Når vekkelsen kom til Canada, del 5

Her fortsetter del fem av artikkelen til Bill McLeod om vekkelsen i Canada:

Team - som bestod for det meste av lekfolk - begynte å reise på kryss og tvers av landet - og etter hvert til hver provins av Canada og USA ble besøkt av fornyede kristne. Vi sluttet å telle etter at 2000 team hadde reist ut. Jeg kjenner til en menighet som sendte ut 600 team alene.

Team begynte å reise utenlands også. Et team av tysktalende fra Winnipeg i Canada, dro til Tyskland for å dele vekkelsessannheter. De var mennoniter, baptister og pinsevenner. Mange andre land ble også besøk av slike team. Blant annet reiste mange team til Sør-Amerika og Europa. India ble også besøkt, det samme med Filippinene og andre land. Vi mistet rett og slett tellingen.

I Saskatoon, Canada, var det en gruppe som kalte seg The Western Tract Mission. De hadde den gangen 3000 mennesker som distribuerte traktater på ulike måter. De rapporterte om tredobbelt salg av traktater i det første året av vekkelsen. Kirkesamfunnet Christian Alliance kunne rapportere om 100 prosent økning i antall mennesker som fant frelsen i Jesus i deres kirker det første året av vekkelsen. En baptistgruppering kunne rapportere at for første gang i deres historie nådde de sine budsjettmål og vel så det samme året.

Gordon Bailey, var hovedkasserer i vår menighet på denne tiden. Han var alltid i kirken og hadde vært en troende de siste seks årene. Han fortalte meg at han pleide å sitte i kirken og kaldsvette. Han var redd for at jeg skulle kalle ham frem til å lede i bønn. Han fortalte meg at om jeg hadde gjort det ville han falt om for å dø!

En søndag morgen sto han frem foran hele forsamlingen og ba om tilgivelse for at han hadde hatt en så dårlig holdning overfor enkelte i menigheten. Så dro han hjem og spurte kona og barna om de kunne tilgi ham for at han hadde vært en så dårlig far. Han fortalte meg at det er noe av det vanskeligste han hadde gjort. Samme natten arbeidet han i fjøset. Han hadde ansvaret for 50 Black Angus kyr. Plutselig fylte Den Hellige Ånd ham fra topp til tå. Han og kona ble veldige sjelevinnere. De ledet 35 mennesker til tro på Jesus på ni måneder.

Han startet å preke i et indianerreservat ikke så langt unna bondegården og ledet 35 indianere til tro på Jesus Kristus. Kirker og organisasjoner begynte å be Gordon om å preke, og ett år, selv om han arbeidet full tid som dyre-inspektør, preket han 105 ganger. Mange ble frelst og flere menigheter opplevde sann vekkelse. Han hadde ikke mer enn åtte års skolegang, og hadde aldri sett innsiden på noen bibelskole, men han kunne preke!

(fortsettes)

Når vekkelsen kom til Canada, del 4

Vi fortsetter her med del fire av Bill McLeods (bildet) beretning om vekkelsen i Canada, som jeg har oversatt. Forrige artikkel ble publisert 1.november. I den forrige artikkelen fortalte McLeod om hvordan deres eget lokale og et leid lokale ble for lite for dem, pga de mange som strømmet til møtene:

En kirke tilhørende Christian and Missionary Alliance åpnet dørene for oss, selv om de egentlig hadde planlagt en misjonskonferanse, og misjonærene allerede hadde kommet til byen. Vi fikk presset inn omlag 1000 mennesker i deres bygning. Det holdt for noen få netter. Så måtte vi se oss om etter nye lokaler. Den største kirkebygningen i byen kunne romme 1600 mennesker. Den ble raskt fylt av folk og vel så det. Han som hadde ansvaret for kirken fikk panikk og sa at vi måtte be noen om å gå igjen, hvis ikke kunne brannvesenet komme og stenge bygningen! Jeg ba de som tilhørte vår menighet, om å gå over til kirken som tilhører Christian and Missionary Alliance, så skulle jeg undervise dem der. Men når de hadde forlatt kirken, kom det bare nye til og tok opp deres plasser. Og problemet var det samme. En uke eller så senere ble han som hadde ansvaret for kirken frelst, og da brydde han seg ikke lenger om hvor mange mennesker som oppholdt seg inne i kirken!

Nå måtte vi begynne med to kveldsmøter samme dag for å få plass til den store folkemengden. Men det holdt ikke det heller. Vi måtte flytte møtene til Rådhuset som kunne ta 2400. Men heller ikke det holdt. Også der måtte vi holde to møter hver kveld. Møtene var planlagt for en og en halv uke fremover. Det ble syv uker.

