Det virker som om vi lever i en slags fornektelse og tror at Gud ikke bryr seg når vi legger Hans navn til et ord Han faktisk ikke har sagt. Har vi ikke forstått at dette handler om å misbruke Guds navn?
Nåde er ingen godkjennelse for å synde. Mange av oss har lagt oss til en vane av å forholde oss til synd i stedet for at vi søker å leve et hellig liv. Nåde blir av noen et slags trumfkort, og alle andre som ser nåden annerledes, blir automatisk beskrevet som loviske og som noen som har en selvrettferdig ånd. Men hva er det som får oss til å tro at det å omfavne nåden gir oss rett til å en ugudelig oppførsel?
En person blir beskrevet ut fra sine gaver. Alle har vel hørt om profetiske individer som man anser seg som viktige i forbindelse med at Gud beveger seg, men når vi gjør en mann eller en kvinne som grunnlaget for Guds handlinger, så er vi farlig nær ved å omgjøre en gave til en avgud. Denne troen har resultert i at en hel generasjon av unge menn og kvinner som legger slik vekt på gaven de har, får reaksjoner når de blir spurt om deres ord eller deres oppførsel. Da handler de som om det var Gud selv som var kalt inn på teppet.
Når ble gaven som et profetembete utgjør viktigere enn den renhet som Ordet representerer?
Når gaver blir viktigere enn karakter
Den vektleggingen som legges på spesielle gaver fremmer ideen om at gavene er mer viktig enn karakter. I et profetisk magasin, skrev redaktøren at det var ubibelsk å tro at en persons karakter er viktigere enn hans gave - men denne uttalelsen er på ingen måte rett.
Karakter har ulike fasetter - ikke minst den som heter kjærlighet. Apostelen Paulus skrev at uten kjærlighet er vi ingenting, uansett hvor nøyaktig vår profetiske gave er (1.Kor 13,2). Denne uttalelsen alene er bibelsk bevis for at karakter er viktigere enn nådegaver.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar