Men hva med «hevnsalmene»?
Spørsmålet sikter til salme 35, 58, 59, 69, 83, 94, 109 og 137. Den som leser dem som «hevnsalmer», har ikke lest dem (fritt e Sigurd Odland). En treffende benevnelse erstraffebønner til åpenbaringsordets Gud - historiens Herre. Salmene lar oss be om Guds rettmessigegjengjeldelse. Gud er «hevnens Gud – ikke «jeg» eller «vi». I Guds nidkjærhet ligger håpet gjemt.
Den oppstandne Jesus lærte sine disipler å be Salmene som Kristus-salmer – om ham (Lk 24:44-48). Lider vi urett – og hevntanker fyller våre sinn, da begår vi ikke selvtekt, men ber disse straffebønner til Jesus Kristus – verdens Dommer. Han dømmer rettferdig.
Eksemplet Stefanus – Apg 7:59f. Da Stefanus overgav sin ånd til Gud, siterte han Kristi ord i Same 31: «Herre Jesus, ta imot min ånd» (v 6), som også var Kristi ord på korset (Lk 23:46). Stefanus så gudmennesket stående ved Faderens nådeside, og bekjente – «min klippe og borg» (v 4). (Jf Apg 1:16f (= Sal 41:10), Rom 11:9f (= Sal 69:23f)). Sal 94:22 – Herren er en borg for meg, min Gud er klippen som jeg tyr til.
Stefanus overlot hevnen til Gud og ba for sine fiender, Apg 7:60 – Herre, tilregn dem ikke denne synd. Det var en bønn i samsvar med Jesu undervisning, som hadde skjerpet Guds kjærlighetsbud til å omfatte alle mennesker, Mt 5:44 – Elsk deres uvenner, velsign dem som forbanner dere, gjør vel mot dem som hater dere og be for dem som forfølger dere. Guds Sønn i Jesu skikkelse oppfylte budet i sin lidende lydighet, for derfor var han kommet. Hva da med oss? Stefanus viser lovoppfyllelsens mulighet. Han var fylt av Hjelperen, Den Hellige Ånd (7:55).
Den rettferdige Dommeren er han som har båret verdens synder – også våre. (Sal 18:48, 79:5, Åp 6:10.) Den Hellige og Rettferdige trådte frem i Kristi ringe skikkelse og tok seg av saken som ingen dødelig kan vinne. Rom 8:3 -Det som var umulig for loven fordi den var maktesløs på grunn av menneskets onde natur, det gjorde Gud. For syndens skyld sendte han sin egen Sønn i syndige menneskers skikkelse og holdt dom over synden i vår natur.
Evangeliet forklarer ikke. Guds selvhengivende kjærlighet lar seg ikke forklare. Evangeliet proklamerer Kristi lidende lydighet og Guds forsoningsverk. Vi må forholde oss til Guds kjærlighetsunder som til en bevitnet kjensgjerning i Jesus Kristus og ham korsfestet (1 Kor 2:2, 2 Kor 5:19). Guds kjærlige hevn har funnet sted. Med seg selv som løsepenge, hevnet han verdens ondskap og urettferdighet. Gud brøt folkenes planer på Kristi kors, og tilintetgjorde dem (Sal 33:10). Han gjorde verdens visdom til dårskap da han knuste den gudfiendtlige menneskenatur mot Klippen Jesus (Jes 29:14, 44.25, 55.7-9, 63:1-9, 3:1f). Gud stadfestet dette forsoningsunder da han oppreiste Kristus fra de døde. «Trøsten står som klippen fast.»
Illustrasjon: Sal 137:7-9. Salmen gir et tilbakeblikk på eksilet i Babylon (500-tallet f Kr), da de bortførte satt ved Babylons floder og gråt. De hadde vært vitne til grusomheter, da Nebukadnesars hær brøt ned Jerusalems murer i året 586 f Kr. «Babels datter, du herjede! Lykksalig den som gir deg gjengjeld for den gjerning du gjorde mot oss. Lykksalig den som griper dine små barn og knuser dem mot klippen!» Ordene uttrykker ikke et ønske om å gjengjelde babylonerne med de samme grusomheter, for Guds lov forbyr den private hevn (5 Mos 32:35, Rom 12:19). I stedet kommer Gud oss til hjelp og legger straffebønnen i vår munn. Deres rette adresse er Kristus – verdens Dommer.
Nå fører Kristus retten frem med sin gaverettferdighet, og meddeler den med evangeliet av nåde. Nå utvider han sitt rike i hjerter som tror. På «hevnens dag» - når Guds langmodighet er slutt, skal han gjengjelde verden som fortjent (Jes 34:8, 61:2, Jer 46:10). Skremmende? Ja, uten det håp som evangeliet gir, er den endelige dom skremmende. Hva har vi mennesker fortjent, som utallige ganger har krenket Gud med den onde lyst i våre hjerter?
