Enda en gang kneler jeg. Enda en gang er hjertet mitt knust, delene spredt ut over gulvet. Sårhet og smerte har vendt tilbake, og tatt gledens plass. Jeg må finne hver del. De er meg, de er mine. Disse mange delene som utgjør mitt hjerte må settes sammen igjen, først da vil hjertet mitt vende tilbake til sitt hvilested. Tårene renner. Det er en tid for å forstå. Nok en gang reiser spørsmålet seg: Hvorfor?
Herren kneler ved siden av meg. Han ser meg i øynene, bortenfor tårene, djupt inn i min sårede sjel. Jeg fortsetter å lete. Der er en! Jeg plukker varsomt opp hver bit av hjertet mitt og samler dem sammen i en haug. Herren finner en bit og holder og rekker hånden ut til meg. Jeg strekker meg frem og tar den bare for å finne at hånden Hans er tom. Jeg fortsetter å lete etter flere biter. Nok en gang finner Herren en bit, rekker hånden ut, og nok en gang finner jeg at den er tom. Jeg fortsetter å lete. Ennå en gang finner Herren en bit. Denne gangen, da jeg strekker meg ut for å gripe den, legger jeg merke til at tårer renner nedover kinnene hans. Endelig forstår jeg. Jeg tar hånden Hans. Ikke lenger tom. Vi to reiser oss, og mens Han leier meg, vandrer vi sammen - og tar bitene ligge igjen.
Jesaja 61,1b: '... Han har sendt Meg for å forbinde dem som har et sønderbrutt hjerte, for å rope ut frihet for fanger, for å sette de bundne fri ...'
Jesaja 42,7: '... for at Du skal åpne blindes øyne og føre fanger ut av fengselet, og føre dem som sitter i mørke, ut fra fangehullet'.
Herren åpner, frigjør, setter fri, og bytter ut aske for skjønnhet. For meg, denne spesielle dagen, åpnet Herren mine øyne så jeg kunne se Hans utstrakte hender. Herren fridde meg fra å søke etter bitene og behovet mitt for å få svar på mine spørsmål. Herren løste meg fra sårheten og smertene mine, og byttet den ut med glede og fred. Herren byttet ut de mange sønderknuste bitene med seg selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar