De sensasjonelle funnene i Bern, Sveits, del 4

Her fortsetter artikkelen til Peter Hoover:

HVORDAN GIKK DET med alt dette for oss? I Tyskland holdt Martin Luther seg til den opprinnelige læren til de første kristne, og feiret Kristi verk gjennom brød og vin, uke etter uke. Jesu nærvær, "realpresensen" til Kristus, som kristne har kalt den i århundrer, var rett og sann, mente han, så lenge folkets hjerter var fylt med Hans Ånd. Nei, brødet og vinen kunne ikke forandres til en annen substans (slik romerske katolikker trodde), men det kunne absolutt bli en frelsende, styrkende, velsignet realitet med åndelig forbindelse, langt mer enn et symbol eller et minnesmerke.

Martin Luther, og opplagt de første anabaptistene i Bern, delte denne overbevisningen - konsubstansiasjon - med de første kristne, inkludert apostlene, bortsett fra en gruppe som kalles gnostikere.

Zwingli, og sørgelig, de første anabaptistene i Zürich, forlot denne apostoliske overleveringen og fanget opp den gnostiske ideen om at brødet og vinen i eukaristien er ikke noe annet enn et symbolsk minnemåltid.

HVORDAN GIKK DET SÅ VIDERE? Slik det alltid gjør når oppriktige troende kommer sammen for å arbeide, og leve med Kristus på en levende måte, vil den onde gjøre sitt beste for skille og ødelegge det som er til det gode. 170 år etter dens begynnelse, ble den anabaptistiske bevegelsen i Bern splittet på en tragisk måte - en ung, nidkjær biskop, Jakob Amman, på den ene siden, og Hans Reist, en eldre biskop havnet på motsatt side i konflikten. Kirken ble delt (Amish mot sveitsiske brødre) og mens dette fant sted, brøt det løs en bølge av forfølgelse som tvang først og fremst de troende fra Bern til å forlate kantonen under svære prøvelser og stor fattigdom.

Mange av de som hadde sittet fengslet i lange perioder ad gangen, fant seg selv og sine familier ombord på skip som tok dem ned elven Aare og nedover Rhinen på vei til deres nye hjem i Nord-Amerika. Dette fant sted tidlig på 1700-tallet.

Foreløpig slutt på oversettelsen. Muligens kommer jeg tilbake til mer senere, om det er ønskelig.

'Den andre Martin' - forsoningens mann

Martin Bucer (1491-1551) er en mann etter mitt hjerte. Her i Norge er det vel knapt nok noen som har hørt om ham. Det til tross for at han var samtidig med personligheter som både Luther, Zwingli og Calvin.

Bucer var opprinnelig dominikanermunk. Men noe skulle skje i 1518 - altså for ganske nøyaktig 500 år siden. Da studerte Bucer ved universitetet i Heidelberg, akkurat på den tiden augustinermunken Martin Luther kom for å forsvare sine kontroversielle teser om avlaten og avlatshandelen. Martin Bucer - også kalt 'den andre Martin' - ble sterkt grepet av Luthers budskap. Det førte til at brudd med Den romersk-katolske kirke og dominikanerordenen. Buccer begynte å spre reformasjonens ideer.

Men splittelsen mellom Luther, Zwingli, Calvin og de radikale anabaptistiske gruppene, plaget Bucer. Han kjempet for å forsone dem. Særlig Luther og Zwingli. Det gjaldt ikke minst deres syn på nattverden. Luther på sin side snakket om at Kristus var reelt til stede i brødet og vinen, mens Zwingli snakket om et symbolsk nærvær.

Nå forsøkte ikke Martin Bucer å få dem til å ombestemme seg, men arbeidet med å finne formuleringer som var tilstrekkelig åpne for at begge kunne skrive under på dem. Han ville få dem til å forenes om det vesentligste, og ikke henge seg opp i formuleringer og ordkløveri.

Men han skulle ikke lykkes.

Oppgitt skrev han: "Hvis du fordømer alle som ikke tror akkurat som du og hevder at han er utelukket fra Guds nåde, hvem kan du da egentlig betrakte som en bror? For min del har jeg aldri truffet to personer som er enige i alle ting. Dette gjelder for teologien som for alt annet."

Martin Bucer hadde sitt virke i Strasbourg. Der dannet han små kommuniteter. I 1549 ble han svunget i midlertidig eksil av keiseren og flyktet til England hvor han så dør i 1551.

Velsignet være hans minne.

Billedtekst: Fra Bucer's bok om Guds rike. Foto: Wikipedia.

Stefanusdagen: Den kristne kirke får en ny martyr i timen

I vår tid har martyrbegrepet fått en absurd betydning: det brukes om mennesker som sprenger seg selv i luften, og i selvdrapet tar de med seg så mange som mulig, og tror at gjennom det å bli martyr kommer de rett til himmelen og kan omgi seg med mengder av jomfruer. For disse vil nok overraskelsen bli stor, og ikke minst svært negativ.

Dette har ingenting med martyrium å gjøre. Ikke i det hele tatt. En martyr er en som blir drept på grunn av sin tro og sin overbevisning. Det er andre som tar hans eller hennes liv.

Ordet "martyr" er et gresk ord og er det samme ordet som "vitne". Opprinnelig ble ordet brukt om en som husker, en som har informasjon eller kunnskap eller som kjenner til noe. Senere kom ordet eksklusivt til å betegne mennesker som lider døden for sin tro.

Forfølgelse og trengsler har fulgt den kristne kirke siden dens begynnelse. Den første i en uendelig lang rekke av martyrer er kirkens første diakon: Stefanus.

Og antall martyrer har de siste årene økt i en mengde som vi må tilbake til den første kristne tiden for å finne paralleller til.

Journalisten og redaktøren av nettstedet Crux, John L. Allen jr, skriver i en bok som nylig ble utgitt på St.Olav forlag, at "på verdensbasis viser den mest forsiktige beregningen at nye, daglige martyrer ved begynnelsen av det 21 århundre at det er snakk om rundt 20 drap hver dag - noe som nesten tilsvarer en ny martyr hver time." (John L.Allen jr: Forfulgt. Den globale krigen mot kristne, side 11)

Urkirkens forfølgere var de romerske keiserne og deres medsammensvorne. Så ble kirken blandet sammen med statsmakten, og ble selv en som forfulgte kristne som ikke ville slutte seg til Storkirken eller maktkirken. Reformasjonen førte heller ikke bare godt med seg. De evangeliske kirkene ble selv kirker som forfulgte andre kristne. Det var ikke bare Den romersk-katolske kirken som drepte de man foraktelig kalte "gjendøpere". Det gjorde også den lutherske og den reformerte. Deres prester sto der og så på mens deres medsøsken i troen ble pint, lemlestet, druknet og brent på bålet.

Jesu ord beskriver den absurde virkeligheten: "Det kommer en tid da hver den som slår dere i hjel, skal tro at han gjør Gud en dyrkelse." (Joh 16,2)

De som drepte "gjendøperne" (anabaptistene) trodde at de gjorde det på vegne av Gud. For å drive ut vranglærerne, og de fikk støtte hos reformatorene, både Luther, Zwingli og Calvin.

Men i dag kommer forfølgelsen på nytt utenfra: fra islamister og radikale hinduer. Islam utgjør den største trussel mot den kristne kirke i dag. Det er det ikke vanskelig å kunne dokumentere. Omtrent daglig kan slik dokumentasjon foreligge - for de som vil se. Islamistene ser ikke forskjell på koptere, katolikker, ortodokse, baptister, pinsevenner. For den er fienden de kristne. Overgrepene mot dagens kristne kirke er de største og mest vidt omfavnende og groveste i vår tid. Med få unntak har verdenspressen oversett det som skjer. Nå begynner man så vidt å våkne til realitetene.

I dag minnes vi Stefanus, som uredd talte sannheten. Det kostet ham livet. Som med millioner på millioner av andre gjennom historien helt frem til den timen du leser dette.

En frimenighets nattverdhandling fra 1527

Balthasar Hubmaier (1480-1528) er kjent som en av forgrunnskikkelsene i den bevegelsen som av sine motstandere foraktelig ble kalt 'gjendøpere' - anabaptister. Døperbevegelsen er også blitt kalt 'reformasjonens tredje vei - den radikale'. Men den handlet ikke bare om dåp av troende. Den var først og fremst en menighetsvekkelse, et profetisk rop om å vende tilbake til urkirkens røtter.

Og til den kristne forsamlingen hører Herrens måltid, Brødsbrytelsen eller Nattverden. I denne artikkelen skal vi se nærmere på nattverdssynet til Hubmaier. For Hubmaier skrev ikke bare en bok om dåp, som et kraftig forsvar av urkirkens dåpssyn, men også om nattverden. Faktisk skrev han hele tre bøker om Herrens måltid. De to første er i all hovedsak et oppgjør med Den romersk-katolske forståelsen av nattverden. I den siste av dem formulerer han en nattverdsliturgi. Den er spesielt interessant fordi det ikke finnes mange nattverdliturgier fra den frikirkelige bevegelsen. Den burde derfor være av interesse for de frie menighetene som i dag ønsker å fornye sitt forhold til feiringen av Herrens måltid.

Boken - Eine Form des Nachtmahls Christi - er skrevet i Nikolsburg i 1527.  Nikolsburg ligger i Moravia, og byen heter i dag Mikulov. Hubmaier kom hit året før. Han var en lærd mann med en doktorgrad i teologi. Etter at den anabaptistiske lederen Wilhelm Rubelin døpte Hubmaier og 60 andre i Waldshut 9 1525, ble det derimot skikkelig bråk. I desember 1525 flyktet Hubmaier til Zurich. Her håpet han å finne beskyttelse, men reformatoren Ulrich Zwingli, sørget for å få ham arrestert. Etter en tid ble han satt fri og kom altså til Nikolsburg hvor han i 1527 oppleve en rolig og fredfull tid før forfølgelsene tok til igjen. Det var da han skrev dette skriftet om nattverden.

Det er flere interessante ting vi kan merke oss i - Eine Form des Nachtmahls Christi. Hubmaier er opptatt av at språket som skal brukes av den som forretter nattverden skal være folkelig. Som kjent foregikk Den romersk-katolske messen på latin, noe som gjorde at de færreste forstod hva som skjedde. De som deltar skal være pent kledd, og de skal sitte stille uten småsnakk! Selve nattverden er for "Guds folk", og med det mener Hubmaier de som er døpt "på ordentlig måte" og som har forberedt seg åndelig. Faktisk legger han stor vekt på forberedelsen til å ta del i nattverden. Jeg skal komme tilbake til dette.

Men la meg først nevne at Hubmaier i dette skriftet understreker at man skal "forberede et bord med alminnelig brød og vin. Om begeret er av sølv, tre eller tinn utgjør ingen forskjell."

Selve nattverdshandlingen skal innledes med at deltagerne skal bekjenne sine synder, ikke for en prest, men for Gud. Men de skal be for den som skal forrette nattverden. Denne skal, i følge Hubmaier, "som den første av alle falle på sine knær sammen med menigheten og med munn og hjerte bekjenne sin synd og sin utilskrekkelighet."

Den som forretter er menighetens forstander, men menigheten deltar også aktivt i liturgien.

Etter denne syndsbekjennelsen skal menighetens forstander utdype for de tilstedeværende hva menigheten bør kjenne til hva angår Jesu liv, Hans lære, Hans lidelse og død og Hans oppstandelse. Til en liten hjelp har så Hubmaier foreslått at man kan bruke følgende skriftsteder:

Joh 8,12;1.Kor kap 10-11;Joh kap 13-17;Matt 3; Luk 3 og Sirak 2.

Etter denne utleggelsen, skal menigheten være stille og i stillheten skal man prøve seg selv. Når stillheten så brytes ber man Fadervår i fellesskap og så kommer det som Hubmaier kaller Kjærlighetsløftet. I dette ligger mye av forberedelsen til nattverden:

KJÆRLIGHETSLØFTET

Forstander: Brødre og søstre, hvis vi elsker Gud før, i og over alle ting, i kraft av Hans levende Ord, så må vi tjene Ham og Ham alene (5.Mos 5 og 6; 2.Mos 20). Vi skal ære og tilbe Ham ved å helliggjøre Hans navn, og underordne oss Hans guddommelige vilje, som har gjort sitt arbeide i oss gjennom Hans levende Ord, i liv og døde. La oss hver i sær bekjenne dette.

Menighet: Ja, jeg vil.

Forstander: Hvis du elsker din neste vil du tjene ham med gjerninger i broderkjærlighet (Matt 25; Ef 6; Kol 3; Rom 13; 1.Pet 2,13flg), så ydmyk deg og tjen Ham med ditt liv og blod. Vær lydige mot dine foreldre og alle autoriteter i overensstemmelse med Guds vilje, og gjør det i kraft av vår Herre, Jesus Kristus, som ydmyket seg og tjente oss med sitt kjød og blod. La oss hver i sær bekjenne dette.

Menighet: Ja, jeg vil.

Forstander: Praktiserer du broderkjærlighet blant de brødre og søstre (Matt 18,15;Luk 6;Matt 5,44 og Rom12,10) så skap fred og enhet blant dem, og forsone deg med alle, som du har støtt. Vis fra deg all ondskap, hat og ond vilje mot enhver, og forsak villig all oppførsel, som kan vekke anstøt, forlegenhet eller forargelse hos din neste. Elsk dine fiender og gjør godt mot dem som forfølger deg, for slik er Kristi regel (Matt 18). La oss hver i sær bekjenne dette:

Menighet: Ja, jeg vil.

Forstander: Hvis du ønsker å bekrefte dette kjærlighetsløfte, som du nå har avgitt, ved å ta del i Herrens måltid, ved å spise brødet og drikke vinen, og ved å vitne i kraft av minnet om den lidende, døde og oppstandne Herre, Jesus Kristus, så la oss hver i sær bekjenne dette:

Menighet: Ja, jeg vil.

Forstander: Så spis og drikk sammen med hverandre i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Må Gud selv velsigne oss med kraft og styrke, så vi bringer Hans kjærlighet ut til vår neste, slik at den virker frelse etter Hans vilje. Må Han gi oss nåde til å gjøre dette. Amen.

Etter dette tar så den som forretter brødet og ber en takkebønn over det, før han deler det ut. Etter at brødet er delt ut deles så vinen ut, deretter lyses det en velsignelse som avslutning på det hele.

Den bibelske dåpen, del 1

Den godeste Martin Luther skal en gang ha sagt at "det ville ikke bli døpt mange mennesker om de måtte komme til dåpen av egen fri vilje i stedet for å bli båret til den." (1)

Den norske, for ikke å si europeiske virkelighet, viser hvor rett Luther har i dette utsagnet. De fleste i Norge bærer sine barn til dåpen, men både foreldre, faddere og dåpsbarnet selv når det vokser opp, har lite å gjøre med den kirke de døpes i. Den norske kirke fremstår først og fremst som en seremoniell, hvor man ved livets ulike faser blir betjent med dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse. Og foruten disse seremoniene går man kanskje til kirke på julaften. For å "få den rette atmosfæren" eller komme i "julestemning". Dette er vel så fjernt det går an å komme fra urkirkens praksis, både når det gjelder dåp og menighetssyn. Jeg er enig med den tidligere rektoren ved Spurgeons College i London, G.R. Beasley-Murray som har sagt: "Dåpen som skulle være døren inn til menigheten, er blitt et middel til å viske ut grensene mellom menigheten og verden, noe som svekker menigheten, sløver evangeliet og bedrar verden." (2)


Dagens norske kirkelige virkelighet viser dette til fulle. Vi har en statskirke, som styres i stor grad av en kirkestatsråd, hvis bispeutnevnelser fører til at kirken mer og mer vender seg bort fra Guds ord i flere viktige spørsmål, og fremstår som en bred folkekirke hvor det er mulig å hevde meninger som er uforenelige med Bibelen. Til denne kirken døpes man, og man blir "kristen" og anser seg selv som "kristen" fordi man er født i en kristent land, er døpt i en kristen kirke og er da ikke dårligere enn noen annen! Nå sier jeg ikke at det ikke finnes mennesker i denne kirken som bekjenner en sann tro til det evige liv, for det gjør det. Men det er likevel sant at uten spebarnsdåpen ville hele Den norske kirkes byggverk falle fra hverandre!


Den sveitsiske teologen Emil Brunner, skriver i det siste bindet av sin systematiske teologi, om motivet bak reformatoren Ulrich Zwinglis opposisjon mot de såkalte anabaptistene, eller gjendøperne:


"En kan ikke fri seg fra det inntrykk at det var langt andre motiver enn teologiske, som drev ham til å kjempe så hardnakket for denne ritus (barnedåpen) som ble praktisert så langt kristendommen rakk. Det var tanken på at uten spebarnsdåpen ville hele kirkens byggverk falle fra hverandre. Diskusjonene med anabaptistene førte ikke til at disse ble overbeviste, ikke fordi de var 'stae og tungnemme', som de ble beskyldt for, men fordi Zwinglis argumenter ikke er overbevisende. Hans virkelige grunn, som han imidlertid bare uklart var seg bevisst, kunne han ikke gi dem: Dere er kommet for tidlig med deres idè. Den historiske utvikling har ikke nådd langt nok, vi må ikke bringe kirkens reformasjon i fare ved en truende kirkelig anarkisme." (3)


Kilder:
1) The teaching of the Church regarding Baptism, London 1948, side 52flg
2) G.R. Beasley-Murray: Baptism today and tomorrow, side 9
3) The Christian Doctrine of the Church, Faith and Communion, London 1962, side 56

Bildet er fra en dåp i Ungarn.

(fortsettes)