Guds mor

Et av de blendende vakre ikonene vi er så heldige å ha hengende i Kristi himmelfartskapellet er 'Ømhetens Gudsmoder', malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth fra Skien. Det har betydd svært mye for meg personlig i min sykdomstid. Jeg trenger denne ømheten.

Men jeg hører reaksjonene i det jeg skriver disse linjene. Gud har da ingen mor, sier de. Ikke? Hvem er da Kristus? Guds Sønn, svarer de kanskje. Javisst! Men er Han ikke også Gud kommet i kjød? Nå rører vi ved selve troens kjerne.

Det sto splid om Kristi person i den tidlige kirkens historie. Hvem var Han? Var Han et menneske som fikk et spesiellt oppdrag? Eller var Han Gud kommet i kjøds lignelse?  Striden var stor og intens.

Men så samler kirken seg i det som er blitt kalt den nikenske trosbekjennelsen:

"Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og jomfru Maria og ble menneske..."

Joda, det er uvant for oss protestanter, men dvel litt ved tanken om hvem Kristus er. Jeg vet at noen får allergiske reaksjoner bare de prøver seg, men tro om vi ikke dveler ved inkarnasjonens mysterium.

Billedtekst: Et lite utsnitt av ikonet Ragnhild Elisabeth har malt, og som er gitt i gave til Kristi himmelfartskapellet. Foto: Marianne Semb.

Om å kysse Guds ansikt

"Maria, visste du ... når du kysset din lille baby at du kysset Guds ansikt."

Det vakre Ømhetens Gudsmoder ikonet, malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth, som pryder alterveggen i Kristi himmelfartskapellet, får vise oss vei til Jesusbarnet i dag.

Mange blir grepet av skjønnheten i dette ikonet når de får se det, og denne høsten har nettopp dette ikonet hjulpet meg til feste blikket på Jesus. Han som er troens opphavsmann og fullender.

"Og det må alle bekjenne - stort er gudsfryktens mysterium. Gud åpenbart i kjød ..." 1.Tim 3,16

Høytidelig gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet

Denne kvelden har jeg virkelig sett frem til! Og det ble virkelig en festgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet på Eina i kveld.

I kveld skulle vi nemlig velsigne 'Ømhetens Gudsmoders ikon' malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth fra Skien. Det blendende vakre ikonet ble overrakt som en gave fra ekteparet Nyheim Grønseth og har vært etterlengtet. Det er et av de aller vakreste Maria-ikonene jeg har sett, og det vakte stor glede blant de som deltok i gudstjenesten i dag når de fikk se det.

Som alle Maria-ikoner peker også dette på Sønnen - på Kristus. Maria hjelper oss til å fokusere på Sønnen. Det er ingen tilbedelse av henne, men vi som er protestanter, elsker også Maria. Hun bar tross alt Guds Sønn under kjolelivet! Men Maria holder også ømt Sønnen inntil seg. Vi trenger alle en berøring av ømheten.

Det er turen verd å komme til Kristi himmelfartskapellet for å se dette vakre ikonet! Det er mange timers og dagers og måneders arbeid i bønn for å male noe så vakkert! Vi kjenner alle på en djup takknemlighet for at Kristi himmelfartskapellet har fått denne storstilte gaven.

Nei, vi tilber ikke ikoner. For oss er dette bilder brukt i gudstjenestelig øyemed. Ikoner er en forkynnelse av Guds ord i form, farge og skjønnhet. De forstås som 'vinduer mot evigheten'.

Etter gudstjenesten vår fortalte Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth levende og interessant om sin bakgrunn som ikonmaler og om hvorfor hun malte nettopp dette ikonet. Ragnhild Elisabeth har gått i lære hos ikonmaleren Solrun Nes, Anne-Marie Valton og Theodoros Papadopouls.Vi håper å kunne komme tilbake med en ikonutstilling med Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth i Toten/Gjøvik området på et senere tidspunkt. Det vakre ikonet ble velsignet under bønn av pastor Sven Aasmundtveit, som også er ikonmaler og som har gitt vakre ikoner i til vårt økumeniske bønnekapell. De setter vi også veldig stor pris på.

Billedtekst: Ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth med ikonet 'Ømhetens Gudsmoders ikon' utenfor Kristi himmelfartskapellet. Ragnhild Elisabeth og ektemannen, Thor Grønseth, tilhører Skien baptistmenighet. Foto: Ivar Johnsen

Nytt ikon snart ferdig

Jeg kjenner en sitrende glede og forventning til at vi om litt skal innvie dette blendende vakre ikonet i Kristi himmelfartskapellet.

Det er malt av ikonmaleren Ragnhild Elisabeth Nyheim Grønseth fra Skien. Hun tilhører Skien baptistmenighet.

'Ømhetens Guds Moder' vil passe så godt ved siden av Kristus-ikonet og Kristi himmelfartsikonet, malt av ikonmaleren Sven Aasmundtveit.

Min bønn det siste året har vært denne: Elsk meg med ømhet! Den bønnen følger meg også inn i dette nye året. I følge apostelen Paulus er det 'Guds godhet som driver oss til omvendelse'. For mange av oss kan troen bli vel teknisk, hvor det handler mye om å si de rette tingene. Selv kjenner jeg at jeg trenger å berøres av denne godheten, slik at det ikke bare blir ord, men også virkelighet.

Maria viser oss noe av Guds ømhet. Først og fremst mot Sønnen. Hun peker alltid på Ham. Det var jo Gud hun bar under kjolelivet, og det må ha vært en spesiell opplevelse når Jesus selv ber Johannes om å ta seg av henne, etter Hans død, oppstandelse og himmelfart. Det var tross alt ingen hvem som helst dette: Maria hadde båret frem Gud Ordet.

Dette har ingen ting med tilbedelse av Maria å gjøre. Men vi priser henne salig, fordi hun er 'Herrens tjenerinne', og mor til Gud Ordet.

'For se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig'. (Luk 1,48)

Jeg kommer tilbake til datoen når vi skal innvie dette ikonet i Kristi himmelfartskapellet.

'Ver hos meg himmelske kjærleik'

Det er en bønn skrevet av musikeren og sangeren Hilde Svela, som lever så sterkt i meg denne tiden:

'Ver hos meg himmelske kjærleik. Ver i min dag og mi tid. Ver i min gråt og min latter, fyll meg og gjer meg fri'.

I stor kroppslig svakhet har jeg fått være med på sommermøtet og generalkapitlet til Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby denne uken. Det har vært dager med mye smerter, både i hjerte og lunger og i går var jeg så uheldig å ramle på badet og slå meg i hodet så blodet fosset. Men det har også vært dager med et nådefullt nærvær og en smak av Guds godhet.

I går ble jeg så berørt når Sten-Gunnar Hedin, den tidligere pastoren for Filadelfiamenigheten i Stockholm, ble takket av som 'tilsynsmann' for den frikirkelige delen av av Ekumeniska kommuniteten. Som kjent fikk Hedin slag for en tid tilbake, og av helsemessige årsaker måtte han nå takke av. Slaget har satt sine spor i kroppen hans, selv om livskraften og vitaliteten er der fremdeles. Som takk for sin innsats ble han overrakt et vakkert ikon malt av ikonmaleren Robin Johansson. Det bærer tittelen 'Ømhetens moder'. Ikke noe kunne vært mer passende akkurat i denne fasen av hans liv.

Slik også for meg. Jeg trenger å favnes av denne ømheten som finnes hos Gud. En av de tingene jeg ber om er dette:

'Elsk meg, Gud, med ømhet'.

Jeg kjenner veldig godt mine egne svakheter, mine tilkortkommenheter, ja, min synd. Jeg trenger ikke å bli påminnet om det. 'Min synd står alltid for meg', for å sitere kong David. Han la til: 'Mot deg alene har jeg syndet'.

Men jeg trenger å bli minnet på Guds ømhet.

På Hans åpne favn. På hendene som holder rundt meg. Som ser meg og bekrefter meg.

Som kjenner meg.

Og likevel elsker meg.

Jeg vet ikke hva som er størst: At Han tok imot meg første gangen, eller at Han tar imot meg, hver dag.

Det finnes en gammel sang av Barrett hvor det heter:

'Kast deg i Frelserens armer,
legg deg til ro ved Hans bryst.
Hør hvor det stormer der ute,
her er det fredfullt og tyst'.

Tidlig søndag morgen skal jeg feire gudstjeneste i Vist kyrka i Sturefors. Sammen med prester og pastorer, og den gudstjenestefeirende forsamlingen, før vi setter kursen hjem. Jeg gleder meg til begge deler, og kjenner på takknemligheten for at jeg fikk med meg disse dagene - det, takket være økonomisk støtte fra gode venner, og for hjelp med å ta seg av meg her nede. Uten hadde det ikke latt seg gjøre. Jeg kan ikke lenger være alene.

Ømhetens mor, del 1

På morsdagen har jeg tenkt mye på henne som ble Guds mor, på Maria.  Selv hadde jeg en veldig god mor. Dessverre er hun ikke lenger i live, men minnene lever. Mødre har jo avgjørende betydning i våre liv, også etter at de for lengst er borte.

Johannes fikk et spesielt forhold til hun som bar Gud under kjolelivet. Det er mens Jesus henger på korset at apostelen Johannes får sitt helt spesielle oppdrag:

'Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster, Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: "Kvinne, dette er din sønn". Deretter sa han til disippelen: "Dette er din mor". Fra da av tok disippelen henne hjem til seg'. (Joh 19,25-27)

Hva gjorde dette med Johannes? Han og broren fikk jo tilnavnet 'tordensønnene'. Sikkert ikke uten grunn. Men det er lite igjen - om noe i det hele tatt - av tordensønnen i apostelen når han som en gammel mann skriver sine brev, sitt evangelium og apokalypsen. Johannes fremstår på sine eldre dager som mild, forståelsesfull, full av nåde og kjærlighet. Kan det ha noe å gjøre med at han levde sammen med hun som ble 'theotokos' - Guds mor. Hun var jo ikke bare 'kristotokos' - det vil si 'Kristi mor', hun fødte jo Gud Sønnen.

Kan det være at dette dette også har preget Johannes når han skriver? Han vektlegger andre sider av Jesus, enn synoptikerne. Johannes er mystikeren, bederen. Jeg tror personlig at noe av forklaringen finnes i det faktum at han levde så tett sammen med Jesu mor.

En tid nå har et ikon av Maria fulgt med meg i noen av mine daglige bønnestunder. Det er et av de mest avholdte av alle Russlands ikoner: Jomfruen av Vladimirs ikon. Opprinnelig malt av en anonym gresk ikonmaler en gang på på begynnelsen av det 12. århundre.

Rundt år 1183 ble det brakt fra Konstantinopel til Kiev, og rundt 20 år etter fra Kiev til Vladimir hvor det ble stående frem til 1395. De siste seks århundrer har det vært å finne i Moskva. Men fremdeles heter dette ikonet 'Jomfruen av Vladimirs ikon'.

Men det har også et tilnavn: 'ømhetens mor'.

Det passer i grunnen godt. Veldig godt.

I noen artikler fremover vil jeg dele med mine lesere noen tanker jeg har gjort meg, mens jeg har fordjupet meg i dette vakre ikonet. Dette handler om å høre hjemme et sted. Fortsetter du å lese vil du etter hvert oppdage hvor dette hjemmet er.

(fortsettes)