Svenska kyrkan opplever masseflukt - medlemskapet stuper

Aldri noensinne har så mange forlatt Svenska Kyrkan som nå. Kirkesamfunnet lekker som en sil. 80.377 så langt i år og enda er det mange dager igjen av 2016. Den forrige rekorden var på 79.032. Det var i 2004.

Oktober var den aller verste måneden for Svenska Kyrkan, med 20.374 utmeldelser, mer enn 7.000 flere enn i samme måned i fjor. En årsak til at oktobertallene er så høye kan skyldes at oktober er måneden hvor medlemsavgiften må betales. Betalingsfrist er 1. november.

Men dette er likevel bare en forklaring på et kjempestort problem, for i september forlot 12.460 medlemmer dette trossamfunnet. Det er mer enn dobbelt så mange som i samme måned i fjor. I august meldte 9.211 seg ut av Svenska kyrkan, hvilket er mer enn tre ganger så mange som i samme måned året før. Og det var ikke noe bedre i juli da 5.000 valgte å forlate kirken som er mer enn dobbelt så mange som i juli 2015.

Det ser ikke ut til at Svenska Kyrkan's 'drop-in-dåp' har hatt noen suksess. Det svenske samfunnet blir som det norske mer og mer sekularisert, og et stort antall svensker - og nordmenn - har ikke noe forhold til kristen tro. Den liberale og homovennlige kirken synes likevel ikke å være særlig attraktiv for folk flest. For mange har det vært et poeng å få kirken så liberal som mulig, men når man har oppnådd dette, synes mange ikke å være interessert i å være en del av den kirken de selv har skapt.

Antall anabaptister øker over hele verden - og konservative mest

Antall anabaptister øker nå verden over og teller må 2,12 millioner døpte medlemmer i 87 land. For tre år siden var tallet 1,77 millioner døpte medlemmer i 83 land.

Ser vi nærmere på de nye statistiske opplysningene finnes det 736.801 anabaptister i Afrika, hvilket er en økning på hele 34,8 prosent. I Nord-Amerika finnes det 682.559 medlemmer, hvilket er en økning på 32,3 prosent. I Asia finnes det 431.000 medlemmer, hvilket er en økning på 20,4 prosent.

Også i Latin-Amerika vokser antall anabaptister. I Latin-Amerika er antallet 199.912, hvilket er en økning på 9,5 prosent, mens det finnes 64.110 anabaptister i Europa, hvilket er en økning på 3,1 prosent.

USA er fortsatt det landet som har flest anabaptister: 538.839, tett fulgt av India med 256.611 og Etiopia som har 255.493. Kongo har 235.852, mens Canada har 143.720. Indonesia, som er altoverveiende muslimsk, har 111.374.

Ser vi nærmere på de ulike anabaptistiske forgreningene i Nord-Amerika, fordeler tallene seg slik:

Old og New Order Amish: 152.920, hvilket er en økning på hele 30,5 prosent. Det nest største samfunnet er Church of the Brethren med 116.152 døpte medlemmer. Det samfunnet som har størst nedgang er Mennonite Church USA som nå har 91,952. Dette er faktisk en nedgang på hele 10,9 prosent.

Dette viser oss noe svært interessant: Mennonite Church USA har utviklet seg i en stadig mer liberal retning, ikke minst i synet på ekteskapet og samkjønnede ekteskap. Dette samfunnet opplever nå en ikke ubetydelig nedgang i antallet medlemmer, mens de mest konservative retningene. Old og New Order, opplever en bemerkelsesverdig vekst.

Vi ser denne veksten også i Conservative Mennonites, som nå har at antall medlemmer på 13,778, hvilket utgjør en vekst på 7,3 prosent.

Baptistenes Verdensallianse teller nå 231 baptistssamfunn i 121 land med 42 millioner medlemmer

Baptistenes Verdensallianse teller nå 231 medlemsorganisasjoner i 121 land etter at fire menighetsnettverk i Afrika og Nord-Amerika sluttet seg til.

The Chin Baptist Churches USA ble det nittende baptistsamfunnet i USA som slutter seg til den globale organisasjonen. The Chin Baptist Churches USA ble grunnlagt i 2004 og har 8.500 døpte medlemmer i 63 menigheter. Alle har burmesiske røtter.

I Afrika har to baptist-grupper i Den demokratiske republikken Kongo blitt en del av Baptistenes Verdensallianse. Det finnes fra før av 13 baptistsamfunn i Kongo. The Baptist Community of the Faithful in African ble etablert i 1958 og har 30.146 døpte medlemmer i 136 menigheter. The Baptist Evangelical Community in Central Africa ble dannet i 2009 og består av 40.000 døpte medlemmer i 150 lokale menigheter.

Etiopia får nå sitt fjerde baptistsamfunn i det Emmanuel Baptist Church of Ethiopia har blitt en del av Baptistenes Verdensallianse, med sine 20.000 døpte medlemmer i 49 menigheter. Denne sammenslutningen av baptistmenigheter ble etablert i 1962.

I tillegg har Baptistenes Verdensallianse akseptert The Irish Baptist Networks som assosiert medlem.

Du finner en oversikt over baptistsamfunnene som er medlem av Baptistenes Verdensallianse her:

http://www.bwanet.org/about-us2/statistics

Og en link til The Irish Baptist Networks her:

http://www.ibnetworks.org/

Baptistenes Verdensallianse har nå mer enn 42 million døpte medlemmer i 177,000 menigheter i 121 land.

100 år - men levende opptatt av Den Hellige Ånds gjerning!

Dette bildet velsignet meg i dag! Det viser min gode venn, pastor Pavel i pinsemenigheten 'Gode nyheter', i byen Petsjory, på grensen mellom Russland og Estland.

Han sitter med en åpen Bibel sammen med Vera Vosu. Hun er 100 år og seks måneder gammel!

I 1930 inngikk hun en pakt med Herren Jesus, hun gav sitt liv til sin Frelser og Herre, og var den første som ble døpt i menigheten 'Gode nyheter'.

Pastor Pavel forteller at han møtte Vera Vosu den 25. januar og at hun inspirerte ham med ordene: 'Vi kan ikke tvinge Den Hellige Ånd, alt skjer gjennom bønn og at vi handler på Ordet'.

Jeg har et spesielt forhold til denne menigheten. Det er denne menigheten jeg har besøkt flest ganger når jeg har vært på mine reiser i Russland, og jeg drømmer og ber om å få komme tilbake dit en gang.

Byen Petsjory ble grunnlagt på 1500-tallet, har ca 13000 innbyggere og ligger i Pskov fylke. Byen Petsjory ligger 45 km vest for Pskov, og bare en kilometer fra grensen til Estland. Men så har da også området tilhørt Estland. Det var etter den sovjetiske okkupasjonen i 1944 at området ble russisk.

Minner om Watchman Nee

I 1973 skrev Aril Edvardsen boken om pionermisjonæren Serene Løland. Det er en svært interessant bok om en modig kvinne, som opplever Guds under og inngripen i mange situasjoner.

Men boken inneholder også svært interessante opplysninger om Watchman Nee og menighetsbevegelsen han sto som leder for, ofte kalt 'Den lille flokk'.

Denne menighetsbevegelsen bestod av et sted mellom 150.000-300.000 aktive medlemmer ved tiden for den kinesiske kulturrevolusjonen, og utgjør fremdeles et stort menighetsnettverk i dagens Kina. Hovedmenigheten i Shanghai hadde et besøkstall på 5000-7000 mennesker.

Dette er noe av det Serene Løland fortalte til Aril Edvardsen:

'Nee To Sheng, eller Watchman Nee som han mest ble kalt, kjente jeg helt fra 1921 da han var ung. Jeg kjente også hans foreldre der han bodde i Foochow. Gud brukte Watchman Nee til underbare ting over hele Kina. Han la sterk vekt på nasjonale selvstendige menigheter, og han grunnla frittstående menigheter over hele Kina som ble kalt 'Den lille hjord'. Hovedmenigheten var i Shanghai, hvor Watchman Nee hadde sitt hovedkvarter, og jeg fikk også medlemsbevis til denne menighet slik at jeg kunne delta i menighetens nattverdmøter.

Watchman Nee var en mektig Ordets forkynner, og han hadde opplevet Åndens dåp, selv om han ikke utga seg for pinsevenn. Hans kone var også åndsdøpt og talte i tunger, og hun var søster av min medarbeider, Faith Bao.

Tusener av kinesere ble frelst og døpt gjennom Watchman Nees virke og hundrer av vitner vokste fram, og frittstående og selvunderholdende menigheter ble opprettet over hele Kina. Disse menigheter var noe av det sterkeste og mest solide Guds verk i Kina da kommunistene overtok, og det var disse som fikk holde på lengst med sitt virke, helt til all offisiell kristendom ble knust under Kulturrevolusjonen i 1965.

Mange av de kristne fra 'Den lille hjord' ble fengslet og tvangsflyttet, og mange av dem ble martyrer. Watchman Nee ble snart fengslet av kommunistene'. (Serene Løland/Aril Edvardsen: Gud i China, Logos, side 99-100)

Så langt Serene Løland. Watchman Nee døde i 1972.

På bildet ser vi Serene Løland og Watchman Nee og til høyre medlemsbeviset som gjorde at hun kunne ta del i menighetens brødsbrytelse. Navnet 'Den lille hjord', fikk dette menighetsnettverket fordi de brukte en sangbok med samme navn. Sangboken var den samme som Plymouth-Brethren benytter.

Menighetene som tilhørte dette menighetsnettverket feiret nattverd hver gang de kom sammen for å feire gudstjeneste.

Forsatt stor debatt om dåpen som medlemskrav

Debatten om dåpen som medlemskrav fortsetter i svensk pinsebevegelse. Nylig ble spørsmålet tatt opp i forbindelse med årets pastorkonferanse. Da var torsdagskvelden avsatt til en panelsamtale hvor fire pastorer i svensk pinsebevegelse fikk dele sine syn.

I løpet av våren vil det bli holdt møter i Umeå, Stockholm og Jönköping hvor dette spørsmålet skal tas opp.

Avisen Världen i dag skriver følgende om torsdagens møte:

' På torsdagskvällen togs ämnet upp och i en kongresshall som var fylld till brädden inledde Pelle Hörnmark själv samtalen med att ge en kortare bakgrund till frågan.

– För ungefär fem år sedan började vi prata om de här sakerna, sa Pelle Hörnmark och förklarade att det upptäcktes ett behov av samtal. En del av de då 47 samarbetsförsamlingarna omdefinierade synen på medlemskap och en del till viss del även sin dopsyn.

Efter flera samtal, bland annat med olika samfund och även med internationella pingströrelser, konstaterade man 2010 att behoven inte var desamma över allt. En del församlingar var på väg att förändra sin definition av medlemskap, medan andra var nöjda med hur det var.
Sedan dess har en grupp bestående av sju församlingar fortsatt samtalen för att försöka hjälpa varandra i hur man ska tänka i frågan: Vad som är grund för medlemskap i en svensk pingstförsamling.

Traditionellt, berättade Pelle, har man haft en baptistisk församlingssyn, där de troendes gemenskap och matrikeln var samma sak. De som hade gemenskap var samma personer som skulle vara i himlen tillsammans. Därifrån kommer den aktiva församlingsdisciplinen, att man trodde att om man inte var kvalificerad för det himmelska så kunde man inte heller vara med i det jordiska, sa Pelle Hörnmark.

Föreståndare för fyra olika pingstförsamlingar bjöds upp på scenen för att berätta om sina respektive församlingars resor.

Urban Ringbäck, pastor i Smyrnakyrkan i Göteborg, var först ut med att berätta om hur församlingen under ett par år har varit i en process, där man också har haft dialog med andra församlingar.

– Från församlingsledningens sida är det tydligt fokus på att det är ordningarna kring medlemskap som det handlar om. Det finns en stor, rörande enighet kring dopsynen och den har aldrig varit ifrågasatt hos oss, sade Ringbäck och gav klart besked:

– Vi tror på troendedopet genom nedsänkning i vatten. Det är lite konstigt att bli anklagade för att vi vill tona ner dopet, konstaterade Ringbäck.

Även Niklas Piensoho, föreståndare för Filadelfiakyrkan i Stockholm, håller med om den linjen.
– Frågan är vilken teologi vi laddar medlemskapet med, sa Piensoho och påminde om pingsttraditionen där dopet är ett krav för medlemskap. Han menade att man då även kan föra fram fler teologiska förbehåll, till exempel krav på att fira nattvard eller att delta i gudstjänsterna, vilket det i Apostlagärningarna står berättat om att medlemmarna i den första församlingen "höll fast vid".

Daniel Alm, pastor i pingstförsamlingen i Västerås, berättade att man i församlingen tagit resan att samtala om frågan om medlemskap och landat i att man inte tänker ändra något. Men samtidigt håller han med om att frågan inte är helt svartvit, och alla de andra pastorerna hade exempel på hur de fått göra undantag i medlemsfrågan.

Dan Salomonsson i Pingst Uppsala konstaterade att frågan i sig inte är ny.

– När jag kom till Uppsala  ärvde jag den här frågan, som då hade varit uppe i olika omgångar under flera många år, berättade han och förklarade hur man i Uppsalaförsamlingen, precis som i Västerås, har bestämt sig för att behålla den tidigare synen.

Att frågan återkommit är något som de andra också känner igen från sina församlingar.
– När jag började i Filadelfiakyrkan blev jag snart uppvaktad om att vi behövde ta upp den här frågan till samtal igen, berättade Piensoho.

Bildet viser dåp på bekjennelse av tro i Hvite-Russland.

Dåpen, medlemskap og egenart

Vi lever i en tid med større kontakt mellom kristne. Det dreier seg både om relasjoner mellom kirkesamfunn og enkeltpersoner. Lokalt skjer det mye spennende. For noen oppleves dette som truende, for andre som berikende. Midt oppe i dette er det viktig å huske at man selv kommer fra en kirkelig tradisjon, som har sin egenart. Og ta vare på den!

Det, samtidig som man har en djup respekt for kirker og enkeltpersoner som representerer en annen tradisjon enn ens egen.

I Sverige pågår en dåpsdebatt. Toneangivende pinsemenigheter som Filadelfia Stockholm og Smyrna Göteborg vurderer å åpne for at barnedøpte kan bli medlemmer av forsamlingen. Det vekker sterke følelser hos mange. Noen ser på det som et svik mot selve kjernen i den trosoverbevisning man har.

Jeg har djup respekt for mennesker med et annet syn på dåpen enn jeg selv har. Ofte taler jeg i sammenhenger med en dåpspraksis annerledes enn min. For meg er det ikke noe problem. Jeg ville aldri benyttet anledningen til å tilkjennegi mitt dåpssyn i en slik sammenheng, med mindre noen ba meg om å redegjøre for det. Dette handler om helt grunnleggende respekt for den menighet som inviterer meg som taler.

Men i en menighet som har det samme dåpssyn som meg selv, ville jeg løfte frem det som er min og disse menighetens ståsted vedrørende dåpen. Uten å skamme meg over det. Jeg verdsetter og ønsker å ta vare på den egenart som disse menighetene representerer.

I den svenske dåpsdebatten gleder representanter for barnedøpende menigheter seg over at menigheter som praktiserer troende dåp, nå åpner for barnedøpte medlemmer. De ser på dette som et gledelig økumenisk tegn. Det kan jeg forstå.

Men det er en hake ved dette. Flere av disse sammenhengene - særlig ortodokse og romersk-katolske  - krever at en som er troende døpt må fornekte sin trosoverbevisning, om man skal bli medlemmer i deres sammenhenger. På den ene siden gleder de seg over det som nå skjer i enkelte troendedøpte forsamlinger, men de er tause med det faktum at troendedøpte må gjennomgå en bestemt liturgi hvor de ikke lenger kan ha det dåpssynet de selv har om de skal bli medlem av en ortodoks eller romersk-katolsk, eller for den saks skyld luthersk menighet.

Dette synes jeg er problematisk. For også i disse sammenhengene vil det være ektepar hvor den ene er opptatt som medlem av Den romersk-katolske kirke eller Den ortodokse, og den andre ikke. Da vil den som ikke er medlem ikke kunne ta del i nattverden, for eksempel, heller ikke velges til ulike tjenesteoppdrag.

Jeg synes de som nå er over seg av begeistring over at enkelte troendedøpende forsamlinger åpner for de som er døpt som spedbarn, bør tenke seg litt om. De vet også at ingen ting kommer til å endres når det gjelder dette i Den ortodokse eller Den romersk-katolske kirke.

For en del år siden deltok jeg på et møte i en sammenheng hvor mange ulike kirkesamfunn var representert. Det var et økumenisk forum. En statskirkeprest gikk på talerstolen og utfordret baptistene. Han sa: Ikke glemt egenarten deres. Vær frimodig! Så kan dere berike oss andre!'

Det var kloke ord. Jeg er absolutt for økt kontakt mellom bibeltroende mennesker. Men det betyr ikke at man skal oppgi sin overbevisning av den grunn. Den kan man ta med seg. Da forstår man også bedre at om man skal bli medlem av en forsamling av troende døpte, så må man respektere denne egenrarten og la seg døpe. På samme måte, som om man skulle bli opptatt som medlem av Den ortodokse kirke eller Den romersk-katolske, må man gå inn på de premissene som kreves i disse sammenhengene.