SISTe: Ukrainsk pinsepastor og sønn bortført av russiske soldater funnet drept og lemlestet

Pinseunionen i Ukraina er i djup sorg. Pastor Anatoliy Prokopchuk og hans 19 år gamle sønn, som ble bortført av russiske soldater om kvelden den 22.november, er funnet drept i en skog. Likene var vanskelig å identifisere. De to var lemlestet. Både far og sønn var sterkt engasjerte i hjelpearbeid øst i Ukraina. Pastor Prokopchuck etterlater seg kone og seks barn, ett av dem er mindreårig. 

De to ble bortført av russiske soldater 22.november. Fire dager senere ble de funnet drept i en skog i Rivne. 

Kilde for disse opplysningene er Stefanus.no og Centre for Journalistic Investigaation

Kristne i Russland står overfor store valg og trussel om lange fengselsstraffer

Kristne som har pasifistisk overbevisning - det gjelder særlig de uregistrerte baptistene og pinsevennene - får det nå mye vanskeligere i Russland etter at 300.000 russere kan bli tvunget til militærtjeneste. Valget unge menn nå står overfor er valget mellom å krige i Ukraina eller ti år i fengsel. 

Klassekampen kan i dag fortelle om at russiske soldater i Moskva stopper menn på gata for å gi dem mobiliseringsbrev til militære registreringskontorer, og at flere som jobber i statlige organisasjoner har fått ordre om å dele ut mobiliseringsbrev til de ansatte. 

VG Nett, som siterer OVD-Info, opplyser at 1307 mennesker ble pågrepet av politiet etter demontrasjoner mot krigen i Ukraina flere steder i Russland i går. I hovedgaten Arbat i Moskva skal demontrante ha ropt: 'Nei til krig' og og «Putin i skyttergravene», og mange hadde med seg antikrigsplakater. Dette ifølge organisasjonen SOTA.

– Nesten umiddelbart begynte sikkerhetsstyrkene, som var på plass før aksjonen startet, å arrestere demonstrantene, skriver SOTA.

Organisasjonen Vesna rapporterer at det var protester i 36 byer over hele Russland, med de største demonstrasjonene i Moskva, St. Petersburg, Jekaterinburg, Perm og Ufa. Av de 1 307 arresterte var 527 av disse i Moskva og 480 i St. Petersburg, melder OVD-info.

Pågrepne demonstranter forteller til OVD-info at de har blitt overrakt innkalling til vervingskontorene. Dette skal ha skjedd på seks politistasjoner i Moskva.

Kona til en av de internerte på politistasjonen i Moskva sier til Mediazona at militærkommissæren personlig overrakte stevningen til mannen hennes.

– De filmet hvordan de ga ham en innkalling og sa at han ikke kunne gjøre annet enn å godta det, fordi han er statsborger i den russiske føderasjonen og du plikter å møte på politistasjonen i morgen, sier hun.

Jeg vil nå gjerne oppfordre til å be for våre trossøsken i Russland som i de kommende dager og uker vil stå overfor store moralske og etiske valg, og med trussel om lange fengselsstraffer om de av tros- og samvittighetsårsaker ikke vil la seg innrullere i hæren og kjempe mot et broderfolk i Ukraina.

Illustrasjonsbilde: Fra et møte blant uregistrerte baptister i Russland for flere år siden.

Russisk pinseleder støtter Putins blodige krig i Ukraina

Det er djupt problematisk og bekymringsverdig at en av Russlands mest kjente protestantiske kristenledere, biskop Sergeij Ryakhovskij (bildet), som er leder for en av landets pinseunioner, forsvarer Russlands invasjon av Ukraina. 

Opplysningene fremkommer i en nylig utgitt rapport fra menneskerettihets-og trosfrihetsorganisasjonen Forum 18, og gjengitt av redaktør Kari Fure i en artikkel i avisen Dagen.

Fra før av har det lenge vært kjent at overhodet for Den russisk-ortodokse kirke, patriark Kirill en svoren Putin-tilhenger og som helhjertet støtter Russlands blodige angrep på nabolandet. Norsk Telegrambyrå skriver i en reportasje om samme sak at "Patriarken har gått fra å be om fred i Ukraina til å omtale motstanderne av krigen som onde krefter og be om samling bak Putin."

I flere artikler har jeg skrevet om sjefrabbineren for Moskva, Pinchas Goldschmidt har sett seg nødt til å flykte fra Russland på grunn av sin motstand mot krigen i Ukraina, og redaktør Kari Fure opplyser i sin artikkel at også den lutherske biskopen Dietrich Brauer har forlatt Russland og befinner seg nå i Tyskland.

Lederne for Den russiske baptistunionen har sammen med Den europeiske baptistføderasjonen og Baptistenes Verdensallianse kommet med et kommunike hvor de uttrykker sterk bekymring for krigen i Ukraina, og medlidenet med det ukrainske folk. De ber om forbønn for begge land.

At den øverste lederen for en av landets pinseunioner utrykker støtte til krigføring i et annet land vekker oppmerksomhet. Det strider mot evangeliets ånd og Jesu ikkevoldelige lære. Dette bør også bekymre norske pinseledere og pinsevenner.

Bare en ting kan stoppe kjeften på den onde: Kristi blod

Stadig minner Herren meg om Kristi blods betydning! Dessverre er ikke dette lenger et sentralt tema i forkynnelsen her til lands. Når de ulike kirkesamfunnenes sangbøker ble revidert de senere årene forsvant også mange av sangene om Kristi blod. Det er bare en som har glede av dette: vår sjelefiende. Åp 12,10-11 forteller oss nemlig hvordan han som kalles 'våre brødres anklager' beseires: 'Og jeg hørte en høy røst i himmelen si: Fra nå av tilhører frelsen og kraften og riket vår Gud, og maken hans Salvede. For våre brødres anklager er kastet ned, han som anklaget dem for vår Gud da og natt. De har seiret over ham i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet. Og de hadde ikke sitt liv kjært, like til døden.'

Det er bare en måte å stoppe kjeften til djevelen på og det er Lammets blod!

Budskapet om kraften i Kristi blod tilhører tiden forut for Kristi gjenkomst, mer enn noensinne. Dett ser vi av de to versene jeg har sitert fra Åpenbaringsboken. Opp gjennom kirkens historie har Kristi blods betydning fått fornyet aktualitet ved ulike vekkelser Gud har sendt. Som for eksempel ble frembruddet av pinsevekkelsen. 

I pinsevekkelsens første tid mellom 1908 og 1912, hørte man mye om påkallelsen av blodet. Mrs Woodsworth-Etter pleide å stå med løftede hender og stryke Kristi blod over menneskemassene under sine store utfrielseskampanjer i Los Angeles og Chicago i 1913. Resultatene dette medførte, og som er beskrevet i hennes bok, er fantastiske. Folk kunne komme strømmene fram og falle nesegrus, mange ble helbredet før de nådde fram til plattformn, andre falt om mens de talte i andre tunger. Sanger som: 'Vi er under blodet', ble ofte sunget.

Når Den Hellige Ånd ble utøst i England skjedde det lignende ting. Et arnested for den gryende pinsevekkelsen var Parish Hall i St.Mary-kirken ved Sunderland, der sognepresten i den anglikanske kirken, A.A Buddy, ledet såkalte 'Helligånds-møter'. Den legendariske Smith Wigglesworth mottok sin åndsdåp der. Her påkalte man Kristi blod og hadde en sterk understrekning av Kristi blods vetydning. Så sluknet entusiasmen for blodets betydning, og man fokuserte på andre ting. Da gikk antallet som ble åndsdøpt drastisk ned. Så kom en en bror fra den skotske forsamlingen i Kilsyth, og han formant dem som søkte åndsdåpen å ære Kristi blod, og øyeblikkelig falt Guds kraft på ny.

En ting er sikkert:ved å ære og påkalle Kristi blod må den onde fly! Blodet bryter alle hans lenker, og sletter all synd.

Minner fra Russland, del 3

Det jeg er i ferd med å fortelle deg er noe av det mest spesielle jeg har opplevd. Nå har jeg fortalt historien før, men det skader ikke å gjenfortelle denne historien om Guds forunderlige ledelse. 

I forbindelse med en av mine Russlands-reiser ble jeg en dag spurt om jeg kunne tenke meg å bli med til en liten landsby. Landsbyen lå ganske øde til og det var en lang reise dit fra Pskov hvor vi bodde. Jeg nølte ikke med å si ja. For jeg husket et profetisk ord jeg hadde fått en tid før jeg dro, nemlig at Herren hadde en spesiell overraskelse til meg under akkurat dette Russlands-oppholdet,

Jeg vokste opp i en lita grend. Mor og far hadde tatt over mors barndomshjem når de giftet seg. På eiendommen vokste det et epletre. Det var et Glassepletre. Eplene var svært saftige og gode på smak. De var så gode at en av naboene byttet til seg et par bøtter mot fjellørret han selv hadde fisket. Det synes hele familien vår var et godt bytte. Etter at faren min døde, sitter mor som enke med huset i mange år, men velger til slutt å selge. Dermed forsvinner både huset og apalen med glasseplene. I mange år forsøkte jeg å få tak i glassepler, men lykkes ikke. Smaken av glassepler var dermed bare en erinding. Et godt barndomsminne.

Reisen til den bortgjemte landsbyen tok lang tid. De overdrev ikke de som sa at det ville bli en slitsom reise. Men jeg følte hele tiden at Gud ville at jeg skulle reise dit.

Da vi endelig kom frem stanset bilen vi kjørte med utenfor et hus som pinsevennene brukte som forsamlingslokale. I selve inngangspartiet satt det noen ferme babuskaer i stormønstrede sommerkjoler med sjal rundt seg. Men det var ikke det som fanget min interessse. Det var hagen ved siden av. Der sto det et epletre med glassepler! 

Jeg ba de jeg reiste sammen med om å få litt tid for meg selv, før møtet begynte. Mens de gikk inn tok jeg turen innom hagen, fant de fineste glasseplet på treet og satte meg ned med ryggen til treet. Sakte, nesten andektig tok jeg den første biten - og var med ett tilbake i barndommen. Tårene lot jeg bare renne.

Da taler Gud til meg:. "Ingen ting er for lite for meg, og ingen ting er for store. Jeg har omsorg for meg og bryr meg også om slike små detaljer, for å glede deg. Sett din lit til meg!"

Senere skulle jeg få vite at glassepler kommer opprinnelig fra Russland. Da var med ett ringen sluttet. 

fortsettes

Billedtekst: En gammel russisk landsby malt av: Vasilij Dmitievitsj Polenov.

Litauiske pinseledere bekymret for utviklingen i Finland - anklager Finland for å forfølge kristne

Pinseledere i Lituauen er bekymret for utviklingen i Finland. De fremmer nå krav om at Riksåklagaren i Finland legger vekk anklagene mot den finske parlamentarikeren Päivi Räsänen. Räsänen har gitt uttrykk for Bibelens syn på ekteskapet og på homoseksualitet og er anklaget for hets mot en folkegruppe. Jeg har omtalt den spesielle saken flere ganger her på bloggen, og var en av de aller første, om ikke den første, som omtalte saken her i Norge. 

"Det er ikke bare fru Räsänens frihet som står på spill. Det er alles frihet," skriver de litauiske pinselederne i et offentlig brev til finske myndigheter.

Dette er mildt sagt oppsiktsvekkende. Finland har en lang tradisjon, vi snakker om århundrer, preget av kristen tro, og hvis grunnvoll og rettslige systemer og prinsipper er basert på kristen tro. Dette påpeker da også de litauiske pinselederne i sitt brev, og de finner det ubegripelig at misbruk av religions- og ytringsfriheten finner sted i nettopp Finland. Selv har de en annen historie. I brevet konstaterer de at finske kristne under Sovjettiden ba for Litauens frihet og forsvarte litauiske kristnes frihet til å tro og leve ut sin overbevisning under den kommunistiske og ateistiske undertrykkelsen. 

I tiltalen mot Päivi Räsänen, som representerer Kristdemokratene i den finske Riksdagen, heter det at Räsänen har krenket homofiles menneskeverd og det påstås at hun har overskredet grensene for ytrings- og religionsfriheten. 

Hva har Räsänen gjort? Jo, i 2004 siterte hun noen bibelsteder i et skrift utgitt av den finske Lutherstiftelsen, og med utgangspunkt i dem ga hun uttrykk for sin overbevisning om at ekteskapet er for en mann og en kvinne i et livslangt forhold. For dette trues hun nå med en lang fengselsstraff. I Finland. Av alle steder. Finske myndigheter mener at skriftet inneholder "meningr og informasjon om er krenkende for homoseksuelle". Det Räsänen har gjort er å gi uttrykk for det tradisjonelle synet på ekteskapet for er forfektet av kirken i 2000 år. Det finnes også to andre anklagepunkter i tiltalen som handler om uttalelser Räsänen har kommet med i sosiale medier hvor hun beskriver homoseksualitet som 'en psykoseksuell forstyrrelse'. Dette har hun altså ikke lov å si.

Päivi Räsänen var finsk innenriksminister i årene 2011-2015 og saken mot henne har vakt stor internasjonal oppmerksomhet.

Så er spørsmålet: Når får vi en lignende sak i Norge? 

Den Hellige Ånd skaper fred og forsoning mellom ulike kulturer

Se nøye på dette bildet. Jeg blir så grepet av å se på det. Det er et fotografi av pionerene fra vekkelsen i Azusa Street, selve forløperne for den gryende pinsevekkelsen. Vi forbinder den vel kanskje med den sterke betoningen av tungetalen, og den nådegaven var selvsagt en veldig viktig del av det som skjedde den gangen - som nå. Men det er noe annet jeg vil frem til.

Og det har sammenheng med de voldsomme opphøyene vi ser skje i dagens USA etter det forferdelige drapet på George Floyd.

For et annet kjennetegn på den gryende pinsevekkelsen var forsoning mellom ulike kulturer. Det samme ser vi jo skje på pinsefestens dag i Jerusalem. De som blir vitne til at Ånden faller, kommer fra ulike nasjoner og folkegrupper, og som en følge av dette blir 3000 av dem født på ny og lagt til menigheten på 120 medlemmer.

Det samme skjedde i Azusa Street.

Svarte og hvite forenet i en Ånd.

Den Hellige Ånd bryr seg ingen ting om kultuelle skillelinjer. Det er umulig å være rasist og kristen. Der er rødt blod som renner gjennom blodårene våre uansett hudfarge.

Er det noe vi virkelitg trenger så er det en dåp i Den Hellige Ånd. Ånden skaper nytt liv, river ned fiedenskap, hatets murer og skaper fred og forsoning.

Bildet viser svarte og hvite om hverandre i skjønn forening. Kristi kropp er flerkulturell. På bildet sees William Seymour, farget pinseforkynner. Selv er jeg så heldig å få dele pastortjeneste i Brummundal baptistmenighet med en farget medpastor, Olivier Matata. Det er herlig. Han er et nydelig menneske og en salvet forkynner. Vi har den samme Herre og den samme Ånd.

Unge svenske pinsepastorer orker ikke mer

Både den svenske kristne avisen Dagen og avisen Världen idag viser til en ny undersøkelse som viser at hver andre pinsepastor avslutter tjenesten sin tidlig, og at hel 88 prosent av de som slutter gjør det etter bare et tjenestested.

Det store majorieten som slutter tidlig er i alderen 20-35 år.

Nå settes det inn mottiltak for å hindre denne store pastorflukten. Blant annet et obligatorisk mentorprogram. Samtidig forsterker arbeidet med konfliktløsning og forandringsprosesser i menighetene.

Ikke lett å være baptist eller pinsevenn i Russland

I går kunne jeg dele nyheten som alle russiske baptister og pinsevenner og alle evangelikale kristne i Russland kan glede seg over: Konstitusjonsdomstolen har slått fast at trossamfunn og organisasjoner har rett til å samles i private hjem.

Men hvordan har tiden etter at den såkalte antimisjonsloven, som er en del av anti-terrorloven fortont seg for våre russiske trosfeller? Denne reportasjen fra Matthew Luxmoore, som skriver for Radio Free Europe, gir oss et lite innsyn. Her i min oversettelse:

I Verkhnebakanskij, en by utenfor Novorossiisk på Russlands Svartehavs-kyst, samles baptister i et lite hus med et korsformet vindu. Deres nærvær går 110 år tilbake i tid. De siste 25 siden Sovjetunionens kollaps - etter en tid med religiøs frihet - har deres trosutøvelse blitt undertrykket nok en gang.

Det kom som et sjokk når forsamlingen feiret Kristi bebudelsesdag 7. april i fjor - de var omlag 50 stykker - at agenter fra myndighetenes lovavdeling stormet inn og avbrøt gudstjenesten.

Ifølge presbyteren Jevgeij Kokora var menighetskoret i ferd med å synge: 'Kristus er mitt fyrlys', da dette skjedde. Menighetens pastor forsøkte å snakke med disse representantene for myndighetene. De på sin side skrev en rapport og forlot så huset.

Dagen etter dro Kokora sammen med den 71 år gamle Yury Korniyenko, som er menighetens pastor, til aktors kontor i Novorossiisk, for å legge inn en klage. De ble fortalt at aktor ikke kunne ta i mot besøkende de neste tre ukene. Den lokale avdelingen av Russlands føderale sikkerhetstjeneste (FSB) forhørte så de to baptistene.

9.april mottok Korniyenko et brev fra retten hvor det sto at han var enasjert i ulovlig misjonsarbeid.

Den russiske grunnloven garanterer religionsfrihet for Ortodoks kristendom, Islam, Jødedom og Buddhisme. Mindre trossamfunn, som for eksempel baptister har vært utsatt for økende granskning de senere årene.

Dette har ført til at baptistkirker i Russland har holdt en lav profil, enda de anslås å telle mer enn 250 000 mennesker.

I november i fjor ble en baptistpastor i Tartarstan bøtelagt for å ha organisert en dåpshandling i Kamaelven uten tillatelse. Det kostet ham 20.000 rubler eller ca.3100 norske kroner.

I mars ble pinsevennenes forsamlingshus i Novorosiisk revet fordi myndighetene mente at det var oppført ulovlig.

Billedtekst: 71-årige Yury Korniyenko, i grå skjorte med slips fra venstre, baptistpastor sammen med noen av menighetens medlemmer.

Gode nyheter for russiske baptister og pinsevenner

Endelig noen gode nyheter fra Russland hva angår russiske baptister og pinsevenner. 14.november i fjor slo Russlands konstitusjonsdomstol fast at trossamfunn og religiøse organisasjoner har rett til å holde møter i private hjem. Det ble kjent gjennom et innlegg fra Stefanusalliansen i avisen Dagen i går.

Denne gledelige dommen, som er endelig, har ikke kommet uten kamp. Her har Stefanusalliansen spilt en helt avgjørende rolle.

Jeg har ved flere anledninger - jeg tror jeg var den første som på norsk - skrevet om den nye såkalte anti-misjonsloven i Russland, og hvilke store følger den har fått og vil kunne få for blant annet evangeliske kristne i landet.

Russiske myndigheter må ta respektere trossamfunnenes rett til å kunne møtes i private hjem. Før denne dommen kom har mang huseiere blitt bøtelagt fordi boligen deres er blitt brukt til religiøse formål uten å ha vært regulert til det. Bøtene har vært høye, for å virke avskrekkene. Dette har ført til at særlig baptister og pinsevenner har fått store problemer med å kunne drive sin virksomhet fordi de ikke har godkjente forsamlingslokaler.

Stefanusalliansen har engasjert advokater og gitt rettshjelp for å kjempe mot trosfrihetsbrudd gjennom rettssystemet. Nå har de lykkes. Det er det all grunn til å takke dem for og glede seg over.

Men kampen er slett ikke over. Antimisjonsloven kan fremdeles brukes mot russiske baptister og pinsevenner på flere områder, siden helt normalt kirkeliv er plassert utenfor loven. Det var i 2016 at president Vladimir Putin signerte denne loven, som er en del av et lovverk mot terrorisme. Dermed har man endt opp med å kriminalisere religiøse uttrykk som ikke godkjennes av staten.

Den kristne sionismens røtter, del 8

Zvi eller Shlomo Kofsman (1910-1976) hører så absolutt med i en serie om sentrale skikkelser i den kristensionistiske bevegelsen. Han ble født i Algerie og en muslim som var kommet til tro på Jesus, ble redskapet Gud brukte for å lede Zvi til tro på Jesus som Messias.

Zvi Kofsman immigrete til Israel via Frankrike i 1948. Han hadde bakgrunn fra pinseretningen Assemblies of God, og hadde gode kontakter i denne bevegelsen både i Frankrike og USA. Med seg til Israel bar han en visjon om å bygge opp frie messianske forsamlinger over hele Israel.

Zvi grunnla den første hebraisk-talende messianske forsamlingen i Israel siden det første århundre. Det skjedde på 1950-tallet og denne forsamlingen var også den aller første messianske forsamlingen i landet som fikk offisiell godkjennelse fra israelske myndigheter. Menigheten ble godkjent i 1958.

Zvi ledet bønnemøter sammen med andre kristne forsamlinger annenhver uke. De ba og fastet mye. Han la stor vekt på bønn. B>lant annet ba og fastet de fast på Yom Kippur.

Mens pinsevenner og andre evangeliske kristne hadde problemer med å samarbeide ellers i verden, fant de hverandre i et bønnefellesskap på tvers av skillelinjene i Israel.

fortsettes

Tre ting du kanskje ikke visste om Lewi Pethrus

I dag er det på dagen 45 år siden Lewi Pethrus døde. Han vokste opp et fattig arbeiderhjem i Vargö i Västergötland, med enkle vaner og enkel kost, og ble sammen med Thomas Barratt, pinsevekkelsens apostler i Norden.

På denne hans minnedag vil jeg gjerne trekke frem tre ting, som du kanskje ikke visste om ham:                                                                 

Det ene er at han mot slutten av sitt liv ble stadig mer økumenisk. Han skrev:

'Selv har jeg aldri vært spesielt begeistret for å være pinsevenn. Jeg har alltid sagt at jeg er kristen. Det er for lite å innskrenke seg til å være kristen etter den malen som pinsebevegelsen har trukket opp.'

Det andre er at pinsevekkelsen ble født blant de fattige og dem som falt utenfor, og engasjementet for de marginaliserte preget Lewi Pethrus hele livet. Hans personlige innsats blant arbeidsløse menn i Stockholm på 1920-tallet fikk et slikt omfang at menighetsmedlemmer begynte å klage over at de fikk lopper etter at de fattige hadde vært på besøk.

Det tredje var at Pethrus elsket stillheten. Den bar han alltid med seg.

Måtte Gud reise opp flere menn som Lewi Pethrus!

Hvorfor så taust om pinsen, pinsevenner?

Dette er skrevet i undring, ikke i kritikk. Denne pinsen har jeg vært innom Facebook-profilene til kjente pinsevenner og pinsekarismatikere som gjerne ytrer seg i sosiale medier. Jeg var interessert i deres synspunkter på pinsen. Jeg hadde forventet meg noen innsiktsfulle betraktninger om Åndens dåp, om tungetalens betydning, om kraftutrustningen. Men med få unntak, var det helt taust.

Ikke en linje, ikke et ord om pinsen.

Ikke et ord om en av kirkens største høytider, ikke et vitnesbyrd om deres egne erfaringer med Den Hellige Ånd.

Der er underlig.

Jeg merker forlegenhet rundt tungetalen i flere sammenhenger. Den er henvist til bakrommet i beste fall. Da er det mer snakk om tjenestegavene, hvem som er apostler og profeter. Når hørte vi noen tale sist om Åndens dåp?

Jeg er barn av både Jesusvekkelsen og Den karismatiske bevegelsen. På 1970-1980 tallet var det mye snakk om Åndens dåp. Det var viktig at alle fikk gjøre seg erfaringer med Helligånden.

Så ble det taust.

Andre ting kom inn.

Blant annet fikk vi lederutviklingskurser og seminarer.

Men er Åndens gaver blitt mindre viktige?

Nei, jeg er ikke pinsepastor

Avisen Dagen har gjort et intervju med professor Terje Hegertun og undertegnede i forbindelse med pinsen. Det var hyggelig, men i intervjuet tituleres jeg som 'pinsepastor'. Jeg gjorde journalisten oppmerksom på feilen ved gjennomlesning av manus, og fikk til svar at det visste han. Jeg regnet med at dette ville bli rettet, men så har ikke skjedd. Jeg er fremdeles ordinert som pastor i Det Norske Baptistsamfunn.

Men selv om jeg ikke er pinsepastor, er jeg venn av pinsen! Og jeg har djup respekt for pinsebeveglsen, og takknemlig for å tale i mange av deres menigheter.

Hva skulle vi gjort uten pinsen?

Vi  trenger ikke mer menneskelig dyktighet. Den kan faktisk være til hinder. Vi trenger ikke et velsmurt maskineri. Vi trenger ILD! Tunger av ILD.

'Tenk hvordan det ville ha vært uten pinse,' skriver metodisten Stanley Jones, og henviser til disiplene som i frykt satt bak stengte dører, og svarer: 'Det ville ha vært håpløst... Den eneste kraft som formådde å føre dem utenfor de stengte dører og slippe dem og deres budskap løs på verden, var pinsen.' (Stanley Jones: Den Hellige Ånd og vi. Ansgar 1967, side 21-22.)

Denne pinsen er min bønn:
Kom Hellige Ånd! Kom!

Mine pinsevenner

I to artikler nå har jeg latt mine lesere få møte mine katolske og ortodokse venner. I dag vil jeg presentere mine pinsevenner!

De møtte jeg nesten med det samme jeg ble en kristen i 1972. Men det var en lutheraner som introduserte meg for 'dåpen i Den Hellige Ånd'. Det skjedde i min barndoms kirke, Hunn kirke, etter en gudstjeneste. Over en åpen Bibel underviste han meg om Den Hellige Ånd. Ikke at jeg forstod så mye av det, og det skjedde heller ingen ting når han la hendene på meg og ba for meg. Dagen etter kom en gjeng ungdommer sammen i Gjøvik kirke. Vi knelte ned rundt alterringen, og der opplevde jeg min dåp i Den Hellige Ånd. Uten noe forvarsel begynte jeg å lovprise Gud i nye tungemål.

