Når vekkelsen kom til Canada, del 2

Her fortsetter del to av Bill McLeod (bildet) om vekkelsen i Canada:

På den tiden pleide jeg å si til forsamlingen: 'Gå glipp av søndagens gudstjeneste, hvis du må, men gå aldri glipp av bønnemøtet, med mindre du er død!'

Bønnemøtet skulle bli det mest spennende og fruktbare av alle ukens møter. Oppslutningen økte fra 25 til 50 til 75 og steg ytterligere. Vi startet opp med bønnemøter for barn, samtidig som bønnemøtene for voksne pågikk. Til tider hadde vi opp til 40 barn på disse samlingene. Vi måtte dele dem opp i to grupper. Hver gruppe hadde sin egen voksenleder, som hadde som oppgave å lære barna til å lede deres egne bønnemøter. Barna elsket det. Å ha bønnemøter for barn gjorde at oppslutningen om bønnemøtene økte enda mer. Vi hadde opptil 150 på bønnemøtene, ja jeg minnes bønnemøter med 170 deltagere.

Vi laget også en bønneklokke som vi festet på oppslagstavlen. Der kunne folk skrive på hvilket klokkeslett de avsette til å be om vekkelse ut over bønnemøtene de deltok på. Etter en stund hadde vi dekket opp alle døgnets timer. Vi foreslo også at folk skulle be Gud om å vekke dem om natten, slik at de kunne be om vekkelse. Det var mange som grep denne utfordringen. Personlig har jeg holdt på med dette i mange år. Vi kom endelig til det punkt at uansett tid på døgnet var det noen som knelte ned i bønn for vekkelse.

Finney, vekkelsesforkynneren, sa at om vi mistet bønnens ånd så kunne vi ikke samtale med mennesker privat eller offentlig med noen effekt. Han baserte dette på Sak 12,10 hvor Gud taler om at Han vil 'utøse nådens og bønnens ånd'. I en oversettelse leser vi dette: 'nåden til å be'.

Når Gud så at vi mente alvor med å be, så begynte Han å gi oss bønnens ånd. Noen fortalte meg hvordan de pleide å be i omlag fem minutter, men nå kunne de be en time uten at det bød på problemer. Flere og flere kunne fortelle om at de hadde vidunderlige bønnestunder.

(fortsettes)