'Ver hos meg himmelske kjærleik. Ver i min dag og mi tid. Ver i min gråt og min latter, fyll meg og gjer meg fri'.
I stor kroppslig svakhet har jeg fått være med på sommermøtet og generalkapitlet til Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby denne uken. Det har vært dager med mye smerter, både i hjerte og lunger og i går var jeg så uheldig å ramle på badet og slå meg i hodet så blodet fosset. Men det har også vært dager med et nådefullt nærvær og en smak av Guds godhet.
I går ble jeg så berørt når Sten-Gunnar Hedin, den tidligere pastoren for Filadelfiamenigheten i Stockholm, ble takket av som 'tilsynsmann' for den frikirkelige delen av av Ekumeniska kommuniteten. Som kjent fikk Hedin slag for en tid tilbake, og av helsemessige årsaker måtte han nå takke av. Slaget har satt sine spor i kroppen hans, selv om livskraften og vitaliteten er der fremdeles. Som takk for sin innsats ble han overrakt et vakkert ikon malt av ikonmaleren Robin Johansson. Det bærer tittelen 'Ømhetens moder'. Ikke noe kunne vært mer passende akkurat i denne fasen av hans liv.
Slik også for meg. Jeg trenger å favnes av denne ømheten som finnes hos Gud. En av de tingene jeg ber om er dette:
'Elsk meg, Gud, med ømhet'.
Jeg kjenner veldig godt mine egne svakheter, mine tilkortkommenheter, ja, min synd. Jeg trenger ikke å bli påminnet om det. 'Min synd står alltid for meg', for å sitere kong David. Han la til: 'Mot deg alene har jeg syndet'.
Men jeg trenger å bli minnet på Guds ømhet.
På Hans åpne favn. På hendene som holder rundt meg. Som ser meg og bekrefter meg.
Som kjenner meg.
Og likevel elsker meg.
Jeg vet ikke hva som er størst: At Han tok imot meg første gangen, eller at Han tar imot meg, hver dag.
Det finnes en gammel sang av Barrett hvor det heter:
'Kast deg i Frelserens armer,
legg deg til ro ved Hans bryst.
Hør hvor det stormer der ute,
her er det fredfullt og tyst'.
Tidlig søndag morgen skal jeg feire gudstjeneste i Vist kyrka i Sturefors. Sammen med prester og pastorer, og den gudstjenestefeirende forsamlingen, før vi setter kursen hjem. Jeg gleder meg til begge deler, og kjenner på takknemligheten for at jeg fikk med meg disse dagene - det, takket være økonomisk støtte fra gode venner, og for hjelp med å ta seg av meg her nede. Uten hadde det ikke latt seg gjøre. Jeg kan ikke lenger være alene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar