Det var verdt det!

Da er May Sissel og jeg hjemme igjen etter en svært strabasiøs reise til Kolbotn. I tett snødrev, djup snø, glatte veier dro vi innover i dag tidlig, og det var ikke så mye bedre på vei hjemover. Slitsomt var det, men mest for May Sissel, som kjørte. Nå venter en god kopp Yorkshire-tea. Takk til Herren som passet på oss.

Men det var verdt det - absolutt! Tenk å få lytte til Elisabeth Widmer igjen med eget lovsangsteam. Så harmonisk, så vakkert. Tenk å få se igjen alle vennene! Noen av dem er blitt skrøpeligere, på grunn av sykdom og alder. Men så levende de er. Jeg blir så berørt og grepet når noen forteller at de ber for May Sissel og meg hver dag. Tenk så verdifullt. Det er det som holder vår tjeneste igang og holder meg oppe. Så glad for å få holde disse hellige i mine hender og se inn i deres vakre øyne. Så takknemlig for dette.

Hva jeg talte om? Guds kjærlighetskyss.

Og før gudstjenesten begynte sang de burstadssangen til May Sissel! Så koselig det var. Gleder oss til en eventull neste gang.

Gudstjeneste søndag

Førstkommende søndag, den 13.januar kl.11.00 taler jeg i Pinsekirken Kolbotn (bildet). Det gleder jeg meg veldig til. Om du er i nærheten hadde det vært koselig å få hilse på deg.

I prekestolen!

Så godt det var å se alle vennene i Pinsekirken Kolbotn igjen! Alle de kjente og kjære ansiktene, og alle de nye. Pinsekirken var nærmest fullsatt, og det  var godt og åpent å dele det jeg kjente Gud hadde lagt på mitt hjerte. Jeg talte om Gud som velger det som ingenting er.

Utgangspunktet var profeten Samuel som Gud sender til Isai for å velge en av hans sønner til Israels nye konge. Gud velger den minste, den yngste, han som gjeter småfeet til faren sin. Han velger det minste og minst betydningsfulle stedet, Betlehem.  Samuel øste oljehornet over David, en mann etter Guds hjerte. For Herren ser ikke etter det store i menneskers øyne, men etter hjertet. Og med dette som utgangspunkt snakket jeg om hvordan Gud velger de som kjenner seg små, uten betydning, og gjennom deres knuste liv, flyter salveoljen ut til andre mennesker og er med på å lege sår i deres liv. Så avsluttet jeg med hvordan Gud vil bytte bort våre sørgeklær, kle oss i lovprisningens drakt og øse gledens olje over våre liv.

Jeg har med meg min egen prekestol! På grunn av Parkinsons så klarer jeg ikke å stå særlig lenge, men så får jeg gleden av å sitte når jeg underviser. Det gir en egen nærkontakt med de som hører på.

Så det er altså ikke 'på prekestolen' med meg, men 'i prekestolen'!

Stor var overraskelsen når menigheten i Kolbotn hadde laget ostekake og sang bursdagssangen for meg 28 dager før jeg fyller år! Så koselig. Det satte jeg veldig stor pris på.

Men før jeg kom så langt innbød jeg alle til å komme frem slik at jeg kunne få velsigne alle som ville det. Køen ble lang. Så mange gode klemmer, så mange tårer, så mange smil. Fantastisk når Gud berører mennesker med sitt hellige nærvær.

Takk til Pinsekirken Kolbotn som inviterte meg. Det er ikke selvsagt lenger å bli invitert til noen menighet når man er fysisk begrenset som meg. Men så godt å bli regnet med til tross for alvorlig sykdom. May Sissel og jeg er velsignet.  Bare ta kontakt om det er andre menigheter som vil ha besøk av oss.

Taler i Pinsekirken Kolbotn

Søndag 2. september kl.11.00 taler jeg i Pinsekirken Kolbotn (bildet). Det ser jeg veldig frem til. gleder meg veldig til å se igjen vennene der. Dette er en menighet jeg har et spesielt forhold til, siden jeg over flere år talte hver måned her.

Om du er i nærheten og har anledning til å komme, hadde det vært hyggelig å få hilse på deg.

Takknemlighet

I dag hadde jeg gleden av å besøke Pinsekirken Kolbotn igjen. Jeg talte om "Velsignelsen i ubesvarte bønner", i forbindelse med at menigheten har startet på sin årlige bønneuke. Denne menigheten har jeg et spesielt forhold til. I nærmere tre år besøkte jeg den jevnlig - noen ganger to-tre ganger i måneden - i forbindelse med at menigheten var uten pastor. Jeg deltok også i prosessen med å få valgt ny pastor, og jeg tror alle er glad for at Olaf Flatland takket ja. Menigheten har hatt en god tid etter det.

Det var så godt å treffe igjen gode venner! Takk for den raushet jeg alltid blir møtt med i Pinsekirken Kolbotn. Takk for alle gode klemmer og gode ord. May Sissel og jeg traff mange av de vi kjenner, og en del nye. Det lover godt at det er kommet til mennesker vi ikke kjenner. Savnet noen, men det er ikke alltid at det passer for alle, og noen av de vi kjenner er nå enten hjemme hos Herren eller er på sykehjem. Vi takker Gud for dem alle.

Så fint at vi også fikk feiret nattverd sammen. Takk til Jan Willy Løken som ledet og som sang og førte oss inn i Guds nærbær, og til Olaf Flatland som inviterte meg.

Ny barnepastor i Pinsekirken Kolbotn

I dag gleder jeg meg stort over den gode utviklingen som har skjedd i Pinsekirken Kolbotn, siden Olaf Flatland ble innsatt som pastor. Denne søndagen kunne menigheten innsette Ruth Manskow Løken som ny barnepastor. Det sier mye om en livskraftig menighet som satser på kommende generasjoner. Gratulerer med dagen! Bedre barnepastor kunne ikke menigheten fått!

Jeg kjenner på djup takknemlighet for de tre årene jeg fikk være rådgiver for menigheten.

Foto: Pinsekirken Kolbotn

Undervisning om bønn i Kolbotn

Gårsdagen var en av få dager da det ikke ble publisert noen bloggartikkel. Det skyldes at jeg var opptatt med møter i Pinsekirken Kolbotn.

Tirsdag kveld var det samling for 'Bønn for Follo', hvor jeg underviste om det personlige og hverdagslige bønnelivet. Dette var en samling for alle pinsemenighetene i Follo. Onsdag fortsatte bønneuken for Pinsekirken Kolbotn, hvor jeg snakket om det indre livets bønn og betydningen av den åndelige lesningen, spesielt den daglige lesningen av Bibelen.

Det var godt å møte pinsefolket igjen, og særlig se igjen gode venner fra tiden jeg hadde i denne menigheten i den prosessen som førte til at menigheten fikk ny pastor. Med Olaf Flateland har menigheten fått en god og trygg hyrde med solid bibelkunnskap, trygt forankret i evangelikal trosoverbevisning. Denne menigheten betyr veldig mye for meg og jeg setter stor pris på å bli invitert til å feire gudstjenester og sammenkomster med dem.

Det var rørende og kjentes veldig godt når gårsdagens samling ble avsluttet med at de som deltok kom fram for å be for meg.

En travel helg - og en teakopp

Nå var det ikke akkurat veldig vondt å sette seg ned med en rykende kopp varm tea, og en knupp med sukkerfri belgisk sjokolade!

Den teakoppen kjennes faktisk velfortjent. Det har vært en mer hektisk helg enn vanlig for meg. I går var jeg i Halden for å holde et foredrag i Patristisk forum, om bønn i Oldkirken. Det ble en fin samling i en av møtesalene til Halden frikirke, med et lydhørt og interessert publikum. Jeg synes teamet er svært interessant, og det har vært lærerikt å lese kirke- og ørkenfedrene i den hensikt å finne ut hvordan de ba. Likeledes å studere bønnelivet både i urkirken og i oldkirken, være seg både det personlige bønnelivet og gudstjenestens bønnepraksis.

Vel hjemkommet lyser en lampe som viser at det er noe feil med motoren. Dermed kunne jeg ikke ta bilen i dag når jeg skulle besøke Pinsekirken på Kolbotn, en forsamling som står mitt hjerte spesielt nært, siden jeg over en lengre tid talte i denne menigheten. Her har jeg så mange gode venner, som jeg setter stor pris på.

Kulden i dag tidlig gjorde sitt til at dagen startet med et angina-anfall, og det er ikke spesielt hyggelig i seg selv, men blir et hakk mer utfordrende når det er kort tid til at toget skal gå. Togturen inn til Oslo var likevel behagelig. Det er lenge siden jeg har reist med toget. Egentlig foretrekker jeg denne reisemåten fremfor noen annen. Når man reiser med toget blir sjelen med!

I Pinsekirken talte jeg over Apg 12, om Peter som blir befridd fra fengslet han sitter i på grunn av menighetens inderlige forbønn.

Men togturen hjemover ble en stor utfordring. En forferdelig risting, og en dør som jeg satt ved siden av, som spratt opp i eningen. Føler meg riktig mørbanket her jeg sitter. Men nå skal jeg nyte teakoppen - og sjokoladen. Jeg tror det faktisk blir to-tre slike kopper til før jeg legger meg.

Pinsekirken Kolbotn har en spesiell plass i mitt hjerte

I formiddag talte jeg i Pinsekirken på Kolbotn (bildet). Det var så godt å se vennene igjen. Denne menigheten har en spesiell plass i mitt hjerte.

Det hele begynte med en forespørsel om å hjelpe en venn av meg som skulle tale der. Han var blitt syk, og spurte om jeg kunne tale i stedet for ham. Jeg takket ja til forespørselen, og møtte en menighet som var hungrig etter Guds ord. Jeg ble spurt om jeg kunne komme tilbake neste søndag, og slik var det at jeg besøkte denne menigheten flere søndager i måneden i en tre års periode. Her har jeg hatt noen av mine sterkeste opplevelser av Guds nærvær i noe møte, og her traff jeg mennesker som er blitt gode venner for resten av livet. Det går ikke en uke uten at Gud minner meg på noen jeg skal be for i denne forsamlingen.

I dag var det godt å stå på talerstolen og se ut over den flotte forsamlingen. Alle de gode, kjente ansiktene - og noen nye, og både før og etter møtet dele ut og få gode klemmer! Lovsangen i dag var ledet av Jan Willy og Ruth Manskow Løken, og to av deres barn. Enda en gang opplevde vi en nådestund hvor de løftet oss inn for Guds trone. De har oppmuntret meg så mange ganger før, og gjorde det igjen denne søndagen.

Nå har menigheten fått sin egen pastor: Olaf Flateland. Om ham hører jeg mange godord, og jeg er glad menigheten har fått en trygg hyrde som kan lede flokken videre.

Er du på besøk i Oslo-området, eller bor du i nærheten av Kolbotn, er Pinsekirken absolutt verd et besøk! Her finner du god, solid bibelundervisning, rause mennesker, smittende lovsang og godt fellesskap.

En søndag viet Guds ords forkynnelse

Gårdagen ble en travel dag, men du verden hvor priviligert man er når man kan forkynne Guds ord, og for mottagelige lyttere. May Sissel og jeg dro hjemmefra klokka 0900 søndag morgen, og var først hjemme igjen klokken halv ett natt til mandag. Første stoppested var Pinsekirken på Kolbotn. Dette er en menighet jeg har lært å sette stor pris på, og det var godt å se vennene igjen. Etter gudstjenesten her satte vi kursen for Lommedalen, hvor vi besøkte pastorfamilien for International Baptist Church, familien Burns. Vi nøt fellesskapet med våre gode venner, spiste en god middag sammen, før vi måtte gjøre oppbrudd for å reise til Slemmestad, hvor jeg preket i Sannhetens Ord Bibelsenter. Det er fjerde gangen jeg preker i den sammenhengen. Her trives vi veldig godt. Dette er en menighet som setter Guds ord i sentrum, og hvor vi opplever en hengivenhet til Jesus og tilbedelsen av Ham, som er sjelden vare. Både i Pinsekirken på Kolbotn og på Sannhetens Ord var det åpent og godt å preke.

Nå er klokken blitt 01.00 om natten, og jeg kjenner et stort behov for å finne puta. Nye bloggartikler vil publiseres i løpet av morgendagen.