Tungemålsgaven har senere fått stor betydning for mitt personlige bønneliv.

I min hjemby Gjøvik fantes det den gangen en pinsemenighet. Nå er det tre. Jeg gikk av og til dit, selv om møtestilen var litt fremmed. Her traff jeg menighetens forstander, Per Ruud, som møtte meg med raushet og her skulle jeg møte 'Brødrene Nymoen', et begrep på den tid: Arvid og Einar. De talte i vekkelsesmøter. Det var helt nytt for meg. Etter sangen og talen drev de med noe jeg mener å huske de kalte 'benke-fiske'. En etter en i salen ble spurt om de var frelst? Jeg husker fremdeles jeg synes det var litt skremmende. Tenk om de spurte meg? Men jeg visste hva jeg skulle svare: Jeg har tatt imot Jesus som Frelser. For det hadde jeg gjort. Einar Nymoen har jeg senere møtt mange ganger. Han er en av Norges beste sjelesørgiske forkynnere, synes jeg.

I Filadelfia Gjøvik møtte jeg også to andre som skulle få avgjørende betydning for mitt liv: Kjell Haltorp og Ole Petter Bekkelund. Kjell var på den tiden 2.pastor i Filadelfia Oslo. Hos ham ble bønnebrannen i meg tent. Hver lørdag drev jeg med gateevangelisering i Gjøvik, og når Kjell fikk høre det sendte han meg en hel kartong med boken 'Gud kan' av Kathryn Kuhlman, slik at jeg hadde noe å gi bort til mennesker som ville høre om Jesus. Typisk Kjell Haltorp dette! Alltid opptatt av å vinne mennesker for Jesus. Gjennom årenes løp har jeg holdt jevnlig kontakt med Kjell, som nå er blitt 80 år, men fortsatt like brennende for Jesus.

Ole Petter skulle bli en åndelig far for meg, og det er få som har lært meg så mye om bønn, som han. I dag holder jeg fremdeles god kontakt med Gjøvik pinsemenighet, og har mange gode samtaler med en god venn, Egil Glemmestad, som er dagens forstander.

Som omreisende forkynner har jeg besøkt mange pinsemenigheter, noe jeg setter stor pris på. Her har jeg mange av mine beste venner. Jeg setter pris på den tydelige bibeltroskapen, iveren etter å se mennesker frelst, bønnehungeren. Men det er blitt ganske stille i mange pinsemenigheter hva tungetalen angår. Sjeldent hører jeg også forkynnelse om Åndens dåp.

Gjennom årene har jeg også satt stor pris på godt fellesskap med mange av pinsebevegelsens pastorer og forkynnere. Der er farlig å nevne noen, for da utelates andre jeg gjerne skulle ha nevnt, men jeg gjør unntak noen som har betydd spesielt mye for meg personlig:

Kjell Erichson, Ole Sletten, Egil Svartdahl, Einar Nymoen - trygge, sindige og menn med integritet, tyngde og visdom.

En spesiell takk til Emanuel Minos, som i en livskrise, ba meg hjem til seg, og hjalp meg igjennom. Jeg hadde ikke vært forkynner i dag hadde det ikke vært for Emanuel Minos.

Kontakten med brødrene Kjell og Stanley Sjöberg har også betydd mye, ikke minst Kjell, selve Nordens bønneapostel. Han har vært med på å inspirere og forme mitt bønneliv og min bønneteologi i mange år, og gjør det fremdeles, selv etter sin død.

Pinsevekkelsen er utvilsomt et Åndens vær Gud har sendt, og jeg takker Gud for den. Måtte pinseilden fortsatt brenne.

'Dere vet ikke hva slags ånd dere er av'

På selveste langfredag får jeg følgende melding fra en norsk pinsepastor på min mobiltelefon:

"Hei Bjørn Olav! Snakket i dag med en misjonær i Paris som fortalte om et bønnemøte de hadde på mandag morgen. Der bad de konkret om at Notre Dame katedralen måtte brenne opp. For de ser denne som satans synagoge. Så når brannen brøt ut på kvelden var de overrasket over hvoor raskt bønnesvaret kom. Ha en fin Påske."

Jeg blir stum, og kommer i hu Jesu disipler som ville be Gud sende ild fra himmelen som skulle fortære Jesu motstandere. I den sammenheng sa Jesus:

'Dere vet ikke hva slags ånd dere er av.'

At denne pinsepastoren ønsker meg en fin påske, er ikke positivt ment.

I dag kjenner jeg bare på sorg og fortvielse. Jeg kjente jeg ble fysisk uvel av å lese denne meldingen.

Pinsebevegelsen i Sverige øker - 2053 personer døpt

2053 personer ble døpt i svenske pinsemenigheter på bekjennelsen av sin tro i 2017.  Demed økte antall medlemmer den svenske pinsebevegelsen med 1745 nye medlemmer. Det er et historisk høyt tall.

Man må tilbake til 1980 tallet for å finne tilsvarende tall. Ved utgangen av desember i fjor omfattet Pingst, som er navnet på den svenske pinsebevegelsen, 87.392 medlemmer i 450 forsamlinger.

Tallene er hentet fra pinsebevegelsens årbok for 2018 som nylig utkom. I årboken finner vi også resultatet for de ulike innsamlingene pinsebevegelsen har stått for og pinsebevegelsens medlemmer har tilsammen gitt 347,5 millioner kroner i 2017, hvilket gir et gjennomsnitt på 5.204 kroner per medlem.

35.000 pinsevenner møttes til konferanse i Frankrike

35.000 pinsevenner blant rom-folket har i to uker møtt hverandre til konferanse  i Chaumont (bildet), noen mil sørøst for Paris. Konferansedeltagerne bodde i 6000-7000 campingvogner på en nedlagt flyplass.

Bak den store konferansen sto "Liv og lys", et eget pinsesamfunn blant rom-folket.

Det har i mange år pågått en sterk pinsevekkelse blant rom-folket, og opp mot en million av Europas vel fem millioner pinsevenner tilhører denne folkegruppen.

Konferansen ble avsluttet denne helgen.

Foto: Wikipedia

Taler i Pinsekirken Kolbotn

Søndag 2. september kl.11.00 taler jeg i Pinsekirken Kolbotn (bildet). Det ser jeg veldig frem til. gleder meg veldig til å se igjen vennene der. Dette er en menighet jeg har et spesielt forhold til, siden jeg over flere år talte hver måned her.

Om du er i nærheten og har anledning til å komme, hadde det vært hyggelig å få hilse på deg.

Evangelistenes tjeneste, del 2

Det var en tid norsk pinsebevegelse hadde mange evangelister. Men så skjedde det noe underlig. Evangelistene ble forstandere. På en måte var det å være evangelist et slags forstadium til å bli forstander. Man gikk i lære hos en eldre forstander, og når han trakk seg tilbake, ble man hans arvtager. I mens var man evangelist.

Det er vanskelig å finne en slik modell igjen i Det nye testamente.

Evangelisten er i følge Ef 4,11 en av de femfoldige tjenestegavene til Kristi kropp. Det er også hyrden, eller pastoren. De er ikke en og samme person. Det har vist seg i mange tilfeller at det å innsette en evangelist i pastor- eller forstandertjenesten, har vært en ren ulykke. Av to årsaker:

Kristi kropp har mistet en evangelist, som har gått inn i en annen oppgave. Og: evangelister blir ofte for ensidige i den kosten de serverer en forsamling. Kirkehistorien kan også vise til at evangelister har sporet av læremessig når de trer inn i en rolle de ikke har. Men selvsagt finnes det eksempler på at evangelister er blitt gode pastorer.

"Evangelistembetet er menighetens kraftkilde utad," skriver Aril Edvardsen i boken: "Gjenopprettelsen", utgitt på Logos forlag i 1978, side 100.

Og Edvardsen viser til evangelisten Timoteus. Det er han kunsteren har forsøkt å avbilde på det bildet som følger denne artikkelen.

Til sin unge medarbeider skriver apostelen Paulus:

"Men du må være edruelig i at du gjør. Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist..." (2.Tim 4,5).

Dette gir oss et bilde av noen av de karaktertrekkene som bør finnes hos en med dette kallet. Han må være en person som er årvåken, sindig og han må tåle lidelse. Lidelsen hørte med til den erfaringen alle kristne i urkirken hadde. Det var en pris å betale for å forkynne De gode nyhetene om Guds rike. Det kunne føre til forfølgelse, mishandling, fengselsstraff, ja, martyrdøden. Slik mange evangelister opplever i dag i mange land. De er ganske ulik de som skaffer seg egne jetfly, dyre biler og som bokstavelig talt smykker seg med gull og glitter, slik vi finner eksempler på dag.

Evangelisten er først og fremst et vitne. Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)