isak forteller hvordan hjertet kan gripes av frykt. Så skriver han:

'Det er sagt at bare Guds hjelp kan redde oss. Når et meneske vet at hun savner Guds hjelp, ber hun ivrigere. Og jo mer hun ber, desto mer blir hennes hjerte ydmykt. For man kan ikke be og bønnfalle uten ydmykhet. Så lenge hjertet ikke ydmyker seg, kan det ikke unngå overfladiskheten og de tomme tankene. Men ydmykheten skjenker indre samling. Når mennesket ydmyker seg møter det straks medlidenhet, og hjertet erfarer hjelpen fra Gud. Det fylles av en ny styrke, tillitens styrke. Når mennesket på denne måten kjenner Guds hjelp, kjenner at Han er nær og kommer henne til unnsetning, da fylles hennes hjerte straks av tro og hun innser at bønnen er den tilflukt der hun finner hjelp, frelsens kilde, tillitens skatt, den stille og rolige havnen, lyset for dem som vandrer i mørket, de svakes støtte, et ly i prøvelsens tid, hjelpen for sykdommen er som hardest, en beskyttelse i striden og et våpen mot den indre fienden.

Når mennesket har innsett alt dette, da er bønnen blitt hennes indre skatt'.

Bildet er fra Lindisfarne.