Straffebønnene hører sammen med «Skriftens trøst» (Rom 15:4). Den er Sønnen som av fri vilje tok menneskenatur på og viste seg for verden i Jesu tjenerskikkelse, inntil døden lydig. Han har oppfylt Guds hellige lov i alle deler og godtgjort for verdens synder i alles sted (Jes 53:6, Rom 8:32, 1 Joh 4:9f). De som setter all sin lit til ham, er Gud Faders «velsignede». De kommer ikke for dommen, men går inn til Riket som er beredt dem fra evighet (Mt 25:34). De velsignede er «rettferdige» (v 37-40). Større enn Guds nidkjærhet, er Guds kjærlighet mot dem som følger Kristi eksempel med ham til gave, gitt av nåde.
Utålmodig roper blodvitnenes sjeler: «Hvor lenge?» (Lk 18:7, Åp 6:9f. Jf Åp 1:9, 8:3, 19:10 – av hensyn til Guds ords og Jesu vitnesbyrd, dvs apostelordets lære fra ham. Videre: Sal 6:3, 13:1-3, 35:19, 74:9, 79:5, 80:2, 89:46, 94:3.) Utålmodig istemmer vi deres bønn. Med dem ber vi straffebønnene til et vitnesbyrd om Guds forsoningsverk i Jesus Kristus, og gjør våre ønskemål kjent for den levende Gud «i hver bønn og påkallelse, med takksigelse», Fil 4:6.
Her kunne det være beleilig å avslutte denne innføring i tidebønn-tradisjonen. Det er imidlertid viktig å unngå at tidebønn blir en «aktivitet» løsrevet fra dåplivet. Derfor velger jeg å avslutte med den meningsgivende sammenheng hvor tidebønnen hører hjemme. La oss vende tilbake til tempelsangen i Jerusalem.
Vi er Guds tempel uten offeralter
Guds folk i den nye pakt er den Kristus-virkelighet hvor Den Hellige Ånd «bor». Han gjør ved tro og dåp den kristnes legeme til et tempel. Og til sammen er vi «Guds tempel» (el hus, bolig), bygget av levende steiner. Guds tempel er her på jorden under oppbygging inntil dagenes ende, men tempelsangen pågår uten ende – som i himmelen, så og på jorden.
Profetiene om den nye pakt er oppfylt, og lovpaktens ordninger erstattet med en ny og bedre ordning - Guds nådepakt med verden i Jesu Kristi offerdød. Guds endegyldige og eviggyldige offer er den enbårne Sønnen, som av fri vilje kom i Jesu skikkelse og oppfylte kjærlighetens lov med selvhengivende lydighet i alles sted. Med dette forsoningsunder ble dyreofringene avskaffet og den tempelkult innledet med dåpen til Jesu død og oppstandelse. Fra dåpen kommer et «kongelig presteskap» med barnerett hos Gud, gitt av nåde på grunn av Kristi fortjeneste. De påkaller og ber med den himmelske lovsang for øye. Følgene er konkret-synlioge i kirkerommets interiør.
I offeralterets sted - med dets gaver til Gud, står Herrens bord med Guds gaver til oss. Gaven gis av nåde på grunn av Kristi fortjeneste – og ikke av noen annen grunn. Det velsignede brød er samfunn med Kristi legeme, den velsignede vin er samfunn med Kristi blod. Gaven er Guds synlige pant på syndenes forlatelse, og dermed liv og salighet hos Gud. Nattverdgjestene mottar gaven med munnen, og har samfunn med Guds Golgata-offer i brødets og vinens skikkelser. Men noe må vi vel bidra med? Er alterduken uten blod, må det vel være rom for et ublodig offer? Eller nattverdlovprisning som medvirkende årsak? Nei. Et evangelium med forbehold om lovgjerninger er ikke Guds evangelium, men et annet. (Gal 1:8, 2:21)
Det er vanskelig å fatte det radikale brudd med lovreligionenes forsøk på å blidgjøre guden, enten med offerhandlinger eller med blind underkastelse under en skjebnegud de ikke kjenner. Apostelens påminnelse treffer noen og hver, 1 Kor 3:16f – Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og dette tempel er dere.
Dåpens kamphandling innleder troens strid med Guds ord og bønn
Døptes liv under Kristi herredømme innledes med dåpen som kamphandling. En kristen består av det gamle og det nye menneske. Det pågår en kamp mellom den og onde lyst i vår syndige menneskenatur og Den Hellige Ånd. Vår frimodighet er det håp som Jesu, Guds Sønns død og oppstandelse gir, for med ham til gave, er han virksom med Den Hellige Ånd i våre legemer. Han er Kristi Ånd - vår Livgiver, Hjelper, Helliggjører, Nyskaper i denne strid. Døpt til Jesu død, vinner vi seier med Åndens hjelp. Hva vi er i Kristus Jesus – troens rettferdighet, det skal vi en gang bli. Gud være takk, som gir oss seier ved Jesus Kristus! Ingen burdet være mer unødvendig enn det fortapte menneskeliv i det evige «utenfor».
