Svalen har funnet sitt rede ved Guds alter

Et ord fra Salmenes bok møter meg denne søndags morgen. Igjen leser jeg Salme 84, som for meg er et av de mest kjære og dyrebare ord fra Den Hellige Skrift:

"Hvor kjær er Dine boliger, hærskarenes Herre! Min sjel lengter, ja, tæres av lengsel etter Herrens forgårder. Mitt hjerte og mitt kjød roper etter Den Levende Gud. Selv spurven har funnet et hjem, og svalen et rede, der den kan legge sine unger, Dine altere, hærskarenes Herre, min Konge og min Gud. Salige er de som bor i Ditt hus. De skal alltid prise Deg, Sela.

Salig er det menneske som har sin styrke i Deg, de som har fått pilegrimsveien lagt ned i sitt hjerte. Når de går gjennom Bakadalen, gjør de den til en kilde. Selv tidligregn dekker den med velsignelser. De går fra kraft til kraft. Hver og en stiller seg fram for Gud på Sion. Herre, hærskarenes Gud, hør min bønn! Jakobs Gud, legg øret til! Sela. Se, Gud, vårt skjold, se på Din salvedes ansikt! For èn dag i Dine forgårder er bedre enn tusen andre. Jeg har valgt å stå ved døren i min Guds hus framfor å ha bolig i ugudelighets telt. For Herren Gud er sol og skjold. Herren gir nåde og herlighet. Intet godt vil Han spare for dem som vandrer oppriktig, Hærskarenes Herre, salig er det menneske som stoler på Deg."

Hvilken trøst som finnes i disse ordene! Det er bildet av spurven som har funnet et hjem, og svalen et rede, hvor de kan legge sine unger, som taler så sterkt til meg i dag. "Se på fuglene i luften", sa Jesus. (Matt 6,26) Og vi har mye å lære av dem.

Jeg har forstått det slik at når svalen bygger sitt rede kler de redet med søle utenpå, som størkner i varmen. Innvendig er derimot redet kledd med fjær. Dermed er redet både beskyttet, trygt og varmt.

Men legg nå merke til at den av Korahs sønner som skrev denne salmen, knytter dette til Guds alter. Det er her svalen har bygget sitt rede. Alteret og offeret hører sammen. Guds beskyttelse finnes der hvor vi overgir våre liv til Herren, og lar Han ta over! Det tryggeste stedet å være er å være i Guds vilje med sitt liv.

Noen har sagt: Å gå til korset er å gå til det punktet hvor min vilje krysser Guds vilje.

Hva jeg trenger mest er å favne korset. Med hele mitt liv. Slik at det ikke er jeg som lever lenger, men Kristus som lever i meg.