Den godeste Martin Luther skal en gang ha sagt at "det ville ikke bli døpt mange mennesker om de måtte komme til dåpen av egen fri vilje i stedet for å bli båret til den." (1)
Den norske, for ikke å si europeiske virkelighet, viser hvor rett Luther har i dette utsagnet. De fleste i Norge bærer sine barn til dåpen, men både foreldre, faddere og dåpsbarnet selv når det vokser opp, har lite å gjøre med den kirke de døpes i. Den norske kirke fremstår først og fremst som en seremoniell, hvor man ved livets ulike faser blir betjent med dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse. Og foruten disse seremoniene går man kanskje til kirke på julaften. For å "få den rette atmosfæren" eller komme i "julestemning". Dette er vel så fjernt det går an å komme fra urkirkens praksis, både når det gjelder dåp og menighetssyn. Jeg er enig med den tidligere rektoren ved Spurgeons College i London, G.R. Beasley-Murray som har sagt: "Dåpen som skulle være døren inn til menigheten, er blitt et middel til å viske ut grensene mellom menigheten og verden, noe som svekker menigheten, sløver evangeliet og bedrar verden." (2)
Dagens norske kirkelige virkelighet viser dette til fulle. Vi har en statskirke, som styres i stor grad av en kirkestatsråd, hvis bispeutnevnelser fører til at kirken mer og mer vender seg bort fra Guds ord i flere viktige spørsmål, og fremstår som en bred folkekirke hvor det er mulig å hevde meninger som er uforenelige med Bibelen. Til denne kirken døpes man, og man blir "kristen" og anser seg selv som "kristen" fordi man er født i en kristent land, er døpt i en kristen kirke og er da ikke dårligere enn noen annen! Nå sier jeg ikke at det ikke finnes mennesker i denne kirken som bekjenner en sann tro til det evige liv, for det gjør det. Men det er likevel sant at uten spebarnsdåpen ville hele Den norske kirkes byggverk falle fra hverandre!
Den sveitsiske teologen Emil Brunner, skriver i det siste bindet av sin systematiske teologi, om motivet bak reformatoren Ulrich Zwinglis opposisjon mot de såkalte anabaptistene, eller gjendøperne:
"En kan ikke fri seg fra det inntrykk at det var langt andre motiver enn teologiske, som drev ham til å kjempe så hardnakket for denne ritus (barnedåpen) som ble praktisert så langt kristendommen rakk. Det var tanken på at uten spebarnsdåpen ville hele kirkens byggverk falle fra hverandre. Diskusjonene med anabaptistene førte ikke til at disse ble overbeviste, ikke fordi de var 'stae og tungnemme', som de ble beskyldt for, men fordi Zwinglis argumenter ikke er overbevisende. Hans virkelige grunn, som han imidlertid bare uklart var seg bevisst, kunne han ikke gi dem: Dere er kommet for tidlig med deres idè. Den historiske utvikling har ikke nådd langt nok, vi må ikke bringe kirkens reformasjon i fare ved en truende kirkelig anarkisme." (3)
Kilder:
1) The teaching of the Church regarding Baptism, London 1948, side 52flg
2) G.R. Beasley-Murray: Baptism today and tomorrow, side 9
3) The Christian Doctrine of the Church, Faith and Communion, London 1962, side 56
Bildet er fra en dåp i Ungarn.
(fortsettes)
Den norske, for ikke å si europeiske virkelighet, viser hvor rett Luther har i dette utsagnet. De fleste i Norge bærer sine barn til dåpen, men både foreldre, faddere og dåpsbarnet selv når det vokser opp, har lite å gjøre med den kirke de døpes i. Den norske kirke fremstår først og fremst som en seremoniell, hvor man ved livets ulike faser blir betjent med dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse. Og foruten disse seremoniene går man kanskje til kirke på julaften. For å "få den rette atmosfæren" eller komme i "julestemning". Dette er vel så fjernt det går an å komme fra urkirkens praksis, både når det gjelder dåp og menighetssyn. Jeg er enig med den tidligere rektoren ved Spurgeons College i London, G.R. Beasley-Murray som har sagt: "Dåpen som skulle være døren inn til menigheten, er blitt et middel til å viske ut grensene mellom menigheten og verden, noe som svekker menigheten, sløver evangeliet og bedrar verden." (2)
Dagens norske kirkelige virkelighet viser dette til fulle. Vi har en statskirke, som styres i stor grad av en kirkestatsråd, hvis bispeutnevnelser fører til at kirken mer og mer vender seg bort fra Guds ord i flere viktige spørsmål, og fremstår som en bred folkekirke hvor det er mulig å hevde meninger som er uforenelige med Bibelen. Til denne kirken døpes man, og man blir "kristen" og anser seg selv som "kristen" fordi man er født i en kristent land, er døpt i en kristen kirke og er da ikke dårligere enn noen annen! Nå sier jeg ikke at det ikke finnes mennesker i denne kirken som bekjenner en sann tro til det evige liv, for det gjør det. Men det er likevel sant at uten spebarnsdåpen ville hele Den norske kirkes byggverk falle fra hverandre!
Den sveitsiske teologen Emil Brunner, skriver i det siste bindet av sin systematiske teologi, om motivet bak reformatoren Ulrich Zwinglis opposisjon mot de såkalte anabaptistene, eller gjendøperne:
"En kan ikke fri seg fra det inntrykk at det var langt andre motiver enn teologiske, som drev ham til å kjempe så hardnakket for denne ritus (barnedåpen) som ble praktisert så langt kristendommen rakk. Det var tanken på at uten spebarnsdåpen ville hele kirkens byggverk falle fra hverandre. Diskusjonene med anabaptistene førte ikke til at disse ble overbeviste, ikke fordi de var 'stae og tungnemme', som de ble beskyldt for, men fordi Zwinglis argumenter ikke er overbevisende. Hans virkelige grunn, som han imidlertid bare uklart var seg bevisst, kunne han ikke gi dem: Dere er kommet for tidlig med deres idè. Den historiske utvikling har ikke nådd langt nok, vi må ikke bringe kirkens reformasjon i fare ved en truende kirkelig anarkisme." (3)
Kilder:
1) The teaching of the Church regarding Baptism, London 1948, side 52flg
2) G.R. Beasley-Murray: Baptism today and tomorrow, side 9
3) The Christian Doctrine of the Church, Faith and Communion, London 1962, side 56
Bildet er fra en dåp i Ungarn.
(fortsettes)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar