Å møte Gud ansikt til ansikt vil alltid innebære en krise i våre liv. Det lyder kanskje merkelig, for er ikke Gud en kjærlig, omfavnende Far? Jo, men vi er samtidig menneske. Og som menneske møter vi Den opphøyede, hellige Gud. Gud er samtidig makt, Gud er sannhet og Gud er absolutt renhet. Alt dette, ja bare en av disse sidene ved Gud, kan virke skremmende. Slik beskrives da også de møtene som Bibelens personer har med Gud. Og det var slett ikke slik at det bare var mennesker i den gamle pakt som opplevde det slik. Når Peter, Jakob og hans bror Johannes blir med Jesus opp på et høyt fjell, og de hører Guds røst fra himmelen, leser vi at da disiplene hørte denne røsten "falt de ned på sitt ansikt og ble meget redde." (Matt 17,6) Når Johannes, han som hadde et så nært forhold til Jesus, fikk et møte med Kristus Allherskeren på klippeøya Patmos i Egeerhevet, leser vi: "Da jeg så Ham, falt jeg som død ved føttene Hans." (Åp 1,17)
Gud være takk for at Han ikke alltid åpenbarer seg når vi ønsker å møte Ham, for vi vil ikke kunne utholde et slikt møte, om Han kom i all sin makt og herlighet. Peters reaksjon når Han ser Jesu makt, er: Gå bort fra meg, jeg er en syndig mann.
Men alle møter med Gud er ikke slik.
Gud møter oss også i favnende raushet. I Kristus.
Det finnes også situasjoner i våre liv, hvor Gud blir fraværende, ganske enkelt fordi vi ikke er der for å ta imot Ham! Vi vil ha noe fra Ham, men ikke Ham selv. Snakker vi da egentlig om et forhold? Er et forhold basert på at det finnes bare en mottager?
Og la meg ta med dette til slutt i dagens artikkel om dette emne: Så lenge som vi selv er ekte, så lenge vi på en sann måte er oss selv, kan Gud være nærværende og handle på vegne av oss. Men når vi forsøker å være noe annet eller noen annen som vi ikke er, finnes de ingenting å si eller å få. Vi blir fiktive personer, vi konstruerer en uvirkelighet - og Gud trer tilbake. Er vi sanne og ekte i dag?
Gud være takk for at Han ikke alltid åpenbarer seg når vi ønsker å møte Ham, for vi vil ikke kunne utholde et slikt møte, om Han kom i all sin makt og herlighet. Peters reaksjon når Han ser Jesu makt, er: Gå bort fra meg, jeg er en syndig mann.
Men alle møter med Gud er ikke slik.
Gud møter oss også i favnende raushet. I Kristus.
Det finnes også situasjoner i våre liv, hvor Gud blir fraværende, ganske enkelt fordi vi ikke er der for å ta imot Ham! Vi vil ha noe fra Ham, men ikke Ham selv. Snakker vi da egentlig om et forhold? Er et forhold basert på at det finnes bare en mottager?
Og la meg ta med dette til slutt i dagens artikkel om dette emne: Så lenge som vi selv er ekte, så lenge vi på en sann måte er oss selv, kan Gud være nærværende og handle på vegne av oss. Men når vi forsøker å være noe annet eller noen annen som vi ikke er, finnes de ingenting å si eller å få. Vi blir fiktive personer, vi konstruerer en uvirkelighet - og Gud trer tilbake. Er vi sanne og ekte i dag?
1 kommentar:
Hmm.... spennende at du skriver dette om å være ekte. Jeg har tidvis kjent veldig på dette selv, når jeg har konstruert en fiktiv verden rundt meg har ikke Gud hatt mulighet til å komme inn. Det interessante er jo at jeg aldri så dette som et så stort problem som da jeg var som mest aktiv i de kristne miljøene. Alle de uskrevne reglene og menneksebudene, skammen og den "helligheten" som var forventet av mennesker og ikke fra Gud, gav meg et sjevt bilde av meg selv og hvem jeg egentlig er og hvem Gud har skapt meg til å være. Rett og slett et skuespill der det handlet om å være "mest kristen" hvis det finnes noe sånt.
Tror vi alle trenger Hvilen i Jesus Kristus og kjenne på at vi er og at Han har skapt oss og at vi kan få lov til å slappe av og leve litt og slutte å streve.
Legg inn en kommentar