Vi lever i en tid med større kontakt mellom kristne. Det dreier seg både om relasjoner mellom kirkesamfunn og enkeltpersoner. Lokalt skjer det mye spennende. For noen oppleves dette som truende, for andre som berikende. Midt oppe i dette er det viktig å huske at man selv kommer fra en kirkelig tradisjon, som har sin egenart. Og ta vare på den!
Det, samtidig som man har en djup respekt for kirker og enkeltpersoner som representerer en annen tradisjon enn ens egen.
I Sverige pågår en dåpsdebatt. Toneangivende pinsemenigheter som Filadelfia Stockholm og Smyrna Göteborg vurderer å åpne for at barnedøpte kan bli medlemmer av forsamlingen. Det vekker sterke følelser hos mange. Noen ser på det som et svik mot selve kjernen i den trosoverbevisning man har.
Jeg har djup respekt for mennesker med et annet syn på dåpen enn jeg selv har. Ofte taler jeg i sammenhenger med en dåpspraksis annerledes enn min. For meg er det ikke noe problem. Jeg ville aldri benyttet anledningen til å tilkjennegi mitt dåpssyn i en slik sammenheng, med mindre noen ba meg om å redegjøre for det. Dette handler om helt grunnleggende respekt for den menighet som inviterer meg som taler.
Men i en menighet som har det samme dåpssyn som meg selv, ville jeg løfte frem det som er min og disse menighetens ståsted vedrørende dåpen. Uten å skamme meg over det. Jeg verdsetter og ønsker å ta vare på den egenart som disse menighetene representerer.
I den svenske dåpsdebatten gleder representanter for barnedøpende menigheter seg over at menigheter som praktiserer troende dåp, nå åpner for barnedøpte medlemmer. De ser på dette som et gledelig økumenisk tegn. Det kan jeg forstå.
Men det er en hake ved dette. Flere av disse sammenhengene - særlig ortodokse og romersk-katolske - krever at en som er troende døpt må fornekte sin trosoverbevisning, om man skal bli medlemmer i deres sammenhenger. På den ene siden gleder de seg over det som nå skjer i enkelte troendedøpte forsamlinger, men de er tause med det faktum at troendedøpte må gjennomgå en bestemt liturgi hvor de ikke lenger kan ha det dåpssynet de selv har om de skal bli medlem av en ortodoks eller romersk-katolsk, eller for den saks skyld luthersk menighet.
Dette synes jeg er problematisk. For også i disse sammenhengene vil det være ektepar hvor den ene er opptatt som medlem av Den romersk-katolske kirke eller Den ortodokse, og den andre ikke. Da vil den som ikke er medlem ikke kunne ta del i nattverden, for eksempel, heller ikke velges til ulike tjenesteoppdrag.
Jeg synes de som nå er over seg av begeistring over at enkelte troendedøpende forsamlinger åpner for de som er døpt som spedbarn, bør tenke seg litt om. De vet også at ingen ting kommer til å endres når det gjelder dette i Den ortodokse eller Den romersk-katolske kirke.
For en del år siden deltok jeg på et møte i en sammenheng hvor mange ulike kirkesamfunn var representert. Det var et økumenisk forum. En statskirkeprest gikk på talerstolen og utfordret baptistene. Han sa: Ikke glemt egenarten deres. Vær frimodig! Så kan dere berike oss andre!'
Det var kloke ord. Jeg er absolutt for økt kontakt mellom bibeltroende mennesker. Men det betyr ikke at man skal oppgi sin overbevisning av den grunn. Den kan man ta med seg. Da forstår man også bedre at om man skal bli medlem av en forsamling av troende døpte, så må man respektere denne egenrarten og la seg døpe. På samme måte, som om man skulle bli opptatt som medlem av Den ortodokse kirke eller Den romersk-katolske, må man gå inn på de premissene som kreves i disse sammenhengene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar