Utfordringene med gudstjenesten

Det hender jeg møter mennesker som fnyser når de hører ordet 'liturgi'. Noe slikt religiøst vil de ikke ha. Men nå har jeg vært med på møter i frikirkelige sammenhenger siden 1972, og det er blitt noen møter gjennom årene. De er ganske like hverandre, enten det er i den ene eller den andre menigheten jeg har vært. Og det blir uro om noe av det man er vant med skulle endres.  Så det er vel et spørsmål om det ikke er like mye 'liturgi' i frikirkelige sammenhenger, som i mer høykirkelige.

I de siste årene har jeg også begynt å tenke på hvor mye som kreves for å holde virksomheten i dag. Ta nå en enkel gudstjeneste eller møte. Som oftest krever det:

* Noen til å ønske velkommen i døra, såkalte møteverter.
* Noen til å spille.
* Noen til å lede.
* Noen til å innlede.
* Litt program rettet mot barn før søndagsskolen.
* Litt for ungdommen.
* Noen til å preke..
* Noen til å lede lovsanger.
* Lovsangere.
* Kollektører

Og dette er ikke bare til et møte eller en gudstjeneste. Det gjelder minst en gudstjeneste i uken hele året igjennom og i mange år.

Dette krever ressurser, og ressurser mange menigheter ikke har, noe som igjen skaper slitasje.

Mitt spørsmål er: Må det være slik? Er tiden inne til å spørre oss selv hva gudstjenesten er og handler om? Hva er gudstjenestens sentrum? Hvem er den til for? Mennesker eller Gud, eller begge deler?