I prekestolen!

Så godt det var å se alle vennene i Pinsekirken Kolbotn igjen! Alle de kjente og kjære ansiktene, og alle de nye. Pinsekirken var nærmest fullsatt, og det  var godt og åpent å dele det jeg kjente Gud hadde lagt på mitt hjerte. Jeg talte om Gud som velger det som ingenting er.

Utgangspunktet var profeten Samuel som Gud sender til Isai for å velge en av hans sønner til Israels nye konge. Gud velger den minste, den yngste, han som gjeter småfeet til faren sin. Han velger det minste og minst betydningsfulle stedet, Betlehem.  Samuel øste oljehornet over David, en mann etter Guds hjerte. For Herren ser ikke etter det store i menneskers øyne, men etter hjertet. Og med dette som utgangspunkt snakket jeg om hvordan Gud velger de som kjenner seg små, uten betydning, og gjennom deres knuste liv, flyter salveoljen ut til andre mennesker og er med på å lege sår i deres liv. Så avsluttet jeg med hvordan Gud vil bytte bort våre sørgeklær, kle oss i lovprisningens drakt og øse gledens olje over våre liv.

Jeg har med meg min egen prekestol! På grunn av Parkinsons så klarer jeg ikke å stå særlig lenge, men så får jeg gleden av å sitte når jeg underviser. Det gir en egen nærkontakt med de som hører på.

Så det er altså ikke 'på prekestolen' med meg, men 'i prekestolen'!

Stor var overraskelsen når menigheten i Kolbotn hadde laget ostekake og sang bursdagssangen for meg 28 dager før jeg fyller år! Så koselig. Det satte jeg veldig stor pris på.

Men før jeg kom så langt innbød jeg alle til å komme frem slik at jeg kunne få velsigne alle som ville det. Køen ble lang. Så mange gode klemmer, så mange tårer, så mange smil. Fantastisk når Gud berører mennesker med sitt hellige nærvær.

Takk til Pinsekirken Kolbotn som inviterte meg. Det er ikke selvsagt lenger å bli invitert til noen menighet når man er fysisk begrenset som meg. Men så godt å bli regnet med til tross for alvorlig sykdom. May Sissel og jeg er velsignet.  Bare ta kontakt om det er andre menigheter som vil ha besøk av oss.