På Guds fang

Det er helt feil årstid, jeg vet, men jeg går nå her og nynner på 'romjulsdrøm', av Alf Prøysen! Det er en setning som ikke vil slippe tak i meg: 'Da væla var et hus med fire vegger, og saligheta var et bessmorfang.'

Men jeg husker fars fang! Jeg var bare 12 år gammel da far døde. Jeg har ikke kommet over det ennå, selv om det har gått 54 år. Fanget til far var 'saligheta' for meg. Tryggheten. ømheten, roen. 

Jeg ble sittende og tenke på dette, når jeg leser dette verset fra prologen til Evangeliet etter Johannes: "Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er." (Joh 1,18)

Professor Luc de Villers, ved L'Ecole Biblique i Jerusalem, oversetter dette slik: "Guds eneste Sønn, som kom for å føre oss inn i Faderens favn..."

Johannes hadde personlig erfaring erfaring med dette. Han beskriver seg selv som "den disippelen Jesus elsket", og at han ved det siste måltidet Jesus hadde med disiplene "lå ved Jesu bryst", altså i fanget til Jesus, tett inntil hans hjerte.

En bønn jeg ber ofte, er denne: 'Elsk meg med ømhet'! Jeg trenger denne ømme berøringen av Guds kjærlighet og rause nåde. Jeg trenger tryggheten av å ligge på Guds fang og kjenne hans gode favntak.
 

Bønn - en reise inn i stadige djup av Guds kjærlighet og ømme omfavnelse

Bønn er for meg blitt en reise inn i stadige djup av Guds kjærlighet og ømme omfavnelse. Den er ikke så ordrik lenger, men tausere, som en væren. Smertene jeg lever med dag og natt har skapt et vidt rom for undring og kontemplasjon. Jeg er lei alt som ikke er bærekraftig, som er teoretiserende, og ikke er omsettlig i et hverdagslig liv i etterfølgelse av Jesus. 

Underlig nok har en TV serie fra Ytre Hebridene. Skottland og Shetland med Ben Fogle (bildet), som for tiden sendes på TV Vårt Land (TVL), blitt meg til stor hjelp. Det er noe med den storslåtte naturen, stillheten og møte med jordnære og troende mennesker, som skaper gjenkjennelse og djup lengsel i meg, Og undring over det mysteriet som kalles Gud, og som har fått et ansikt i Jesus. 

Det uroer meg når troen skal dissikeres, katelogiseres, at livet blir borte. Da sitter vi igjen med et skall, ett sett med regler. Måtte vi alle utsettes for Åndens vårlige vinder. 

Behovet for godhet og ømhet

Jeg har funnet ut, gjennom erfaring, at jeg er 'behovstrengende'. Mer enn noe annet trenger jeg å få del i Guds ømhet. "Elsk meg med ømhet," er blitt et daglig bønneemne.

Salme 23 avsluttes med ordene: "Bare godhet og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.

Apostelen Paulus skriver noe i brevet til den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden som skulle komme til å forandre mitt syn på Gud. Han skriver: "Vet du ikke at  Guds GODHET driver deg til omvendelse." (Rom 2,4b)

Ikke Guds strenghet, men godhet. 

Varige endringer til det beste for mennesket skjer bare ved at mennesker møtes av kjærlighet, ubetinget kjærlighet. Derfor blir jeg fortvilet over at kristne møter så mange mennesker med harde ord i debatter og skriverier i sosiale medier. Det mennesker trenger er ikke moralisme. Det frelser ingen. Mennesker opplever livsforandring når mennesker blir sett som det de er: skapt i Guds bilde, og elsket ubetinget av Gud. Ikke mange endringene har funnet sted i livet mitt, når jeg har følt meg tvunget. Varige endringer i livet mitt har funnet sted når jeg har følt meg elsket av Gud og mennesker.

La oss bruke fredagen til å vise godhet mot noen som trenger det! 

Når noe går i stykker

Det er mange ting som kan gå i stykker for oss mennesker. Ulike omstendigheter, ufrivillige hendelser, dumme valg kan få oss ut på glattisen og vi kan falle. Noen ganger blir det bare skrubbsår, andre ganger kan vi skade oss skikkelig.

Noe som var ment å vare livet ut, går en dag i stykker. Selv har jeg vært så heldig å få være gift med en og samme person i 37 år og vi har vært kjærester i 40. Det er bare nåde. Jeg er nesten litt redd for å fortelle dette, fordi jeg kjenner så mange med havarerte ekteskap. Det er derfor ingen grunn til å hovere, og vi ønsker ikke å fremstå som perfekte. På ingen måte.

Det er mange grunner til at et ekteskap går i stykker, og vi man aldri tro at vi vet alt og forstår alt, når noe går i stykker for noen.

Så la oss vise raushet og omtanke, la oss ikke bare snakke om nåden, men selv være full av nåde, av omsorg, la oss være lyttende og fulle av ømhet.

Alle synder vi, alle gjør dumme ting, alle sier noe ubenktsomt, alle faller. Ingen er perfekte verken i ord eller gjerning. Så la oss ta vare på hverandre og være  der for hverandre.

Jesus kan lege, gjenopprette, tilgi. La oss ikke glemme det.

Bønn til trøstens og ømhetens Gud

Trøstens og ømhetens Gud! 
Jeg tror det var meningen at vi skal være sårbare og ordinære mennesker -
stilne de stemmene som sier at:
- jeg ikke er bra nok
- flink nok
- oppnår nok
- har nok å vise frem.

Takk at du elsker meg
- i min svakhet og sårbarhet.

Som den jeg er nå, ikke som den jeg en dag skal bli. Takk at din kjærlighet er evig og uforanderlig.

La meg lytte til din stemme i dag.

Ikke selvforaktens stemme, men
den stemmen som sier at jeg er den som du elsker,
den du har din glede i.

Gjøvik, 21. mai 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Å gi ømheten videre

"Hvert menneske vi ser på har en rett til å kjenne igjen noe av Guds uendelige ømhet i våre øyne."

-Kardinal Anders Arborelius i boken "Tankar ur tystnaden.

"Ømhetens Gud, i Deg finner vi meningen med at vi finnes: å gi vårt liv for Kristus og evangeliet."

- Bror Roger av Taize (1915-2005)

Respekt, ømhet og raus nåde

Apostelen Paulus er usedvanlig praktisk og konkret når han skal veilede sin unge medarbeider Timoteus. Han skriver om den grunnleggende respekten han bør ha overfor de menneskene han skal omgås:

"Bruk ikke harde ord mot en eldre mann, men forman ham som en far. Forman unge menn som brødre, eldre kvinner som mødre og unge kvinner som søstre, i all renhet." (1.Tim 5,1-2)

På vår vei møter vi så mange mennesker. Alle bærer de med seg sin egen historie, sin smerte, sin uro, sin tvil, sin angst. Noen kan synes robuste utenpå, andre er skjøre planter. Noen snakker høyt, andre er lavmælte. Noen er skråsikre om det meste, andre mer åpne, spørrende og undrende.

Hvordan møter vi andre?

Jeg kan bare svare for meg selv, men etter at jeg ble syk, har jeg tenkt mye på dette. Sykdommen har endret meg. Forhåpentligvis gjort meg mer ydmyk. Jeg ønsker å møte alle med et åpent sinn, og jeg ber til Herren om å få lytte mer enn jeg snakker. En jeg kjenner, som jeg av og til ser, spør alltid om hvordan det går med mine barn, de gangene vi møtes. Men han hører aldri etter når jeg forteller om dem. Hvorfor spør han, tenker jeg. Jeg håper ikke jeg er slik, men at jeg lytter når andre forteller om det som betyr noe for dem.

Jeg er mer sårbar nå enn noensinne. Tårene kommer så lett. Jeg blir lettere rørt. Jeg vet det har å gjøre både med hjertesykdom og Parkinsons. Jeg vandrer i ukjent landskap. Jeg blir av og til lei meg. Av og til redd. Vet ikke helt hvordan jeg skal møte en for meg ukjent verden.

Det jeg trenger er Guds ømme berøring.

Harde ord endrer ingen av oss til det bedre. Det gjør i grunnen bare godheten og raus nåde.

Den samme Paulus sier: "Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse." (Rom 2,4)

Alle mennesker jeg møter er skapt i Guds bilde. De bærer alle noe av Gud med seg. Selv de som ikke bekjenner Hans navn. Jeg har noe å lære av alle. Uten unntak. Jeg ønsker å lete etter dette bildet i de jeg møter. Måtte Herren forbarme seg over meg - og dem.

Fastebetraktninger 2017, del 7: En invitasjon til å bli elsket

Vi bærer alle på drømmer. Dette er min drøm! Å gjenvinne så mye helse at jeg kan gå i fjellet igjen. Sitte på en fjelltopp og se blåne bak blåne. Nyte tinder og villskapen. Kjenne stillheten. Høre fra Gud.

Men det er en drøm slik det er nå. Likevel - ingen skal få ta fra meg drømmen.

I mellomtiden lærer jeg meg for tiden at bønn er en invitasjon til å bli elsket.

For mye av vår bønn handler jo om dette: Å få noe fordi det er så mye vi synes vi trenger.

Men bønn er ment å være noe ganske annet: bønn er en invitasjon til å komme hjem, til å bli elsket, stelt med og få nye krefter. Bønn er å bli blottstilt og omfavnet.

Den beste definisjonen på en bønn har en kvinne gitt meg - Teresa av Avila. Hun sa det slik: "Å be er å omgås i vennskap og tale ofte og lenge med den som vi vet elsker oss."

For tiden lar jeg meg bli elsket av Ham.

Overraskelser

En regnbue kommer alltid som en overraskelse. Ikke det at den ikke kan forutsies når værforholdene er slik. Likevel - vi blir alltid litt oppglødd. Se! Se! - sier vi.

Regnbuer har en egen evne til å vekke oss. Til og med mennesker som synes livet er kjedsommelig blir som begeistrede og yre barn. De er vitne til noe storslagent.

Det er lett å ta enkelte ting som noe selvsagt. Vi blir litt blaserte med årene. Derfor trenger vi en regnbue i ny og ne som vekker oss opp!

Jeg øver meg i å være mer takknemlig. Ikke ta noe for gitt lenger. For det er ikke det. Alt er nåde - alt vi opplever. Guds velsignelser. Hans berøring. Midt i våre hverdager. Det er ingen selvfølgelig. Jeg ber om å få stanse opp og sanse disse berøringene, disse milde og ømme kjærtegnene. Dessverre lever jeg ofte for fort til å legge merke til dem.

Den som lever med Gud må forvente det uventede.

Gud kommer av og til "plutselig", "straks", som på pinsefestens dag i Jerusalem da Ånden ble utøst over kirken.

Guds ømhet og Hans åndepust

Jeg oppholder meg fremdeles i Salme 139.

Nå har jeg ikke tenkt å flykte fra Gud, eller rømme unna omstendighetene. Selv om jeg noen ganger kjenner at det kunne ha vært godt. Omstendighetene innhenter deg likevel, og Gud, ja, Han er jo der. Noen ganger skjult. Slik oppleves Han. I hvert fall de dagene da man virkelig skulle ønske at Han var spesielt nær, og fortvilelsen er stor. Jeg tror jeg ikke er alene om å kjenne på akkurat det.

Men tryggheten min handler om at Han alltid er der - også når Han er bak skyen.

Og jeg tror det er denne opplevelsen David har når han skriver, som han gjør: "Hvor skal jeg gå fra din Ånd, og hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn." (v.7)

Dette er oversatt slik i oversettelsen av 2011: "Hvor skal jeg gå fra din pust..."

Fantastisk! Så nær Gud er.

Vi møter Hans åndepust allerede i skapelsen: "Og jorden var øde og tom, og det var mørke over det store dyp, og Guds Ånd svevet over vannene." (1.Mos 1,2)

I dette øde og tomme rom fantes Guds åndepust. Det gir meg stor trøst. At selv i mørket, ikke bare det gode mørket, men også der man kjenner tomheten, ensomheten, finnes Guds åndepust.

Men det som virkelig hjelper meg disse dagene er det jeg leser om i 1.Mosebok 2:

"Og Gud Herren formet mennesket av landjordens støv, OG BLÅSTE LIVETS ÅNDE I HANS NESE, OG MENNESKET BLE EN LEVENDE SJEL." (v.7)

Jeg ser det for meg: Gud som bøyer seg ned og gir mennesket et kyss!

Det er jo det ømmeste kjærtegn som finnes. Vi kysser et barn velkommen til verden, og det siste vi gjør er å kysse noens kinn før de dør. Ømhet.

Guds åndepust er Hans ømhet. Denne ømheten blåser livets ånde inn i oss og mennesket blir levende.

Det er denne ømheten og várheten jeg trenger i mine hverdager for tiden, derfor er min bønn: "Elsk meg med ømhet".

Jeg forstår så godt Bruden i Høysangen som sier det slik: "Å, ville han bare kysse meg med kyss fra sin munn! For din kjærlighet er bedre enn vin." (Høy 1,1)

Nei, jeg vil slett ikke "gå fra din pust". Aldri i livet. Tvert om, jeg vil du skal kysse meg med ømhet og blåse nytt liv i meg.

Guds navn er Barmhjertighet

Jeg har ikke fått lest boken til pave Frans ennå, men det skal jeg. Når jeg leser tittelen på boken: 'Guds navn er barmhjertighet', kommer jeg til å tenke på noe apostelen Paulus skriver til menigheten i Rom:

'Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse'. (Rom 2,4)

Guds godhet. Ikke Hans strenghet. For det er egentlig kun kjærlighet som virkelig kan endre oss, ikke noe annet.

Verden anno 2016 trenger å møte Guds barmhjertighet mer enn noe annet. En favnende Gud, som løper den i møte som vender om og søker tilbake til Farshuset, slik vi kjenner Ham i lignelsen om Den bortkomne sønnen. Den lignelsen som egentlig ikke handler om den bortkomne sønnen eller den hjemmeværende sønnen, men om den ventende faren.

Så pave Frans har utvilsomt rett når han løfter frem Guds barmhjertighet som et budskap vår tid trenger. Det er ikke likegyldig hva slags Gudsbilde vi har. Det bildet preger oss nemlig mer enn vi kanskje aner.

For meg har det vært Guds ømhet som mer enn noe annet har tiltrukket meg de senere årene. Min bønn har vært: 'Elsk meg med ømhet!' Berør meg der jeg trenger legedom. Hold meg når jeg trenger å bli holdt. Elsk meg når jeg ikke er særlig attraktiv og livet rakner.

Mennesker som møtes av barmhjertighet og ømhet berøres og dras inn til Guds hjerte.

Vår djupeste lengsel er jo å bli sett og bekreftet. Djupest sett er det bare Gud som kan gjøre det. Derfor trenger vi et møte med Hans barmhjertighet.

I Klagesangene leser vi: 'Herrens miskunn er det at det ikke er forbi med oss'. (Klag 3,22) Jo lenger jeg lever jo mer takknemlig kjenner jeg at jeg er for nåden.

Jeg har heller ikke sett filmen om Snåsamannen. Men jeg har sett forfilmen om Joralf Gjerstad og det slår meg:

De mange som kommer til ham møter et barmhjertig menneske! Kanskje det er noe av hemmeligheten bak mannen? Rausheten - nåden den gamle mannen viser. Og gir. Dermed blir mennesker så berørt.

Kanskje vi kan lære dette av paven og Snåsamannen: å vise barmhjertighet fordi Gud er barmhjertig. Mot alle mennesker.

'Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre!' (Rom 13,8)

Guds uendelige ømhet

'Hvert menneske vi ser på har rett til å kjenne igjen noe av Guds uendelige ømhet i våre øyne'.

- Anders Arborelius, biskop av Stockholm i 'Tanker ur tystnaden'. 

Foto: Katolsk.no

'Ver hos meg himmelske kjærleik'

Det er en bønn skrevet av musikeren og sangeren Hilde Svela, som lever så sterkt i meg denne tiden:

'Ver hos meg himmelske kjærleik. Ver i min dag og mi tid. Ver i min gråt og min latter, fyll meg og gjer meg fri'.

I stor kroppslig svakhet har jeg fått være med på sommermøtet og generalkapitlet til Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby denne uken. Det har vært dager med mye smerter, både i hjerte og lunger og i går var jeg så uheldig å ramle på badet og slå meg i hodet så blodet fosset. Men det har også vært dager med et nådefullt nærvær og en smak av Guds godhet.

I går ble jeg så berørt når Sten-Gunnar Hedin, den tidligere pastoren for Filadelfiamenigheten i Stockholm, ble takket av som 'tilsynsmann' for den frikirkelige delen av av Ekumeniska kommuniteten. Som kjent fikk Hedin slag for en tid tilbake, og av helsemessige årsaker måtte han nå takke av. Slaget har satt sine spor i kroppen hans, selv om livskraften og vitaliteten er der fremdeles. Som takk for sin innsats ble han overrakt et vakkert ikon malt av ikonmaleren Robin Johansson. Det bærer tittelen 'Ømhetens moder'. Ikke noe kunne vært mer passende akkurat i denne fasen av hans liv.

Slik også for meg. Jeg trenger å favnes av denne ømheten som finnes hos Gud. En av de tingene jeg ber om er dette:

'Elsk meg, Gud, med ømhet'.

Jeg kjenner veldig godt mine egne svakheter, mine tilkortkommenheter, ja, min synd. Jeg trenger ikke å bli påminnet om det. 'Min synd står alltid for meg', for å sitere kong David. Han la til: 'Mot deg alene har jeg syndet'.

Men jeg trenger å bli minnet på Guds ømhet.

På Hans åpne favn. På hendene som holder rundt meg. Som ser meg og bekrefter meg.

Som kjenner meg.

Og likevel elsker meg.

Jeg vet ikke hva som er størst: At Han tok imot meg første gangen, eller at Han tar imot meg, hver dag.

Det finnes en gammel sang av Barrett hvor det heter:

'Kast deg i Frelserens armer,
legg deg til ro ved Hans bryst.
Hør hvor det stormer der ute,
her er det fredfullt og tyst'.

Tidlig søndag morgen skal jeg feire gudstjeneste i Vist kyrka i Sturefors. Sammen med prester og pastorer, og den gudstjenestefeirende forsamlingen, før vi setter kursen hjem. Jeg gleder meg til begge deler, og kjenner på takknemligheten for at jeg fikk med meg disse dagene - det, takket være økonomisk støtte fra gode venner, og for hjelp med å ta seg av meg her nede. Uten hadde det ikke latt seg gjøre. Jeg kan ikke lenger være alene.