Hovedmøtene ble fulgt opp av 'ettermøter'. Disse mindre samlingene kunne holde på i timevis, og mange, mange mennesker møtte Gud her. Mange døpte kirkemedlemmer oppdaget at de aldri hadde vært født på ny. Dette var sant også for medlemmer av min kirke. En ung mann som hadde vært assisterende pastor for meg for noen år siden, ringte til meg og fortalte at han ikke hadde vært født på ny. Vi kalte sammen noen menn og ba sammen med ham. Plutselig begynte han å gråte og utbrøt: Gud er virkelig! Gud er virkelig!

Familien hans synes dette var vanskelig å tro. I flere år hadde han jo arbeidet som ungdomsleder og trenet folk i evangelisering. Selv fortalte han oss at han kunne den religiøse sjargongen, men han kjente ikke Herren.

Ødelagte hjem ble gjenopprettet til Herrens ære. En kvinne som hadde opplevd at hennes ektefelle hadde forlatt henne og deres tre barn, var følelsesmessig helt ødelagt. Hun hadde gått i terapi hos flere psykiatere. Hun ble berørt av Herren og helbredet. En dag dukket eksmannen opp for å se til barna. Han så på ekskona og utbrøt: 'Hva har skjedd med deg?' Hun fortalte hva Gud hadde gjort for henne og eksmannen kom i syndenød. Omlag en uke etterpå tok han imot Jesus Kristus som sin personlige Frelser og deres hjem ble så vakkert gjenreist.

(fortsettes)

Når vekkelsen kom til Canada, del 3

Her fortsetter del tre av artikkelen til Bill McLeod (bildet) om vekkelsen i Canada, som jeg har oversatt:

I omlag et og et halv år før vekkelsen kom, pleide jeg å avslutte alle våre gudstjenester søndag kveld, med en halvtimes bønn om vekkelse. 30-40 mennesker ble som regel igjen for denne bønnens time. Lørdagskvelden pleide jeg å gå inn i kirken vår for å be, og jeg ba ved hver eneste stol for den som kom til å sitte der på søndagens gudstjeneste. Jeg husker at jeg foreslo for folk at når de takket for maten hver dag, skulle de ta ekstra tid til å be om vekkelse. Hadde jeg lagt hele denne bønnebyrden på folk med en gang, så hadde de ikke klart å bære den. Jeg gjorde dette over litt tid, når jeg følte at folk klarte å bære litt mer. Vi forberedte oss så godt vi kunne, men vi gjorde egentlig lite annet for å forberede oss for vekkelse, annet enn å be.

To år før vekkelsen brøt løs så delte jeg denne sterke byrden etter vekkelse med en misjonær som besøkte oss. Han foreslo at jeg skulle henvende meg til Ralph og Lou Sutera for å spørre om de kunne komme å holde møter. De kunne ikke komme før enn om to år. Deres møtekalender var full. Gud brukte disse ydmyke menneskene på en forunderlig måte i blant oss.

Møtene begynte en onsdag kveld og vi planla at de skulle vare en og en halv uke. På første møte hadde vi omlag 150 mennesker til stede, og flere responderte på innbydelsen.Vekkelsen var i gang. Da vi hadde kommet til lørdag var det helt fullt, og søndag fikk vi ikke inn flere folk. Vi tok kontakt med en kirke i nabolaget, og var der for to kvelder. Deres bygning huset 600 mennesker og vi var flere enn det allerede.

(fortsettes)

Når vekkelsen kom til Canada, del 2

Her fortsetter del to av Bill McLeod (bildet) om vekkelsen i Canada:

På den tiden pleide jeg å si til forsamlingen: 'Gå glipp av søndagens gudstjeneste, hvis du må, men gå aldri glipp av bønnemøtet, med mindre du er død!'

Bønnemøtet skulle bli det mest spennende og fruktbare av alle ukens møter. Oppslutningen økte fra 25 til 50 til 75 og steg ytterligere. Vi startet opp med bønnemøter for barn, samtidig som bønnemøtene for voksne pågikk. Til tider hadde vi opp til 40 barn på disse samlingene. Vi måtte dele dem opp i to grupper. Hver gruppe hadde sin egen voksenleder, som hadde som oppgave å lære barna til å lede deres egne bønnemøter. Barna elsket det. Å ha bønnemøter for barn gjorde at oppslutningen om bønnemøtene økte enda mer. Vi hadde opptil 150 på bønnemøtene, ja jeg minnes bønnemøter med 170 deltagere.

Vi laget også en bønneklokke som vi festet på oppslagstavlen. Der kunne folk skrive på hvilket klokkeslett de avsette til å be om vekkelse ut over bønnemøtene de deltok på. Etter en stund hadde vi dekket opp alle døgnets timer. Vi foreslo også at folk skulle be Gud om å vekke dem om natten, slik at de kunne be om vekkelse. Det var mange som grep denne utfordringen. Personlig har jeg holdt på med dette i mange år. Vi kom endelig til det punkt at uansett tid på døgnet var det noen som knelte ned i bønn for vekkelse.

Finney, vekkelsesforkynneren, sa at om vi mistet bønnens ånd så kunne vi ikke samtale med mennesker privat eller offentlig med noen effekt. Han baserte dette på Sak 12,10 hvor Gud taler om at Han vil 'utøse nådens og bønnens ånd'. I en oversettelse leser vi dette: 'nåden til å be'.

Når Gud så at vi mente alvor med å be, så begynte Han å gi oss bønnens ånd. Noen fortalte meg hvordan de pleide å be i omlag fem minutter, men nå kunne de be en time uten at det bød på problemer. Flere og flere kunne fortelle om at de hadde vidunderlige bønnestunder.

(fortsettes)

Når vekkelsen kom til Canada, del 1

Jeg har oversatt en preken som Bill McLeod (bildet), prekte på 'Heart-Cry for Revival' konferansen i Lancaster i Pennsylvania i 1998, da han var 80 år gammel. Bill McLeod var en baptistpastor som ved Guds nåde fikk være redskapet i en stor vekkelse som rystet hans hjemland Canada. Helt frem til hans død i 2012, 94 år gammel, reiste han og underviste om prinsippene for en Gudsendt vekkelse. Han var det jeg vil kalle: en beder. Artikkelen har stått på trykk i vekkelsesbladet: Herold of His Coming, som jeg har abonnert på i mange år:

I 1962 ble jeg pastor for en baptistmenighet med 175 medlemmer i Saskatoon, Saskatchewan, Canada. I Canada vil dette være en gjennomsnittlig menighet siden landet bare har rundt syv prosent evangelikale menigheter, sammenlignet med USA's 30 prosent. Jeg synes det var en god menighet. Vi hadde noen medlemmer som studerte på universitetet, og andre studenter og ganske mange som var uteksaminert fra bibelskole. Flesteparten av våre medlemmer var unge mennesker. Jeg hadde mange vielser, og få begravelser.

Etter at jeg hadde vært i menigheten lenge nok til å begynne å kjenne den, delte jeg den opp i fem sjelevinnergrupper. Hver femte uke var det forventet at disse gruppene skulle gå på husbesøk eller annet evangeliseringsarbeid. Jeg visste at noen av dem ikke følte seg i stand til å gjøre et slikt arbeid, så jeg foreslo for dem at hvis de følte seg ikke skikket til dette arbeidet, kunne de bli værende hjem og be for de som var ute. Det førte til at alle holdt seg hjemme og ba. Ingen av dem dukket opp, og jeg tror egentlig at de ikke ba hjemme heller. Jeg tenkte at det er fordi de ikke vet hvordan de skal vinne noen for Kristus, så jeg annonserte et kurs i sjelevinning. Dette kurset varte i åtte uker og det var riktig mange som deltok.

Igjen lot jeg døra stå åpen og sa at de som ikke følte seg i stand til å drive med evangelisering, kunne holde seg hjemme og be. Det samme skjedde igjen. Bare to dukket opp og de skalv fra topp til tå. Da gikk det opp for meg at det virkelige problemet var folket. De hadde ikke hjerte for å gjøre denne type arbeid, og det var da jeg virkelig begynte å be om vekkelse.

Om å rydde vei for vekkelsen
Fire år før vekkelsen kom begynte jeg med bønnesamlinger for diakonene lørdag kveld klokka ni. Hensikten med disse bønnesamlingene var at vi skulle be om vekkelse i forsamlingen og i våre egne hjerter. Vi hadde 10 diakoner, og syv av dem møtte til disse bønnesamlingene. Gud satte virkelig pris på denne første bønnesamlingen, for når søndagen kom beveget Den Hellige Ånd seg kraftig i forsamlingen. I løpet av gudstjenesten forlot flere møtesalen for å gå ned i kjelleren for å finne seg et sted for å be. Det var som om Gud sa til oss: Dere er på rett spor, bli der!

Ved en anledning sa jeg følgende på en samling for diakonene: Det er nytteløst å be om det er ubekjent synd i ditt hjerte. Gud begynte umiddelbart å bevege hjertene og mennene begynte å ordne opp med hverandre. En etter en tok disse diakonene med seg en annen diakon og gikk til et annet rom for å be om tilgivelse. En diakon kom til meg, og gråtende på skuldra mi ba han om tilgivelse fordi han hadde vært så kritisk.

(fortsettes)