Da Martin Luther brakte den nytestamentlige dåplære fram igjen, gjenreiste han også dåpliturgien med bruk av forbilder fra apostolisk læretradisjon i den gamle kirke. Luthers «Taufbüchlein» (En liten dåpbok) ble praktisert i Danmark/Norge siden kirkens reformasjon, men etter flere reformer er den nesten ikke til å kjenne igjen. Langt fra å være en kampliturgi, bidrar folkekirkens dåpliturgi til dunkle forestillinger om vanndåpens betydning i døptes dagligliv. Merkelig, for alt i kirken har med dåpen å gjøre, og hver levedag i den troendes liv er en kamp mellom kjød og Ånd. (Jeg viser til mine kommentarer i «Geistlige handlinger», FBB’s ressursarkiv (søk på mitt navn): www.fbb.nu.)
Den bekjennelsestro lutherdom bruker gjerne liturgiske skatter fra den gamle kirke, ikke fordi det er gammelt, men fordi de lar oss uttrykke apostelordets himmelske lære. Et eksempel er «banke-på-bønnen», innordnet strukturen løfte – tro. Et annet eksempel «syndflodslitaniet» med motivene Noa’s ark og syndfloden, og Jesu dåp i Jordan. Lik kirkefedrene, betraktet Luther Jesu Jordan-dåp som innstiftelsen av den kristne dåp til Jesu død og oppstandelse. Da ble dåpvannet innvidd til «en salig syndflod og rikelig avtvetting av syndene» (Tertullian).
Det er særlig åndsutdrivelse og korsmerking som anskueliggjør dåpen som kamphandling: «Jeg befaler deg, du urene ånd: Vik herfra, og gi rom for Den Hellige Ånd!» Prekenembetets er «Åndens embete», og prestens oppdrag kommer her til uttrykk i skarp motsetning til overtroen på menneskets evner. Med Guds ord og befaling skjer gjenerobringen av det skaperverk som Guds fiendemakter har okkupert. Her blir et menneske tatt tilbake som Guds eiendom under Jesu Kristi herredømme: «Motta det hellige kors på din panne og på ditt bryst til et tegn: Du er gjenløst ved Jesus Kristus, den korsfestede, og kalt til å etterfølge ham. Amen.»
Så følger forsakelsen og trosbekjennelsen før dåphandlingen. Svarene lar dåpen fremstå som Kristi kamphandling mot avgudene, og en overgang fra det ene herredømme til det andre. Ved dåp av spedbarn, svarer den som bærer barnet. De som er i stand til å bekjenne troen på egne vegne, blir i en misjonssituasjon først spurt: «Vil du bli døpt?» Så følger spørsmål og svar: «NN, forsaker du djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen? - «Jeg forsaker.» «Tror du på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper?» - «Jeg tror.» «Og tror du på Jesus Kristus?» - «Jeg tror.» «Og tror du på Den Hellige Ånd?» - «Jeg tror.»
Konklusjon: Guds gjenerobring av et menneske i dåpen innleder dåplivets kamp mellom i forsakelse og tro. Forsakelsen døder den onde lyst i vårt innerste (mortificatio carnis). Den onde lyst er arvesyndens motstand mot livet etter Guds gode skapervilje. Forsakelsens hemmelighet er kristentroen. Troen har Kristus til gave, og med ham en forsonet Gud og seierherren over Guds fiendemakter. Rom 6: - Vi ble begravet med Kristus ved dåpen til døden, for at vi skal leve det nye livet, likesom Kristus ble reist opp fra de døde ved Faderens veldige kraft. Oppreist med ham, er vi kalt til å «leve under ham i hans rike og tjene ham i evig rettferdighet, uskyldighet og salighet, liksom han er stått opp fra de døde, lever og råder i evighet» (forkl 2 trosart LK).
Da gjenstår ett offer – i enrum og når kristne samles: Det evige takkoffer. Det fyller himmelen og forstummer aldri. Dåplivet i forsakelse og tro har følger – ikke bare for dette liv, men også for det som kommer. Rom 12:1f –Ved Guds barmhjertighet formaner jeg dere, brødre, til å bære legemet fram som et levende og hellig offer som er til Guds behag. Det skal være deres åndelige gudstjeneste. Og la dere ikke lenger prege av den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til hans behag, det fullkomne.
Kilder
Cross, F L, utg: The Oxford Dictionary of the Christian Church. Oxford 1974 (1957). – Jungmann, Josef A: The Early Liturgy. To the Time of Gregory the Great. London 1980 (1959). S 278-278. - Odeberg, Hugo: Kristus i Gamla Testamentet. U å (4). Göteborg. –Randel, Josef A: The Harvard concise Dictionary of Music and Musicians. Cambridge Massachusets. – Sjögren, Per-Olof: Kyrkans lovsång. Kompendium i liturgik. Stockholm 1974.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar