Ømhetens kyss

 En mor som bøyer seg ned for varsomt å ta opp sitt sovende barn, som kysser det ømt på pannen er som det Ømhetens kyss Skaperen kysset Adam med da han blåste Livets Ånde inn i ham.

Ømhetens kyss på min panne, er når Livets Gud trekker sin åndepust tilbake, og tar meg varsomt opp i sine armer og bærer meg hjem.

Hvor skal jeg gå fra Din pust? Farer jeg opp til himmelen, er du der. Reder jeg mitt leie i dødsriket, er du der.

Far, Du elsker meg med ømhet.

Skrevet 9.oktober 2024/ Bjørn Olav Hansen (c)

Et liv i sårbarhet

Parkinsons er noe langt mer enn at man er stiv i kroppen, og skjelver, er ustø og har smerter. Det innebærer også en sårbarhet. Gjennom min egen sårbarhet har jeg fått nye øyne å se med.

Hver av oss bærer på vår egen historie. Vårt eget mørke. Vår egen redsel. Tap. Ensomhet. Jeg er blitt mye mer forsiktig med å ha så sterke meninger om andres liv. Vi kjenner ikke deres kamper. De lange nettene. Nederlagene.

Derfor vil jeg lytte mer. Være stille. Mindre bombastisk. Spørre mer. Ikke komme med lettvinte og raske svar. Holde en hånd. Tørke en tåre.

For jeg trenger det samme.
Noen som ser meg.
Er min venn.
Holder min hånd.
Tørker mine tårer.

I går leste jeg på nytt Jesu ord i Matt 25, om å se Jesus i de fremmede, de sultne, de tørste, de syke, de fengslede. Det er veldig radikale ord.

'Når så vi deg syk,' er et av spørsmålene som stilles. Da svarer Jesus: 'Det dere gjorde mot en av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.'

Vil du gjøre noe for Jesus? Ha omsorg med mennesker som er syke.

En av de tingene jeg er blitt så var for på grunn av Parkinsons er høye lyder og sinte, strenge stemmer. Da kan jeg bli redd. Slik var det ikke før. Men nå reagerer jeg på hardhet. På de som vil andre vondt, men også på de som tviholder på at de har rett. På den andre siden blir jeg så rørt av raushet, omsorg, ømhet.

Tro om det ikke er rausheten, omsorgen og ømheten som forandrer et menneskeliv, ikke rettroenheten?

Skjønnheten skal frelse verden, sa Dostojevskij.

Falskhet eller ømhet - hvordan slå ihjel ord med handlinger

Vi kan briljere med ord. Snakke varmt om ting. Men om livene våre, handlingene våre, slår ihjel ordene? Vi kan skrive vakkert og sant om hvordan vi bør oppføre oss i forhold til andre og publisere det offentlig i sosiale medier, men om vi baktaler, sprer rykter og svarer andre i bitterhet privat?

Hva vitner livene våre om da? Er vi da Kristi vitner?

Det er få ting som virker så negativt i våre omgivelser, blant våre medmennesker, som falskhet. Falskhet gjennomskues.

La oss be om å få være sanne mennesker.

Mennesker med sår, med brister, med feil og mangler
- ekte mennesker.

Mennesker med ømhet, forståelse, tilgivelse.

Barmhjertige rause mennesker.

Når noe går i stykker

Det er mange ting som kan gå i stykker for oss mennesker. Ulike omstendigheter, ufrivillige hendelser, dumme valg kan få oss ut på glattisen og vi kan falle. Noen ganger blir det bare skrubbsår, andre ganger kan vi skade oss skikkelig.

Noe som var ment å vare livet ut, går en dag i stykker. Selv har jeg vært så heldig å få være gift med en og samme person i 37 år og vi har vært kjærester i 40. Det er bare nåde. Jeg er nesten litt redd for å fortelle dette, fordi jeg kjenner så mange med havarerte ekteskap. Det er derfor ingen grunn til å hovere, og vi ønsker ikke å fremstå som perfekte. På ingen måte.

Det er mange grunner til at et ekteskap går i stykker, og vi man aldri tro at vi vet alt og forstår alt, når noe går i stykker for noen.

Så la oss vise raushet og omtanke, la oss ikke bare snakke om nåden, men selv være full av nåde, av omsorg, la oss være lyttende og fulle av ømhet.

Alle synder vi, alle gjør dumme ting, alle sier noe ubenktsomt, alle faller. Ingen er perfekte verken i ord eller gjerning. Så la oss ta vare på hverandre og være  der for hverandre.

Jesus kan lege, gjenopprette, tilgi. La oss ikke glemme det.

Bønn til trøstens og ømhetens Gud

Trøstens og ømhetens Gud! 
Jeg tror det var meningen at vi skal være sårbare og ordinære mennesker -
stilne de stemmene som sier at:
- jeg ikke er bra nok
- flink nok
- oppnår nok
- har nok å vise frem.

Takk at du elsker meg
- i min svakhet og sårbarhet.

Som den jeg er nå, ikke som den jeg en dag skal bli. Takk at din kjærlighet er evig og uforanderlig.

La meg lytte til din stemme i dag.

Ikke selvforaktens stemme, men
den stemmen som sier at jeg er den som du elsker,
den du har din glede i.

Gjøvik, 21. mai 2019
Bjørn Olav Hansen (c)

Herre, kan du elske meg med din ømhet

Herre, jeg tenker så mye på så mange ting jeg har sagt, som burde ha vært usagt. Så mange harde ord, ubetenksomheter, lettvintheter, så raske slutninger. Jeg har servert ordene i så mange sammenhenger, i personlige samtaler, i offentlige sammenhenger, fra talerstolen, på papir og skjerm.

Jeg skulle ha lyttet mye mer, Herre. Latt de andre fortelle, ikke vært så snar med å si noe.

Herre, tilgi meg for det og tilgi meg når jeg har vært så skråsikker. Tilgi meg når jeg ikke har hatt tid til å forstå hvordan den andre hadde det, men hastet videre til neste samtale, til neste møte.

Tilgi meg alle de store ordene jeg brukte på talerstolen uten at det egentlig var levd liv hos meg selv.

Herre, det høres kanskje litt rart ut, men jeg vil ikke bli mer åndelig, men mer menneskelig. Jeg ber om at ordene jeg gir videre er blitt kroppsliggjort i mitt eget liv før jeg åpner munnen. Gi meg evnen til å lytte mer og bruke munnen mindre.

Herre, i disse dager ber jeg deg om å elske meg med ømhet. Ta godt vare på meg. Det er du som har oversikten over livet mitt. Du ser mer enn jeg gjør. Dann meg og form meg på dreieskiven din. Da vil jeg tro at det er et og annet du må skjære vekk, og om nødvendig begynn på nytt. Gjør det enda en gang, og når du gjør det, Herre, kan du ikke legge ned i meg enda mer av den ømheten du har for alle mennesker, slik at jeg kan behandle andre mennesker slik du i din ømhet tar deg av meg.

Å gi ømheten videre

"Hvert menneske vi ser på har en rett til å kjenne igjen noe av Guds uendelige ømhet i våre øyne."

-Kardinal Anders Arborelius i boken "Tankar ur tystnaden.

"Ømhetens Gud, i Deg finner vi meningen med at vi finnes: å gi vårt liv for Kristus og evangeliet."

- Bror Roger av Taize (1915-2005)

Når en prest blir syk og trenger ømhet og legedom

Også prester, biskoper, munker, nonner, pastorer kan bli syke og utsatt for lidelse. Og de kan lide av ensomhet. Tjenesten er krevende. Fienden kan ramme ubarmhjertig.

"Ensomheten," skriver min venn, fader Seraphim fra Mull Monastery of All Celtic Saints, "fra ansvaret ved alltid å trøste (uten selv å bli trøstet), alltid tilgi (uten selv å bli tilgitt), alltid løfte noen opp og fornye dem åndelig (uten at de knapt nok mottar noen åndelig støtte selv). Ja, dette er det kors vi er blitt gitt; dette er den vei vi har valgt. Like fullt - vi er alle mennesker, og lik alle mennesker trenger også vi tilgivelse, vi trenger lys, vi trenger støtte, og vi trenger å få lov til å reise oss og starte på nytt. Vi trenger det alle mennesker trenger - å føle oss elsket."

Så sant dette er. Dette kan jeg fullt ut identifisere meg med og kjenne meg igjen i. Dette er også min erfaring som pastor og sjelesørger. Ensomheten kan bli stor i en slik tjeneste, derfor er jeg glad for at fader Seraphim setter ord på dette. Jeg kjenner på djup takknemlighet for all hans åndelige hjelp og veiledning.

I en nylig publisert artikkel skriver fader Seraphim om hellige Drostan som er fremstilt på ikonet her. Jeg ble så grepet av dette ikonet. Av den hellige Drostan som bringer helbredelse til en lidende prest ved navn Symeon. Se ømheten i bildet! Her er ingen åndelige overgrep overfor en syk prest. Ingen skriking eller dytting, ingen overkjøring. Bare medfølelse og ømhet.

"Miraklet hellige Drostan utfører snakker høyt om en lidelse det knapt snakkes om i kirken i dag, en type lidelse som for det meste går ubemerket hen, bortsett fra hos dem som rammes av den, presteskapet," skriver fader Seraphim.

Hva tenker han på? Alle kravene som stilles, alle bekjennelsene han ikke kan gå videre med, som er taushetsbelagte, alle spørsmålene han får, ensomheten i tjenesten. Jo, det er hans kall, det hører med. Men jeg tror ikke alle riktig forstår hva det betyr.

"Prester og munker er ikke blant de som oftest spør om hjelp," skriver fader Seraphim, og legger til "men de lider. Det kan være ensomt og deprimerende å være i tjenesten. Livet kan bli veldig mørkt. Folk synes å glemme at våre biskoper, prester, munker og nonner er de som eksponeres mest åndelig sett, de er i frontlinjen, de er under de største angrepene, de er de som blir testet mest av Gud og djevel..."

Helbredelsen som presten Symeon blir delaktig i gjennom håndspåleggelsen av den hellige Drostan griper fader Seraphim - og meg. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen fader Seraphim gir av tjenesten. Den har satt sine spor i oss. I tillegg til de vanlige prestetjenestene, har jeg også mine kroppslige utfordringer. Prester og pastorer trenger også den ømme berøringen, de trenger også legedom. De trenger også en annens vennskap.

"En prest holder kanskje hundrevis av hender i uken. Han trenger også en hånd," skriver fader Seraphim så gripende.

Den hellige Drostan er djupt fokusert i bønn for den lidende presten. Se på lyset som kommer ovenfra, skinner på den hellige Drostan og berører presten. Det er et møte mellom tre: Gud, Drostan og Symeon. Se hvordan den hellige Drostan bøyer seg i ydmykhet overfor presten Symeon, i ærbødighet og lar Lyset strømme gjennom seg. Det er hellighet som formidles. Levd liv.

Har du bedt for presten eller pastoren din i dag?

Respekt, ømhet og raus nåde

Apostelen Paulus er usedvanlig praktisk og konkret når han skal veilede sin unge medarbeider Timoteus. Han skriver om den grunnleggende respekten han bør ha overfor de menneskene han skal omgås:

"Bruk ikke harde ord mot en eldre mann, men forman ham som en far. Forman unge menn som brødre, eldre kvinner som mødre og unge kvinner som søstre, i all renhet." (1.Tim 5,1-2)

På vår vei møter vi så mange mennesker. Alle bærer de med seg sin egen historie, sin smerte, sin uro, sin tvil, sin angst. Noen kan synes robuste utenpå, andre er skjøre planter. Noen snakker høyt, andre er lavmælte. Noen er skråsikre om det meste, andre mer åpne, spørrende og undrende.

Hvordan møter vi andre?

Jeg kan bare svare for meg selv, men etter at jeg ble syk, har jeg tenkt mye på dette. Sykdommen har endret meg. Forhåpentligvis gjort meg mer ydmyk. Jeg ønsker å møte alle med et åpent sinn, og jeg ber til Herren om å få lytte mer enn jeg snakker. En jeg kjenner, som jeg av og til ser, spør alltid om hvordan det går med mine barn, de gangene vi møtes. Men han hører aldri etter når jeg forteller om dem. Hvorfor spør han, tenker jeg. Jeg håper ikke jeg er slik, men at jeg lytter når andre forteller om det som betyr noe for dem.

Jeg er mer sårbar nå enn noensinne. Tårene kommer så lett. Jeg blir lettere rørt. Jeg vet det har å gjøre både med hjertesykdom og Parkinsons. Jeg vandrer i ukjent landskap. Jeg blir av og til lei meg. Av og til redd. Vet ikke helt hvordan jeg skal møte en for meg ukjent verden.

Det jeg trenger er Guds ømme berøring.

Harde ord endrer ingen av oss til det bedre. Det gjør i grunnen bare godheten og raus nåde.

Den samme Paulus sier: "Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse." (Rom 2,4)

Alle mennesker jeg møter er skapt i Guds bilde. De bærer alle noe av Gud med seg. Selv de som ikke bekjenner Hans navn. Jeg har noe å lære av alle. Uten unntak. Jeg ønsker å lete etter dette bildet i de jeg møter. Måtte Herren forbarme seg over meg - og dem.

Ømhet og trofasthet

"Det hebraiske ordet 'hesed' uttrykker to ting: troskap og ømhet. 

Vi som lever i vår verden kan være ømme, men også utro, vi kan være trofaste, men uten ømhet.

Vår verden venter på fellesskap som viser både ømhet og trofasthet.

De kommer."

Jean Vanier i Community and Growth, side 63. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hesed

'Det hebraiske ordet 'hesed' uttrykker to ting: troskap og ømhet.

I vår sivilisasjon kan man være øm men utro, og tro uten ømhet. 

Vår verden venter på fellesskap som både har ømhet og er trofaste. De kommer'. 

Jean Vanier i Community and Growth, side 63. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ømhetens mor, del 1

På morsdagen har jeg tenkt mye på henne som ble Guds mor, på Maria.  Selv hadde jeg en veldig god mor. Dessverre er hun ikke lenger i live, men minnene lever. Mødre har jo avgjørende betydning i våre liv, også etter at de for lengst er borte.

Johannes fikk et spesielt forhold til hun som bar Gud under kjolelivet. Det er mens Jesus henger på korset at apostelen Johannes får sitt helt spesielle oppdrag:

'Ved Jesu kors sto hans mor, morens søster, Maria som var gift med Klopas, og Maria Magdalena. Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: "Kvinne, dette er din sønn". Deretter sa han til disippelen: "Dette er din mor". Fra da av tok disippelen henne hjem til seg'. (Joh 19,25-27)

Hva gjorde dette med Johannes? Han og broren fikk jo tilnavnet 'tordensønnene'. Sikkert ikke uten grunn. Men det er lite igjen - om noe i det hele tatt - av tordensønnen i apostelen når han som en gammel mann skriver sine brev, sitt evangelium og apokalypsen. Johannes fremstår på sine eldre dager som mild, forståelsesfull, full av nåde og kjærlighet. Kan det ha noe å gjøre med at han levde sammen med hun som ble 'theotokos' - Guds mor. Hun var jo ikke bare 'kristotokos' - det vil si 'Kristi mor', hun fødte jo Gud Sønnen.

Kan det være at dette dette også har preget Johannes når han skriver? Han vektlegger andre sider av Jesus, enn synoptikerne. Johannes er mystikeren, bederen. Jeg tror personlig at noe av forklaringen finnes i det faktum at han levde så tett sammen med Jesu mor.

En tid nå har et ikon av Maria fulgt med meg i noen av mine daglige bønnestunder. Det er et av de mest avholdte av alle Russlands ikoner: Jomfruen av Vladimirs ikon. Opprinnelig malt av en anonym gresk ikonmaler en gang på på begynnelsen av det 12. århundre.

Rundt år 1183 ble det brakt fra Konstantinopel til Kiev, og rundt 20 år etter fra Kiev til Vladimir hvor det ble stående frem til 1395. De siste seks århundrer har det vært å finne i Moskva. Men fremdeles heter dette ikonet 'Jomfruen av Vladimirs ikon'.

Men det har også et tilnavn: 'ømhetens mor'.

Det passer i grunnen godt. Veldig godt.

I noen artikler fremover vil jeg dele med mine lesere noen tanker jeg har gjort meg, mens jeg har fordjupet meg i dette vakre ikonet. Dette handler om å høre hjemme et sted. Fortsetter du å lese vil du etter hvert oppdage hvor dette hjemmet er.

(fortsettes)

God åndelig veiledning for hverdagslig tro som holder

'Jeg er slått av hvor det å dele våre svakheter og vanskeligheter er mer nærende for andre enn å dele våre kvaliteter og vår suksess'.

Ordene tilhører Jean Vanier (bildet), en åndelig veileder jeg stadig vender tilbake til. Troen alminneliggjøres hos Vanier. Nei, ikke banaliseres og fratas sevjen og radikaliteten, men gjøres tilgjengelig i en hverdagslig kontekst. Den er ikke lenger abstrakt, men kroppsliggjort.

'Kjærlighet', sier Jean Vanier, 'betyr ikke å ekstraordinære og heroiske ting. Den handler om å gjøre ordinære ting med ømhet'. Så legger han til: 'Å elske noen er å vise dem deres skjønnhet, deres verdi og viktighet'.

'Når elsker og respekterer mennesker,' sier Vanier 'og åpenbarer for dem deres verdi, så kan du komme ut fra skjulestedet som har beskyttet dem'.

Jean Vanier har lært meg at 'vekst begynner når vi aksepterer vår egen svakhet'.

Elsk meg med ømhet

Vi gjennomlever alle ulike faser i livet. Da er det godt å vite at Gud møter oss der hvor vi trenger Ham mest. Salme 119,77 er blitt 'min' bønn for tiden.

'La din barmhjertighet komme til meg, så jeg kan få leve ...'

Det er ingenting jeg trenger mer enn Guds barmhjertighet, Hans miskunn.

Brian Simmons har oversett denne verset slik i sin oversettelse av Salmenes bok: 'Elsk meg med ømhet ...'

Menneskets djupeste lengsel er å bli sett, og bli bekreftet. Mennesker kan gi oss denne bekreftelsen. Men djupest sett kan bare Gud se oss og bekrefte oss uten reservasjoner, for i Hans bilde er det vi er skapt. I noen av livets faser trenger vi å bli holdt. Det er når livet er mest skjørt og ordene ikke betyr så mye.

Da kan vi be med Brian Simmons' ord: Elsk meg med ømhet.

Og Gud kommer oss i møte med en åpen favn.