Behovet for godhet og ømhet

Jeg har funnet ut, gjennom erfaring, at jeg er 'behovstrengende'. Mer enn noe annet trenger jeg å få del i Guds ømhet. "Elsk meg med ømhet," er blitt et daglig bønneemne.

Salme 23 avsluttes med ordene: "Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.

Apostelen Paulus skriver noe i brevet til den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden som skulle komme til å forandre mitt syn på Gud. Han skriver: "Vet du ikke at  Guds GODHET driver deg til omvendelse." (Rom 2,4b)

Ikke Guds strenghet, men godhet. 

Varige endringer til det beste for mennesket skjer bare ved at mennesker møtes av kjærlighet, ubetinget kjærlighet. Derfor blir jeg fortvilet over at kristne møter så mange mennesker med harde ord i debatter og skriverier i sosiale medier. Det mennesker trenger er ikke moralisme. Det frelser ingen. Mennesker opplever livsforandring når mennesker blir sett som det de er: skapt i Guds bilde, og elsket ubetinget av Gud. Ikke mange endringene har funnet sted i livet mitt, når jeg har følt meg tvunget. Varige endringer i livet mitt har funnet sted når jeg har følt meg elsket av Gud og mennesker.

La oss bruke fredagen til å vise godhet mot noen som trenger det! 

Den rause Gud og vår bønn

Jeg tror flere enn meg kjenner seg igjen i disse ordene om det å be:

'Når alt kommer til alt, er sannheten den, at når vi ber, kommer vi alle med et flokete nøste av motiver, uegennyttige og selviske, nådefulle og hatefulle, kjærlige og bitre.

For å være ærlig, på denne siden av evigheten, klarer vi aldri å avdekke det gode fra det dårlige, det rene fra det urene.

Gud er raus nok til å motta oss med hele denne sammenblandingen.'

- Richard J. Foster (bildet). Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Når vi sitter på vår høye hest

Livet kan være fryktelig brutalt. Det har mange opplevd. Ekteskap kan slites i stykker, og ende i skilsmisse. Utroskap kan føre til at livet ikke er til å leve for den som blir sveket. Sykdom kan ramme og endre ens liv. Noen opplever økonomiske kriser som ender i økonomisk ruin. Andre opplever å bli hengt ut i sosiale medier og få sykdomsdiagnoser satt på seg, bare fordi man har et annet teologisk syn. Uten mulighet til å forsvare seg.

Dette er bare noen av livets u-svinger.

Det finnes mennesker som har sterke meninger om andres liv og deres skjebne. Selv har de ikke opplevd verken skilsmisse, alvorlig sykdom, økonomisk ruin, utroskap eller bli løyet om. De sitter gjerne på sin høye hest og taler med store bokstaver. De vet best.

Livet har lært meg at jeg ikke skal lytte til dem, og la dem på plass i livet mitt. Deres råd er ikke noe å ta vare på. De har nemlig ingen livserfaringer som gjør dem i stand til å ha medlidenhet. De evner ikke å forstå hvordan andre enn dem selv kan ha det.

Jeg er så inderlig lei alle disse som sitter bak dataskjermer og har så sterke meninger om andre. La oss passe oss for mennesker som ikke snakker med deg, men om deg. Som ikke lytter, men snakker. Og snakker. Og snakker. Som siterer Bibelen for deg, forteller deg hva du skal og ikke skal. Disse Jobs venner! Slitsomme er de.

Det er et bibelord som har talt til meg i de siste månedene spesielt:

"Derfor må den som tror at han står, passe seg så han ikke faller." (1.Kor 10,12)

Disse som har så sterke meninger om andres liv, er de ikke redde for at de skal falle i sitt eget hovmod? Det er mange som har sagt om mennesker som skilles, at det skal ikke skje med dem, men så skjer det med dem likevel. Kan det nettopp være deres hovmod som forårsaket det?

I Romerbrevet beskriver apostelen Paulus Israels fall. I den forbindelse skriver han:

"Vel, ved vantro ble de brukket av..." (Rom 11,20)

Så henvender han seg til hedninger som har kommet til tro på Kristus: "... og du står innpodet ved tro."

Og så legger han til en advarsel: "Vær ikke hovmodig, men frykt!"

Og så forklarer han hva som kan skje med den hovmodige: "For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, kan det være at Han ikke sparer deg heller." (v.21)

Noe å tenke på når vi sitter på vår høye hest. Et lite bykst fra hesten, og vi kan ramle av og skade oss. Det kan skje i et øyeblikk.

Johannes skriver i Åpenbaringen om 'våre brødres anklager'. Han har en eneste oppgave: å anklage de hellige dag og natt. Tenker vi over at vi kan bli hans stemme når vi feller en dom over et menneske som ligger nede for telling?

La oss være rause mennesker som i det minste forsøker å forstå at livet kan være vanskelig å leve for mange.

Guds fravær, del 2

Å møte Gud ansikt til ansikt vil alltid innebære en krise i våre liv. Det lyder kanskje merkelig, for er ikke Gud en kjærlig, omfavnende Far? Jo, men vi er samtidig menneske. Og som menneske møter vi Den opphøyede, hellige Gud. Gud er samtidig makt, Gud er sannhet og Gud er absolutt renhet. Alt dette, ja bare en av disse sidene ved Gud, kan virke skremmende. Slik beskrives da også de møtene som Bibelens personer har med Gud. Og det var slett ikke slik at det bare var mennesker i den gamle pakt som opplevde det slik. Når Peter, Jakob og hans bror Johannes blir med Jesus opp på et høyt fjell, og de hører Guds røst fra himmelen, leser vi at da disiplene hørte denne røsten "falt de ned på sitt ansikt og ble meget redde." (Matt 17,6) Når Johannes, han som hadde et så nært forhold til Jesus, fikk et møte med Kristus Allherskeren på klippeøya Patmos i Egeerhevet, leser vi: "Da jeg så Ham, falt jeg som død ved føttene Hans." (Åp 1,17)


Gud være takk for at Han ikke alltid åpenbarer seg når vi ønsker å møte Ham, for vi vil ikke kunne utholde et slikt møte, om Han kom i all sin makt og herlighet. Peters reaksjon når Han ser Jesu makt, er: Gå bort fra meg, jeg er en syndig mann.


Men alle møter med Gud er ikke slik.


Gud møter oss også i favnende raushet. I Kristus.


Det finnes også situasjoner i våre liv, hvor Gud blir fraværende, ganske enkelt fordi vi ikke er der for å ta imot Ham! Vi vil ha noe fra Ham, men ikke Ham selv. Snakker vi da egentlig om et forhold? Er et forhold basert på at det finnes bare en mottager?


Og la meg ta med dette til slutt i dagens artikkel om dette emne: Så lenge som vi selv er ekte, så lenge vi på en sann måte er oss selv, kan Gud være nærværende og handle på vegne av oss. Men når vi forsøker å være noe annet eller noen annen som vi ikke er, finnes de ingenting å si eller å få. Vi blir fiktive personer, vi konstruerer en uvirkelighet - og Gud trer tilbake. Er vi sanne og ekte i dag?