I 1962 ble jeg pastor for en baptistmenighet med 175 medlemmer i Saskatoon, Saskatchewan, Canada. I Canada vil dette være en gjennomsnittlig menighet siden landet bare har rundt syv prosent evangelikale menigheter, sammenlignet med USA's 30 prosent. Jeg synes det var en god menighet. Vi hadde noen medlemmer som studerte på universitetet, og andre studenter og ganske mange som var uteksaminert fra bibelskole. Flesteparten av våre medlemmer var unge mennesker. Jeg hadde mange vielser, og få begravelser.
Etter at jeg hadde vært i menigheten lenge nok til å begynne å kjenne den, delte jeg den opp i fem sjelevinnergrupper. Hver femte uke var det forventet at disse gruppene skulle gå på husbesøk eller annet evangeliseringsarbeid. Jeg visste at noen av dem ikke følte seg i stand til å gjøre et slikt arbeid, så jeg foreslo for dem at hvis de følte seg ikke skikket til dette arbeidet, kunne de bli værende hjem og be for de som var ute. Det førte til at alle holdt seg hjemme og ba. Ingen av dem dukket opp, og jeg tror egentlig at de ikke ba hjemme heller. Jeg tenkte at det er fordi de ikke vet hvordan de skal vinne noen for Kristus, så jeg annonserte et kurs i sjelevinning. Dette kurset varte i åtte uker og det var riktig mange som deltok.
Igjen lot jeg døra stå åpen og sa at de som ikke følte seg i stand til å drive med evangelisering, kunne holde seg hjemme og be. Det samme skjedde igjen. Bare to dukket opp og de skalv fra topp til tå. Da gikk det opp for meg at det virkelige problemet var folket. De hadde ikke hjerte for å gjøre denne type arbeid, og det var da jeg virkelig begynte å be om vekkelse.
Om å rydde vei for vekkelsen
Fire år før vekkelsen kom begynte jeg med bønnesamlinger for diakonene lørdag kveld klokka ni. Hensikten med disse bønnesamlingene var at vi skulle be om vekkelse i forsamlingen og i våre egne hjerter. Vi hadde 10 diakoner, og syv av dem møtte til disse bønnesamlingene. Gud satte virkelig pris på denne første bønnesamlingen, for når søndagen kom beveget Den Hellige Ånd seg kraftig i forsamlingen. I løpet av gudstjenesten forlot flere møtesalen for å gå ned i kjelleren for å finne seg et sted for å be. Det var som om Gud sa til oss: Dere er på rett spor, bli der!
Ved en anledning sa jeg følgende på en samling for diakonene: Det er nytteløst å be om det er ubekjent synd i ditt hjerte. Gud begynte umiddelbart å bevege hjertene og mennene begynte å ordne opp med hverandre. En etter en tok disse diakonene med seg en annen diakon og gikk til et annet rom for å be om tilgivelse. En diakon kom til meg, og gråtende på skuldra mi ba han om tilgivelse fordi han hadde vært så kritisk.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar