Justin martyr og nattverdfeiringen i den tidlige kirken

Idet morgengryet tar til og natten må gi slipp og junidagen bryter fram, minnes vi Justin med tilnavnet 'martyr'. Vi skriver tidlig 100-tall. Justin ble født år 100, omtrent på den tiden apostelen Johannes sovnet inn, og han ble 65 år gammel. Det er fra Justin vi har den eldste bevarte beskrivelsen av hvordan søndagens gudstjeneste ble feiret i den tidlige kirken. Av skildringen hans fremgår det hvordan Herrens måltid ble feiret hver søndag.

Nattverdliturgi som Justin Martyr beskriver er interessant av flere årsaker: Først og fremst selvsagt fordi den er en så tidlig beskrivelse av hvordan de første kristne feiret nattverden. For det andre fordi vi finner igjen en del av de samme elementene i ulike nattverdliturgier i dag, også i dem som brukes i frikirkelige sammenhenger. Justin Martyr fremsetter en betingelse for å ta del i nattverden, og det er at man er døpt. Dåpen er inngangsporten til menigheten, og det er de døpte som tar del i det hellige måltidet: ""Etter at vi (i dåpen) har renset den som er kommet til troen, og som har sluttet seg til oss, fører vi ham til dem som kalles 'brødre', til det sted hvor de er forsamlet".

1. Forbønn:

Det første vi legger merke til i denne liturgien er at det er avsatt tid for å be. Hva bes det for? Justin Martyr nevner tre ting: 1) For oss selv, det vil si de som er kommet sammen for å feire gudstjeneste. 2) For de som nettopp er blitt døpt. 3) For alle andre. Så viser Justin Martyr til noe interessant. Han skriver dette i forbindelse med forbønnshandlingen: "slik at vi, som har lært sannheten å kjenne, også i gjerning må være gode og lovlydige borgere og dermed få del i den evige frelse".

Dette er jo helt i tråd med det apostelen Paulus skriver om menighetens forbønnsoppdrag, slik det er gjengitt i 1.Tim 2,1-4: "Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker. Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt. Dette er godt og noe Gud, vår frelser, gleder seg over, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne".

2. Hilsen

Etter forbønnshandlingen hilser så de forsamlede hverandre med et kyss.

Apostelen Paulus skriver en rekke steder om det han kaller "et hellig kyss" (1.Kor 16,20;2.Kor 13,12;1.Tess 5,26 og apostelen Peter gjør det samme i 1.Pet 5,14. Dette kysset var en hilsningsform som symboliserte kjærlighet, tilgivelse og enhet, og er tydelig brukt under nattverdfeiringen.

3. Brød, vin og vann bæres fram

Det neste som skjer er at brød, vin og vann bæres frem til menighetens forstander. Det er med andre ord forstanderen (tilsynsmannen, biskopen) som deler ut nattverden. Og det er ikke ham selv som bærer dette frem, men det gjøres av andre. Hvem som gjør dette sier ikke Justin Martyr noe om. Det er likevel naturlig å tro at dette er en oppgave som menighetens diakoner gjør, siden de nevnes senere i forbindelse med nattverden. Vi merker oss også at det er et brød som bæres frem. Ikke en spesiell oblat. Det kom senere.

Det menighetens forstander så gjør er at han frembærer "en lang takksigelse". Det er jo en av årsakene til at nattverden nettopp kaller "eukaristi", det er en takksigelse. Menigheten gir så sitt gjensvar på denne takksigelsen med "amen".

Sammen med seks andre troende, som var hans mest trofaste disipler, ble Justin henrettet i Roma ved halshugging i år 165 e.Kr. Han er mest kjent som trosforsvarer eller apologet.

Hvem kan ta del i Herrens måltid?

En artikkel i avisen Vårt Land aktualiserer spørsmålet om hvem som kan ta del i nattverden eller Herrens måltid. Artikkelen handler om Razwan Afser som har skrevet masteroppgave ved Det teologiske fakultet i Oslo hvor han utfordrer oppfatningen av nattverden som et rituale eksklusivt for kristne. I oppgaven drøfter han om det er mulig at han som muslim kan delta i nattverdfellesskapet. Jeg har ikke lest oppgaven, så jeg skal ikke kommentere den.

Selv mener jeg at nattverden kun er for de som bekjenner seg til den treenige Guds navn, og at det å ta del i nattverden forusetter at man er døpt. Jeg skal forsøke å begrunne dette ut fra Guds ord. Spørsmålet om hvem som kan gå til bords og ta del i nattverden handler først og fremst om hva nattverden er.

Vi leser om nattverden eller Herrens måltid flere steder i Det nye testamente. Et av stedene er 1.Korinterbrev. Les gjerne teksten sammenhengende, fra 1.Kor 11,17-34. Ut fra disse verdene vil jeg bemerke følgende:

Rammen for nattverden er et måltid. Det heter om selve innstiftelsen av nattverden: 'Mens de holdt måltid, tok Jesus et brød, takket og brøt det...' (Matt 26,26) Det vi feirer som Herrens måltid, er altså ikke selve måltidet, i dette tilfellet påskemåltidet, men den handlingen Jesus innstifter, mens de holder måltidet. De første kristne feiret det vi kaller Agapemåltidet, som var et fellesskapsmåltid, og som en del av dette feiret de Herrens måltid, som er selve symbolet på den nye pakt. Vi ser omrisset av dette Agapemåltidet her i 1.Korinterbrev, hvor Paulus tydelig understreker forskjellen på måltidet de spiser og nattverden. Vi ser dette to steder: Først i versene 20-21:  'Når dere da kommer sammen, er det ikke Herrens måltid dere holder. For når dere spiser, holder hver og en av dere måltid for seg selv...' Og klarest i vers 29: 'For den som spiser og drikker uten å tenke på at DET ER HERRENS KROPP ...' (Uthevingen er min)

Den som tar del i nattverden må altså være klar over at dette er noe mer enn brød og vin. Det er Herrens kropp og blod vi får del i. Dette kommer veldig klart frem i kapittel 10 i det samme brevet:

'Velsignelsens beger som vi velsigner som vi velsigner, GIR DET IKKE DEL I KRISTI BLOD? Brødet som vi bryter, GIR DET IKKE DEL I KRISTI KROPP?' (10,16)

Med andre ord: Når vi tar del i nattverden får vi del i både Kristi blod og Kristi kropp. Det er det Skriften selv sier. Dette ser vi tydelig også i det ellevte kapitlet hvor Paulus skriver om menigheten i Korint at det er 'så mange svake og skrøpelige hos dere, og noen er sovnet inn,' og han begrunner dette med at de ikke skiller mellom vanlig mat og det faktum at de spiser og drikker Herrens kropp og blod. Se selv versene 29-30!

Så et menneske som tar del i nattverden uten å 'tenke på at det er Herrens kropp, spiser og drikker seg selv til doms.' (v.29) Kan det bli tydeligere?

Det kirkesamfunn jeg tilhører har det som kalles et reformert nattverdsyn. I korte trekk går det ut på at nattverden er å forstå som et symbolsk minnemåltid. Selv om jeg har djup respekt for dette synet, deler jeg det ikke. Jeg mener at nattverden er noe mye mer enn et symbolsk minnemåltid, og deler mine lutherske venners syn på nattverden.

De 12 som fikk del i Herrens måøtid første gangen var alle disipler av Jesus. Ingen utenfra. De første kristne var en trofast del av samfunnet med de hellige, hvor de feiret Herrens måltid hver gang de kom sammen. For dem, som det har vært det for hele den kristne kirke opp gjennom historien, har nattverdfeiringen hvert forbeholdt dem som anerkjenner Jesus som deres Frelser og Herre.

Bli hos oss! Det lir mot kveld og dagen heller

Når disse linjene skrives er det like før midnatt og forlater den første dagen i uken, som er oppstandelsesdagen, og tar fatt på mandagen. For meg, og mange med meg, begynner den nye uken med søndagen. Det er bare noen timer før May Sissel og jeg setter kursen mot Oslo og Ullevål sykehus. Tidlig tirsdag morgen skal jeg gjennom en bypass-operasjon.

Vi har bedt og delt Herrens måltid sammen, og lagt våre liv i Herrens hender. De siste dagene har jeg levd med beretingen vi finner hos evangelisten Lukas som har fått navnet Emmausvandrerne.

Disse to motløse og forvirrede mennene på vei fra Jerusalem til landsbyen Emmaus får som kjent et møte med den oppstandne Herren Jesus, men forstår ikke at det er Han. Det er ikke før de kommer innnendørs, etter at de har bedt den ukjente om å slå lag med dem for natten, og de setter seg til bords og mannen bryter brødet, at de kjenner Ham igjen.

Det er to ting ved den beretningen som er blitt så personlig for meg:

Det ene er den setningen som faktisk er blitt min bønn disse dagene, er denne:

'Bli hos oss! Det lir mot kveld og dagen heller.' Luk 24,29.

Det er en god bønn å be for meg nå.

Det andre jeg har merket meg er ordene fra vers 30-31:

'Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet.'

Nattverden er en øyeåpner. For meg blir det måltidet stadig større og har fått en så stor betydning at jeg er blitt avhengig av det. Derfor kjenner jeg på djup glede og takknemlighet over å få del i det før operasjonen.

En praktisk opplysning: Nå vil det gå noen dager før bloggen vil bli oppdatert. Følger du meg på Facebook så vil May Sissel sørge for å oppdatere dere som ber for oss, om hvordan operasjonen har gått. Be gjerne for de som skal operere, for at jeg slipper komplikasjoner under og etter operasjonen, at jeg beskyttes mot virus og bakterier og at jeg bevarer Guds fred.Tusen takk.

Martyrer på grunn av nattverdsynet

Peter Hoover har skrevet denne aktuelle artikkelen om en side av kirke-og martyrhistorien vi ikke må glemme. Mange har ofret livet for sannheten. Artikkelen er så interessant, at jeg har valgt å oversette deler av den til norsk:

Stephen Taylor fotografert utenfor monumentet til Jan Hus i Konstanz i Tyskland, hvor romersk-katolske myndigheter offentlig henrettet Jan Hus (1372-1415) og Hieronymus von Prag (ca 1379-1416), ved å brenne dem på bålet, for deres tro og overbevisning.

Steinen har en innskrift, sett fra denne siden hvor det står: 'Hieronymus von Prag +30 mai (7.juni) 1416.'

Susan Hoover, Tanya, Dean and Stephen Taylor, sammen med Stanley Hoover ved samme minnesteinen i 2013. Hvorfor måtte disse troende brødrene dø?

Lutterworth i Leicestershire, England, hvor John Wycliffe (c1 1328-1384), døde av slag mens han feiret Herrens måltid sammen med forsamlingen sin den siste dagen i året 1384. De kirkelige myndighetene, så uenige i hans tro, gravde opp igjen liket og brente restene av den i 1428.

Jan Hus, Hieronymus von Prag og John Wycliffe - alle tre i store vanskeligheter med kirken fordi de trodde og praktiserte nattverden eller eukaristien annerledes.

Hva var problemet?

Remanens.

Hva er det for noe?

Blant kristne refererer dette til selve substansen - brødet og vinen - i nattverden. Selv om brødet fortsetter å være brød og vinen fortsetter å være vin, entrer den virkelige kroppen og Kristi nærvær elementene - i den grad at vi snakker om noe mer enn bare et symbol. Ikke bare noe man tenker på og minnes.

Med Kristi personlige involvering og hans levende nærvær i brødet og vinen blir remanensen noe virkelig mektig og et attraktivt element for alle troende som anerkjenner det for hva det er. John Wycliffe, de troende i Böhmen og Moravia, valdenserne i Frankrike og det nordlige Italia, de frie kristne i Belgia, og i fjellene i Sveits og Bourgogne, og endelig hele rekken av ikke-katolikker delte dette synet på nattverden. Dette skulle bli kjent som konsubstansiasjon - den åndelige Kristuslike tilnærmingen.

På den andre siden, ble lærde kirkeledere og øvrighet innen Den romersk-katolske kirke mer og mer kravfulle med hensyn til deres lære om nattverden til det ble livsfarlig selv å stille spørsmålstegn ved deres konklusjon.

Heldigvis begynte troende både på De britiske øyer og i det sentrale Europa å gjenoppdage deres vei med Kristus, mange århundrer før den protestantiske reformasjonen.Husker du, for eksempel, Utraquistene i Böhmen og Moravia? De brøt ut av Den romersk-katolske kirke, og vendte tilbake til å feire nattverden ofte - hver uke eller oftere - både med brød og med vin, og de sørget for at alle troende - også kvinner - ble involvert. Ut fra dem kommer den forunderlige historien om  Moravianerne, som ga verden evangeliet på 1700-tallet.

'Jeg har aldri forventet mye fra biskoper'

"Som en som er kommet til tro, har jeg aldri forventet mye fra biskopene. Gjennom hele historien synes paver og biskoper og abbeder å være blinde og maktsyke og grådige. Jeg har aldri forventet lederskap fra dem.

Det er de hellige som fremstår gjennom historien som får ting til å skje. Hva jeg forventer meg er Livets brød (nattverden) og gjennom hele historien er det der vi finner kontinuiteten,'

- Dorothy Day, grunnlegger av Catholic Worker, i et brev til Gordon Zahn. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ta imot og spis!

Når man er sliten, og man går i motbakke, kan man lett gå lei av ord. Særlig de store ordene. De høye bekjennelsene. Det man ikke får til å gå opp. Ord som blir krevende.

Da er det gått å bli møtt med dette:

"Ta imot og spis!"

Det er Jesus som sier det i forbindelse med innstiftelsen av nattverden, og så legger han til: "Dette er min kropp."  (Matt 26,26)

Så godt det er å ta imor.
Noe konkret.
Noe håndfast.

"Jeg er livets brød," sier Jesus.

Så det vi tar imot er Jesus.

For meg betyr dette mer og mer. Nattverden er avhengighetsskapende. Jeg tar imot, jeg spiser og får del i en gave, noe evig.

På slitsomme dager, da ordene blir for mange, for store, for krevende, tar jeg bare imot. Jeg trenger ikke gjøre noe annet enn å holde ut hånden, lukke opp munnen og spise.

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 4

Her fortsetter artikkelen til Peter Hoover:

HVORDAN GIKK DET med alt dette for oss? I Tyskland holdt Martin Luther seg til den opprinnelige læren til de første kristne, og feiret Kristi verk gjennom brød og vin, uke etter uke. Jesu nærvær, "realpresensen" til Kristus, som kristne har kalt den i århundrer, var rett og sann, mente han, så lenge folkets hjerter var fylt med Hans Ånd. Nei, brødet og vinen kunne ikke forandres til en annen substans (slik romerske katolikker trodde), men det kunne absolutt bli en frelsende, styrkende, velsignet realitet med åndelig forbindelse, langt mer enn et symbol eller et minnesmerke.

Martin Luther, og opplagt de første anabaptistene i Bern, delte denne overbevisningen - konsubstansiasjon - med de første kristne, inkludert apostlene, bortsett fra en gruppe som kalles gnostikere.

Zwingli, og sørgelig, de første anabaptistene i Zürich, forlot denne apostoliske overleveringen og fanget opp den gnostiske ideen om at brødet og vinen i eukaristien er ikke noe annet enn et symbolsk minnemåltid.

HVORDAN GIKK DET SÅ VIDERE? Slik det alltid gjør når oppriktige troende kommer sammen for å arbeide, og leve med Kristus på en levende måte, vil den onde gjøre sitt beste for skille og ødelegge det som er til det gode. 170 år etter dens begynnelse, ble den anabaptistiske bevegelsen i Bern splittet på en tragisk måte - en ung, nidkjær biskop, Jakob Amman, på den ene siden, og Hans Reist, en eldre biskop havnet på motsatt side i konflikten. Kirken ble delt (Amish mot sveitsiske brødre) og mens dette fant sted, brøt det løs en bølge av forfølgelse som tvang først og fremst de troende fra Bern til å forlate kantonen under svære prøvelser og stor fattigdom.

Mange av de som hadde sittet fengslet i lange perioder ad gangen, fant seg selv og sine familier ombord på skip som tok dem ned elven Aare og nedover Rhinen på vei til deres nye hjem i Nord-Amerika. Dette fant sted tidlig på 1700-tallet.

Foreløpig slutt på oversettelsen. Muligens kommer jeg tilbake til mer senere, om det er ønskelig.

De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 3

Bokstavelig talt alle moderne anabaptister avviser denne bekjennelsen, og anser den å
være en form for ubalanserte ideer, som ganske snart ble forlatt når den 'virkelige tingen' tok over. Hvis det er det de tenker, så tar de fullstendig feil, mens de første troende i vår nye bevegelse, gårdbrukerne og handelsmennene i Bern, holdt seg til den rette apostoliske regel (2.Tess 2,15). Våre mye mer kjente ledere fra Zürich derimot hadde fjernet seg, på enkelte områder, langt bort fra Kristi vei og de første lederne for Hans levende menighet.

Hva med å ha alt felles? Hvordan holdt de troende fra Bern seg til dette viktige emnet?

De troende i Bern levde ikke på samme sted eller delte samme eiendom, eller hadde samme yrke eller jordiske eiendeler. Men de delte bokstavelig, og villig, alt det Herren hadde gitt dem. De tilbrakte også så mye tid sammen som mulig, både når de arbeidet sammen og i forbindelse med deres gudstjenester og bibelstudier. Med andre ord, de var ikke i nærheten av vår 'søndags-morgen kirke', men de ble aldri en organisert Hutterite-stil fellesskap. De levde og fungerte godt halvveis mellom de to ytterpunktene.

Hva med eukaristien, dere konstante feiring av brød og vin?

For de troende i Bern, var denne måten å møtes rundt eukaristien, dag for dag, uke for uke, ikke bare noe særegent - alle kristne overalt, både i statskirkene og blant valdensere, albingensere, de böhmiske brødrene, moravianerne, etterfølgerne av Henri de Lausanne, petrobrusianerne, bogomilerne, donastene, montanistene og alle andre seriøse troende har alltid feiret nattverd hver uke eller oftere. Slik gjorde også apostlene og alle andre kristne fra det første århundre.

Det som var noe nytt og merkelig var Zwingli's ide om at nattverden ikke var noe annet enn symbolsk, og at det ikke var nødvendig å feire den oftere enn en gang i måneden eller sjeldnere. Plutselig, på grunn av Zwingli reformerte teologi, ble eukaristien nærmest et sidespor; en liten ting vi kan gjøre, nå og da, idet fokus for både protestanter og de fleste anabaptister skiftet til forkynnelse og undervisning.

Forkynnelse og undervisning tok over, helt og holdent, mens vår fokus på Jesus, Hans blod og Hans frelsende gjerning, mer og mer ble en detalj langs veien.

(fortsettes)

Utfordringene med gudstjenesten

Det hender jeg møter mennesker som fnyser når de hører ordet 'liturgi'. Noe slikt religiøst vil de ikke ha. Men nå har jeg vært med på møter i frikirkelige sammenhenger siden 1972, og det er blitt noen møter gjennom årene. De er ganske like hverandre, enten det er i den ene eller den andre menigheten jeg har vært. Og det blir uro om noe av det man er vant med skulle endres.  Så det er vel et spørsmål om det ikke er like mye 'liturgi' i frikirkelige sammenhenger, som i mer høykirkelige.

I de siste årene har jeg også begynt å tenke på hvor mye som kreves for å holde virksomheten i dag. Ta nå en enkel gudstjeneste eller møte. Som oftest krever det:

* Noen til å ønske velkommen i døra, såkalte møteverter.
* Noen til å spille.
* Noen til å lede.
* Noen til å innlede.
* Litt program rettet mot barn før søndagsskolen.
* Litt for ungdommen.
* Noen til å preke..
* Noen til å lede lovsanger.
* Lovsangere.
* Kollektører

Og dette er ikke bare til et møte eller en gudstjeneste. Det gjelder minst en gudstjeneste i uken hele året igjennom og i mange år.

Dette krever ressurser, og ressurser mange menigheter ikke har, noe som igjen skaper slitasje.

Mitt spørsmål er: Må det være slik? Er tiden inne til å spørre oss selv hva gudstjenesten er og handler om? Hva er gudstjenestens sentrum? Hvem er den til for? Mennesker eller Gud, eller begge deler?

Takk for Livets brød

Herre, Du er Livets brød, som metter. Den hunger etter Deg som finnes i mitt liv har Din gode hellige Ånd skapt i meg. Du etterjager meg med Din godhet. Evig takk.

'Ta imot og spis! Dette er min kropp."

Ordene Dine høres ennå på Øvresalen, og på alle Øvresaler, der Du lå benket rundt bordet sammen med Dine disipler.

Og vi spiser og Du møter vår djupe lengsel. Etter Deg.

Tilgi meg når jeg fyller meg med ting som bare gir en kortvarig glede. Som ikke metter. Tilgi meg når jeg tar til meg av de billige etterligningene.

Det er bare Du, Du alene som kan mette, tilfredsstille, fylle meg med fred.

Herre, la freden Din bli boende i meg. La meg ikke gi den bort for en billig linsesuppe.

- Skrevet siste dagen i juli 2018.
Bjørn Olav

Jesus gir seg selv til oss

"Når vi innbyr venner til et måltid, gjør vi mye mer enn å by dem på mat for kroppen. Vi byr på vennskap, samvær, givende samtaler, fortrolighet og nærvær. Når vi sier: 'Værsågod ... ta litt til ... vær ikke blyg... jeg fyller på ditt glass', byr vi gjestene på mer enn mat og drikke - vi byr på oss selv. Samhørigheten vokser frem og vi blir mat og drikke for hverandre.

På den mest fullstendige måte skjer dette når Jesus gir seg selv for oss i nattverden som brød og vin. Ved å gi oss sin kropp, byr Jesus oss det mest inderlige fellesskap som er mulig. Det er et Gudsfellesskap."

- Henri Nouwen. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Om å bli brød for verden

"Når Jesus tok et brød, velsignet det, brøt det og gav det til sine disipler, sammenfattet Han i de gestene sitt eget liv. Jesus er utvalgt siden begynnelsen, velsignet ved dåpen i Jordan, sønderknust på korset og gitt ut som brød for verden. Å bli utvalgt, velsignet, sønderknust og gitt ut er Jesu Kristi, Guds Sønns hellige oppgave på jorden.

Når vi tar brødet, velsigner det, bryter det og deler det med ordene: 'Dette er Kristi kropp', gir vi uttrykk for vår overgivelse, vårt ønske om å leve et Kristus-liv. Vi vil også leve som utvalgte, velsignede og sønderknuste, og på den måten bli brød for verden."

- Henri Nouwen i Bread for the Journey. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Jesus lever i blant oss

"Nattverden er den plass der Jesus blir mest nærværende, for Han er ikke bare Kristus som bor i oss men også Kristus som lever i blant oss.

Disiplene i Emmaus, som kjente igjen Jesus når Han brøt brødet, oppdaget en ny nærhet til hverandre og fikk mot til å vende tilbake til de andre vennene.

Vi som har tatt imot Jesus i brødet og vinen finner også en ny enhet. Når vi merker at Kristus bor i oss, merker vi også at Kristus lever i blant oss og gjør oss til en eneste kropp som tilsammen vitner om Kristi nærvær i verden."

Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Det mest menneskelige og det mest guddommelige

"De to disiplene som Jesus traff på veien til Emmaus kjente igjen Ham når Han brøt brødet. Finnes det noen mer hverdagslig, vanligere handling enn å bryte et brød? Det kan være det mest menneskelige av alt: en gest av gjestfrihet, vennskap, omtanke og lengsel etter å være sammen.

Å ta et brødstykke, velsigne det, bryte det og gi det til dem som sitter benket rundt et bord representerer enhet, fellesskap og fred. Når Jesus gjør dette, gjør Han både det vanligste og det uvanlige. Det er samtidig det mest menneskelige og den mest guddommelige handlingen.

Det store mysteriet er at vi gjennom denne hverdagslige og menneskelige gest bekrefter Kristi nærvær i oss. Gud blir mest nærværende når vi er mest menneskelige."

Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.