I omlag et og et halv år før vekkelsen kom, pleide jeg å avslutte alle våre gudstjenester søndag kveld, med en halvtimes bønn om vekkelse. 30-40 mennesker ble som regel igjen for denne bønnens time. Lørdagskvelden pleide jeg å gå inn i kirken vår for å be, og jeg ba ved hver eneste stol for den som kom til å sitte der på søndagens gudstjeneste. Jeg husker at jeg foreslo for folk at når de takket for maten hver dag, skulle de ta ekstra tid til å be om vekkelse. Hadde jeg lagt hele denne bønnebyrden på folk med en gang, så hadde de ikke klart å bære den. Jeg gjorde dette over litt tid, når jeg følte at folk klarte å bære litt mer. Vi forberedte oss så godt vi kunne, men vi gjorde egentlig lite annet for å forberede oss for vekkelse, annet enn å be.
To år før vekkelsen brøt løs så delte jeg denne sterke byrden etter vekkelse med en misjonær som besøkte oss. Han foreslo at jeg skulle henvende meg til Ralph og Lou Sutera for å spørre om de kunne komme å holde møter. De kunne ikke komme før enn om to år. Deres møtekalender var full. Gud brukte disse ydmyke menneskene på en forunderlig måte i blant oss.
Møtene begynte en onsdag kveld og vi planla at de skulle vare en og en halv uke. På første møte hadde vi omlag 150 mennesker til stede, og flere responderte på innbydelsen.Vekkelsen var i gang. Da vi hadde kommet til lørdag var det helt fullt, og søndag fikk vi ikke inn flere folk. Vi tok kontakt med en kirke i nabolaget, og var der for to kvelder. Deres bygning huset 600 mennesker og vi var flere enn det allerede.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar